Lista er komplett: Her er de 1000 beste trønderske idrettsheltene gjennom tidene

Skrevet av Per Christiansen

Det var tre spor i tilløpet. Torbjørn Falkanger (nr. 69) valgte det venstre, fikk bra fart og landet på 68 meter, og med stilkarakterene 18 – 18,5 – 18,5 holdt det til ledelse etter første omgang, knepent foran Arnfinn Bergmann (nr. 61). Holmenkollbakken var kranset av 150 000 tilskuere, som nå ventet spent på 2. omgang. Det var spesialhopprennet i OL 1952 som skulle avgjøres.

Torbjørn Falkanger hadde vært en forgrunnsfigur helt fra starten av lekene. Ei drøy uke før hopprennet, på Bislett 15. februar, hadde ha avlagt den olympiske ed på vegne av de 1200 deltakerne. «Malmtungt og klart lød Torbjørn Falkangers røst ut over Bisletts murer og inn i de tusener hjem,» het det i et avisreferat. Alle var enige om at Norge hadde valgt en flott representant til det ærefulle vervet.

Ikke minst hadde trønderne grunn til å være stolte. I tillegg til Falkangers viktige rolle, var Hjalmar Andersen flaggbærer for den norske troppen. Og stoltheten skulle ikke avta etter hvert som lekene skred fram. Nå, søndag 24. februar lå det an til enda et norsk – og trøndersk – gull. Men hvem ble vinneren, Falkanger eller Bergmann?

Med startnummer 6 hadde Arnfinn Bergmann i første omgang valgt det venstre sporet, som ingen hadde brukt før ham og derfor ga god fart. I andre omgang var føret blitt mer sørpete, og valg av spor kunne bli det avgjørende. Bergmann så forholdene an og satset igjen på det venstre, fikk til et elegant hopp med god lengde, 68 meter. Da det var Falkangers tur, som nr. 38, tok han sjansen på det midterste sporet, som nok var for bløtt til at han fikk noe gratis. Hoppet var pent, men 64 meter var for kort til å slå Bergmann, som dermed vant med 4,5 poeng foran Falkanger på andreplass.

Både for Arnfinn Bergmann fra Freidig og Torbjørn Falkanger fra Byåsen IL ble OL i Oslo høydepunktet i karrieren, som ellers inneholdt en rekke topplasseringer – og innbyrdes dueller. Mens Bergmann tok tre norgesmesterskap, vant Falkanger fire. Holmenkollrennet vant Falkanger to ganger, mot Bergmanns ene. Mellom disse var det ofte bare en skitupp – eller litt fart – som skilte.

Skrevet av Per Christiansen

Vinteren 1900 vant Peder Østlund (nr. 75) EM på skøyter i Budapest og dro deretter til Davos, der han satte fire verdensrekorder, med 45,2 på 500 m, 1.34,0 på 1000 m, 2.22,6 på 1500 m og 17.50,6 på 10 000 m. Disse rekordene ble stående i hhv. seks, ni, åtte og tolv år.

Hjemturen til Trondheim burde etter denne suksessen ha artet seg som en triumfferd, men med premier i gullmedaljer og sølvtøy i bagasjen, oppsto det en del problemer. Både på den sveitsiske og tyske grensen ble det forlangt betydelige beløp i toll – penger som riktignok ble betalt tilbake etter gjennomreisen i Sveits, mens det ikke gikk like glatt i Tyskland. Men Østlund satt med et trumfkort i bakhånd. I urkjedet hadde han en medalje han hadde fått av keiser Wilhelm personlig, og med den løste saken seg. Tollerne bukket og skrapet, klappet hælene sammen, og ordnet plass for Østlund på et keiserlig kurértog, som tok ham i ekspressfart videre gjennom Tyskland.

Så ble det likevel triumfferd etter hvert, og hjemkomsten til Trondheim var for Peder Østlund alltid en fest. Skøitebanen på Øya var pyntet med granbar, isskulpturer og fakler, og da skøytemesteren ankom, ble et svært fyrverkeri skutt opp og lyste i mange farger over banen og det tallrike publikum som var møtt opp.

Peder Østlund var tidens store skøytestjerne – i det som den gang var verdens beste skøyteby. Han hadde slått gjennom på den gamle skøytebanen på Museumsplass og allerede i 1892 gått under verdensrekorden på 1 og 3 engelske mil, ennå før han fylte 20 år. Siden var rekordene og mesterskapene blitt mange. I VM manglet riktignok den edleste medaljen før han ble mester i Davos i 1898 – og igjen i Berlin året etter, før han overlot tronen til klubbkameraten i Trondhjems Skøiteklub, Edvard Engelsaas (nr. 585) i 1900. Deretter bestemte Peder Østlund seg for å hvile på sine laurbær. Helt ferdig som mester var han for øvrig ikke, men siden var det i skredderfaget han utførte sitt mesterskap.

Skrevet av Per Christiansen

Etter fem mil i «sprintertempo» vant Magnar Estenstad (nr. 78) sitt første NM i februar 1948. Bare 23-år gammel var han blant de aller yngste i rennet, som av alle steder gikk i Estenstadmarka i Strinda. Der følte unggutten seg tydeligvis hjemme, selv om hans Estenstad lå på Hølonda, der han naturlig nok gikk for Idrettslaget Leik.

Helga før NM hadde Magnar Estenstad vist svært lovende takter i de samme traktene, innover mot Jonsvatnet. Da hadde han vunnet ei tremil med fem minutters margin, på femmila i NM var seieren også temmelig klar, tre minutter foran fjorårsvinneren, den ti år eldre alvdølen Halvard Eggset. Nå hadde Estenstad på si aller første femmil bevist at en ikke nødvendigvis trengte være gammel og garvet for å hevde seg på femmila – og en ting til, det gikk an å gå distansen i en lett og rask takt. Slik skilte han seg betydelig ut fra de mange som slet seg fram i seige tak.

Trønderne kom på bred front i mange idrettsgrener i de første årene etter 2. verdenskrig. Det gjaldt også i langrenn, der Magnar Estenstad hadde følge av en lang rekke talenter, som Martin Jære, Erik Resell og Martin Stokken. Estenstad viste seg tidlig best på de to lengste distansene, ikke minst 50 km, der seieren i 1948 innledet en imponerende seiersrekke med nye gull i 1949, 1952, 1953 og 1954. Tremilsmester ble han én gang, i 1950, mens hans beste internasjonale plasseringer var bronsen på femmila og sølv på stafetten under OL i Oslo i 1952, samme år som han vant femmila i Holmenkollen.

Tidlig i februar i 1954, uka etter et nytt suverent femmilsgull – og stafettgull med Leik – igjen i Estenstadmarka, lå alt til rette for at Estenstad skulle ta sitt sjette norgesmesterskap. På tremila ved Kongsvinger økte han stadig ledelsen, og vel en kilometer før mål lå han hele fire minutter foran nestemann. Men i en bratt utforkjøring gikk det galt, den ene skien skar ut i løssnøen, og et stygt fall resulterte i lårbeinsbrudd. Dermed var eventyret ute for askeladden Magnar Estenstad.

Skrevet av Per Christiansen

Ernst Larsen (nr. 79) var kjent for å spise kli og trene barbeint. Med denne enkle oppskriften nådde han langt; lengst i 1956 da han tok bronse på 300 m hinder under OL i Melbourne – etter karrierens drygeste reise og en rekordlang sesong.

Det var langt opp mot jul før Ernst «Kruska» Larsen endelig var hjemme på Ranheim igjen etter bronseløpet i Australia. Han hadde naturlig nok fått mye oppmerksomhet etter den sterke prestasjonen, også i internasjonal presse. Etter løpet hadde dommerne diskvalifisert vinneren, Chris Brasher fra Storbritannia, og flyttet dermed toeren, Sandor Roznyol fra Ungarn og Larsen et trinn opp på seierspallen. Men storsinnet nok, avviste både Roznyol og Larsen at Brasher hadde hindret dem, og dermed beholdt briten gullet.

For Ernst Larsen ga bronsen heder og prestisje, men lite penger i pungen. På Ranheim Papirfabrikk, der han jobbet i produksjonen, ble han trukket for lønn i den perioden han hadde vært borte. Dette til forskjell fra lagkameraten Øistein Saksvik, som var funksjonær i fabrikken og fikk utbetalt full lønn når han var bortreist på stevner. Men som løpere var de på omtrent samme nivå og konkurrerte ofte på de samme distansene, 3000 m flatt, 5000 m og 10 000 m, knivet om NM-gullet og slo hverandres rekorder. Det siste skjedde bl.a. da Ernst Larsen i 1956 forbedret Saksviks 3000 m-rekord til 8.09,4. Saksvik var en mer typisk langdistanseløper enn Larsen og tok til sammen 9 NM-gull på 5000 og 10 000 m, men Ernst Larsen holdt også godt i 12 ½ og 24 runder og tok gull på 5000 m i 1955 og 1958 og på 10 000 m i 1958.

Men på 3000 m hinder var Ernst Larsen den klart beste i landet gjennom mange år. Den norske rekorden forbedret han 11 ganger, sist til 8.42,4 på Trondheim Stadion i september 1956. I dette løpet lå han likt med verdensrekorden ved siste passering og var dermed høyt oppe før sesongens klimaks, OL «down under».

Skrevet av Per Christiansen

Steinkjer reiste seg som en ny og moderne by etter bombingen i 1940. Samtidig vokste en hel generasjon av gode fotballspillere opp. Den første som bokstavelig talt skjøt i været, var Gunnar Dybwad (nr. 106). Få år etter krigen sto den høyreiste lysluggen fra Steinkjer fram som en av de beste hodespillerne i norsk fotball – om ikke den aller beste.

Det ble det også lagt merke til sør i landet, der man med Freidigs seriemesterskap i 1948 hadde innsett at det ble spilt god fotball også nord for Dovre. Etter denne triumfen var Freidig snart tilbake til Landsdelsserien, men klubben var likevel såpass attraktiv at Gunnar Dybwad vinteren 1951 meldte overgang dit, 22 år gammel. Og det var som Freidig-spiller at han i mai samme år ble uttatt til sin første A-landskamp, på en uvant plass som ytre høyre mot Englands amatørlandslag i Middlesbrough. I den neste landskampen, mot Irland i Oslo to uker etter, spilte han imidlertid på den plassen han hørte hjemme, som senterløper, og viste snart sin klasse med to scoringer mot Jugoslavia lenger ut på sommeren.

Da var Gunnar Dybwad tilbake i Steinkjer og ble den første A-landslagsspilleren fra et nordtrøndersk lag. I årene som fulgte var han den sentrale spilleren på klubbens imponerende reise mot toppen i norsk fotball, med plass i hovedserien i 1956/57 og 1957/58, og igjen sesongen i 1961/62, som endte med 2. plass etter Fredrikstad og der Dybwad skiftet rolle fra spiller til trener underveis.

Gunnar Dybwad jubilerte med sin 25. landskamp i 1957, og fikk enda to kamper etter dette, begge i 1960. I alt scoret han elleve mål på sine 27 kamper. I fem av disse spilte han i løperrekka sammen med Arne Kotte mens de var lagkamerater i Steinkjer i 1955/56. Den sju år yngre Kotte hadde ellers lengre opphold i Vålerengen, 1952–55, Palermo 1956–57 og i Frigg 1957–59 før han kom tilbake til SI&FK i 1960, et år klubben fikk sin tredje A-landslagsspiller i Edgar Stakset. Med Gunnar Dybwad som forbilde og drivkraft var Steinkjer blitt en viktig fotballby i Norge.

Skrevet av Per Christiansen

Birger Marsteen (nr. 149) meldte seg inn i Sportsklubben Rapp som unggutt og levde tidlig opp til klubbnavnet. Snart la han alle konkurrentene bak seg i lokale stevner, og det tok ikke lang tid før han var landets raskeste sprinter. Fra 1953 ble han norgesmester tre år på rad både på 100 og 200 m.

Medaljehøsten hadde så smått startet i skolestevner og klubbmesterskap og fortsatte med gjevere premier i 1952, da han tok to gull i junior-NM og to sølvmedaljer i NM for senior, ennå bare 18 år gammel. Det var klar for alle at han sto på startstreken til noe stort. I årene 1953–55 var Birger Marsteen en av de store gullgrossistene i norsk friidrett og tok det som var av sprintmesterskap i både junior- og senior-NM. I tillegg til de mange seirene på 100 og 200 m ble det et junior-NM på 400 m.

De to første NM-gullene for senior, der han altså tok seks på rad av seks mulige, ble vunnet som 19-åring hjemme på Stadion i Trondheim i 1953. Tidene var hhv. 10,8 og 22,4 på de to sprintdistansene. De personlige rekordene senket han etter hvert til 10,6 og 21,5, mens hans bestenotering på 400 m var 48,1. Etter den lynkjappe starten på karrieren holdt Birger Marsteen seg i norgeseliten gjennom hele 1950-tallet, da to andre sprintere av godt internasjonalt format etter hvert meldte seg på banen, Bjørn Nilsen fra Skjalg i Stavanger og Carl Fredrik «Bassen» Bunæs fra Tjalve i Oslo. Dermed ble det også en del sølv- og bronsemedaljer på Marsteen i tillegg til de 13 NM-gullene han tok i alt.

Landskampene i friidrett var store begivenheter på Birger Marsteens tid. Hans første var landskampene mot Danmark og Sverige i 1952, og siden fikk han over 100 landskampstarter fordelt på 100 m, 200 m, 400 m og stafetter i 36 landskamper mot en rekke land, både på hjemme- og bortebane. Til sammen tok han omkring 20 individuelle seire i disse stevnene og markerte seg som en ener i trøndersk friidrett sammen med Martin Stokken, Audun Boysen, Ernst Larsen og Øystein Saksvik. Alle var sterke navn, men det var ingen tvil om hvem som var raskest av disse

Skrevet av Per Christiansen

Mens Hjalmar Johannesen og Birger Haug brukte en halv sommer på sin OL-ferd, gikk det med jetfart da Anne Lise Værness (nr. 175) reiste over Atlanterhavet til de olympiske sommerleker 36 år etter, i Mexico i 1968. Det var nye tider, bokstavelig talt. På 400 m tok Lee Evans fra USA gull på rekordtiden 43,8, mens australieren Ralph Doubell vant 800 m på 1,44,3 og tangerte verdensrekorden.

I høyde sjokkerte Dick Fosbury verden med sin revolusjonerende «Fosbury Flop», som viste seg dykk-stilen overlegen. For Anne Lise Værness var det lett å føle seg gammeldags, enda så ung hun var. Hun hadde nettopp fylt 17 år og hoppet fortsatt med saksestil, en teknikk som dykk-hopperne for lengst hadde gjort avleggs.

Men hjemme i Norge hadde den langbente Anne Lise fra Tempervollen i Bymarka gjort suksess med å hoppe på den gamle måten. Under NM på Lerkendal i august 1967 hadde hun hoppet 1,70 og tatt Kongepokalen, noen dager før hun fylte 16 år. Senere i sesongen satte hun nordisk rekord med 1,71 og var den 7. beste kvinnelige høydehopperen i Europa dette året. I 1968 økte Anne Lise Værness med nok en centimeter, men var likevel bare nr. 27 på verdensstatistikken da hun satte seg på flyet til Mexico. Forventningene var med andre ord små; nervøsiteten derimot ganske stor, skulle det vise seg. Trønderen med de lange lyse flettene kom seg over 1,60, men da var det også stopp.

Etter norsk målestokk hadde Anne Lise Værness likevel en stor karriere. I alt satte hun ni norske rekorder i høyde, fra 1,67 i mai 1967 til 1,74 i juli 1970. I tillegg hadde hun en annen paradegren, diskos, der hun i alt satte fem norske rekorder i sesongene 1968 og 1969, den siste på 46,04. Totalt vant hun 15 NM, et av disse også i 3-kamp (100 m, diskos og høyde). Hun nådde bokstavelig både høyt og langt, før hun brått satte stopp, ennå knapt 21 år gammel i 1972. Snart var navnet Anne Lise Værness bare et minne, mens hun levde stille videre som Anne Lise Wraa i Vråliosen i Telemark.

Skrevet av Per Christiansen

Det var ingen svipptur, akkurat. Da Hjalmar «Hjalle» Johannesen (nr. 186) dro fra Trondheim 2. juli 1932 med kurs for OL i Los Angeles, tok det over to måneder før han var tilbake igjen. Uten medaljer i bagasjen, men med opplevelser nok til å fylle hele bøker, som han selv sa etter hjemkomsten med passasjerskipet «Stavangerfjord» i Oslo 6. september. Høydehopperen Birger Haug fra Verdal var for øvrig følgesvenn på hele reisen.

Langturen startet med nattoget til Oslo og fortsatte med lasteskipet M/S «Tønsberg» over Atlanterhavet til New York. Deretter gikk reisen over til vestkysten med tog, en firedagers reise. Ved ankomst Los Angeles var det bare tre dager til konkurransene startet. Det ble for kort tid til å bli vant med den harde banen, fortalte Johannesen siden.

«Hjalle» fra Gaubekveita var opprinnelig Bragegutt, men meldte seg inn i Freidig da Brage la ned sin friidrettsavdeling i 1926. Da var han 19 år og var bl.a. blitt kretsmester på 1500 m, foran den to år eldre broren Konrad. Snart ble 400 og 800 m Hjalmar Johannesens distanser, med dobbelt norgesmesterskap i 1928, og siden gikk det slag i slag. Til sammen ble det fem NM på 400 m og 6 NM på 800 m, det siste i 1937. I 1930 fikk han Kongepokalen for sin seier på 400 m. På denne distansen satte Johannesen norsk rekord på 49,0 i 1931 og 48,6 i 1935, mens hans siste av i alt fem norgesrekorder på 800 m var på 1.52,1. Mens denne rekorden sto i 13 år, tok det 20 år før hans siste 400 m-rekord ble slått.

Men møtet med verdenseliten i Los Angeles ble for tøft. På 400 m ble han utslått i kvartfinalen og i første kvalifiseringsheat på den dobbelte distansen. Men «Hjalle» var likevel godt fornøyd. I den norske friidrettstroppen hadde han markert seg som et midtpunkt og leder, og etter lekene ble han sendt rundt på foredragsturné. Snart opptrådte han som kåsør i radio og ble i 1934 ansatt som sportsredaktør i Morgenposten i Oslo og skiftet da klubb til Oslo Turnforening. Men i hjembyen beholdt han sin heltestatus og sine beundrere, blant dem en ung Hjalmar Andersen, som fikk sitt berømte oppnavn «Hjallis» nettopp etter Hjalmar «Hjalle» Johannesen.

Skrevet av Per Christiansen

Anders Woldseth (nr. 264) er en av de unge døde i norsk idrett. Etter sin store gjennombruddssesong i 1959 døde han samme høst, en knapp måned før han ville ha fylt 25 år. Stilhopperen fra Stavne IF hadde tidlig utmerket seg som et lovende talent. Som 18-åring fikk han vinteren 1953 skikkelig luft under vingene under et skoleopphold i ved Portland i Oregon og knivet om seieren i flere renn i konkurranse med sterke navn som Arne Hoel og Hans Bjørnstad. Midt på 50-tallet var Woldseth en av de første norske hopperne som la om til «finnestil», dvs. en mer samlet, aerodynamisk ski- og kroppsføring. Med armene tett inntil siden og hodet langt fram mot skituppene imponerte han i mange renn. Men dristigheten kostet ham også en del fall i bakker der vinden tok godt og svevkurven var høy.

Sine første plasseringer i NM tok Anders Woldseth i Drammen i 1956 og i Mo i Rana i 1957, hhv. en 11. og en 7. plass. I flere renn var han suveren også i disse sesongene, og mange ventet på at han skulle gå til topps i de viktigste konkurransene. Det store gjennombruddet kom altså i 1959, selv om fall og skader ødela en del også denne vinteren. I den tysk-østerrikske hoppuka ble han nr. 7 sammenlagt til tross for fall i et av rennene. Her var 3. plassen i Innsbruck beste plassering. Senere på vinteren kom hans første store internasjonale triumf med seier i Svenska Skidspelen. Deretter tok han en sterk 2. plass i Lahti og et suverent norgesmesterskap på Gjøvik, der Arnfinn Bergmann for øvrig ble nr. 3 og Toralf Engan nr. 7.

Under den offisielle åpningen av den nye Gråkallbakken i februar 1959 satte Anders Woldseth bakkerekord med 75,5, som siden sto i mange år. Men, nesten typisk for ham, falt han under vanskelige vindforhold i 2. omgang. En måned senere falt han på nytt i samme bakke, også denne gang var det vinden som vippet ham rundt. Fallet var så stygt at han ble liggende på sykehus en ukes tid, men kom seg såpass at han avsluttet sesongen i et renn på Elverum i april.

Anders Woldseth innledet OL-sesongen 1959-60 med en klar seier i Norges første plastbakke, Skeidbakken i Oslo 9. november. To uker senere døde han brått, om formiddagen 26. november. Som ekspeditør i farens klesforretning, A. Alme i Thomas Angells gate, falt han plutselig om etter å ha gått trappen opp fra kjelleren, og døde kort etter på sykehuset. Dødsfallet var meningsløst og uforklarlig – og reiste et spørsmål om hvor langt Anders Woldseth ville ha nådd.

Skrevet av Per Christiansen

Det var en tid for erobring, oppdagelser og rekorder. Mens Nansen rustet seg ut for Nordpolsferd, passerte løpere og hoppere stadig nye grenser. På skøytebanen Museumsplass i Trondhjem noterte den 19 år gamle Peder Østlund seg for verdens beste tid både på 1 og 3 engelske mil, og oppe i Blyberget gjorde 22-åringen Gustav Bye (nr. 268) seg klar til nye kjempehopp. Denne vinteren, i februar 1892, slo han til med 30 meter og verdensrekord.

Skjønt det var ikke alle som aksepterte det uten videre. I hovedstaden ble meldingen om Byes rekordhopp møtt med skepsis. Det kom tydelig frem i et innlegg som Aftenposten brakte fra en Kristiania-løper, som selv hadde møtt Bye i et renn i Blyberget seks år før. Da hadde dette «Trondhjems Verdensfenomen» bare hoppet 9 ½ meter, het det ironisk fra denne innsenderen, som trolig var Fritz Huitfeldt.

Den nedlatende kritikken fikk riktignok kraftig motbør i deler av Kristianias skimiljø, men tvilen om rekordhoppet var likevel såpass stor at styret i Trondhjems Skiklub gikk ut med en kunngjøring om at alt hadde gått forskriftsmessig for seg under landsrennet i Blyberget. Hoppet var riktig målt, og Gustav Bye fortjente sin kongepokal for seieren.

Rekordhoppet stemte likevel ikke helt med den vedtatte sannhet at skiløperne fra Morgedal og Trysil var de beste, og snart ble det hevdet at Torjus Hemmestveit hadde hoppet 31 meter i USA året før. Den gjengse oppfatningen i Trondhjem var at den ufine reaksjonen fra hovedstaden var et eksempel på «Christianiablæreriet», som trønderne var godt vant med fra før.

Året etter den kontroversielle rekorden i Blyberget deltok Gustav Bye for første gang i Holmenkollen og viste at han også gikk godt på ski, med en 5. plass på 20 km. I 1895 var han også med i langrennet og ble da nr. 4 på tross av en kløvd ski.

Rekord tok for øvrig den allsidige idrettsmannen også på en annen arena. I 1900 tangerte Gustav Bye den norske rekorden på 100 m med 11,2 – denne gang uten protester fra «blærene» i Kristiania.

Skrevet av Per Christiansen

Med tre distanseseire ble Astri Mæhre (nr. 316) fra Trondhjems Skøiteklub i 1955 den første trønderske norgesmester på skøyter for kvinner. Med fire 2. plasser og en 3. plass i tillegg i perioden 1951–59 var hun en av de store i norsk skøytesport, men måtte finne seg i å stå i skyggen av Hjallis og andre mannlige skøytehelter gjennom hele sin aktive karriere.

I noen år sto Astri Mæhre også i skyggen av Randi Thorvaldsen fra Liv, Hønefoss, som vant alle NM på skøyter fra 1946 og årene utover. I 1954 tok hun sitt niende mesterskap, før Astri Mæhre som 21-åring brøt seiersrekken i NM på Gimsøy idrettsplass i Skien i 1955. Samme år ble hun nr. 10 under VM i Kuopio i Finland.

Det første NM på skøyter for kvinner var arrangert så tidlig som i 1932, først som et uoffisielt mesterskap, før det fikk offisiell status året etter. Ennå tok det lang tid før kvinnene slapp til på alle områder innen idretten, men gradvis var de å se på flere arenaer – og Astri Mæhre var med på mange av dem. Som håndballspiller utmerket hun seg fra tidlig i 50-årene på Strindheims lag, og for samme klubb deltok hun i friidrett. Først prøvde hun seg i sprint – der Trondheim hadde sin beste i Anne Mari Woldseth (senere Schjølberg), som tok den lille kongepokalen som beste kvinne i NM på Stadion i 1953 med seier på 60 m med tiden 7,8. Astri Mæhre kom bedre til sin rett da 800 m ble innført som kvinneøvelse og tok sølv da distansen første gang ble løpt i NM i 1956 og gull både i 1958 og 1959, siste gang på tiden 2.19,3 som var norsk rekord. Astri Mæhre var på slutten av 50-tallet gift med Freidigs langdistanseløper Rolf Johannesen, før hun i 1960 giftet seg med gårdbruker Jakob K. Førde i Nordfjord og ble bondekone i den etter hvert så kjente friidrettsbygda Byrkjelo.

Det var langt på vei en sensasjon at ei bygd i Nord-Trøndelag skulle få landets beste håndballag. Med sin base på Remyra dominerte Skogn lenge norsk kvinnehåndball, med en imponerende rekke på seks strake NM i perioden 1958–63. Enda mer spesielt var det at også den lille nabobygda Ronglan på samme tid utviklet mange gode håndballspillere. Mens Skogn i sine grønne og hvite drakter dominerte i seniorklassen, vant Ronglan i blått og hvitt NM for junior både i 1959 og 1960. Sentral på dette laget var Astrid Skei (nr. 322), som kom til å bli en av de beste norske håndballspillerne i mer enn ti år.

Håndball var ennå en utendørsidrett, og Ronglan spilte sine hjemmekamper på grusbane, mens Skogn var noe mer avansert med asfaltdekke på sin bane på Remyra. I tillegg til håndball drev Astrid Skei også med annen idrett ute i det fri, og som bondejente tok hun sine første plasseringer i 4H-tevlinger både hjemme på Innherred og i Sverige. Vinters tid var hun som flere Ronglan-jenter på slutten av 50-tallet en del med i langrenn, og i friidrett deltok hun i de øvelsene som var åpne for kvinner, som 100 m, 200 m, 400 m, høyde, lengde og spyd. Både i stille lengde og spyd satte hun kretsrekorder for Nord-Trøndelag, og egenskaper som spenst og armstyrke kom godt med i håndballen, som utover på 60-tallet ble hennes hovedidrett.

Utdannelsen, som tannpleier, førte Astrid Skei til Oslo, der hun i flere sesonger spilte for Vestar og ble en etablert landslagsspiller, før hun i 1967 kom tilbake til Trøndelag, meldte seg inn i Freidig og bidro sterkt til at denne klubben nådde toppen i norsk damehåndball, med NM (utendørs) etter seier mot Vestar i 1970 og seriemesterskap i sesongen 1970–71. En av klubbvenninnene på Freidig var Hjørdis Høsøien, som fra 1971 også ble svigerinne da Astrid Skei giftet seg med Olaf Høsøien, en skytter det også, men mest med gevær

Skrevet av Per Christiansen

Begge het Viktor og begge sprang langt. Begge var gartnere, representerte Charlottenlund Sportsklubb og hadde begge sine beste år på 1950-tallet. Lengst av dem nådde maratonløperen Viktor Olsen (nr. 408), både i antall mil og mesterskap, men også Viktor Larsen (nr. 823) var som regel med i teten når landets beste terrengløpere, 5000- og 10 000 meterløpere møttes til dyst.

Viktor Olsen var den eldste av dem, født i 1924, og etter noen ungdomsår med noe kortere løp, gjorde han seg for fullt gjeldende på de lengste distansene fra tidlig på 50-tallet. Fram til 1960 tok han i alt 10 norgesmesterskap, de fleste på maraton og dessuten et par på 25 km landeveisløp. Ettersom Viktor Larsen lå åtte år lenger bak i løypa, hadde ikke Viktor Olsen noen naturlig treningskamerat i ham, men løp i stedet mye sammen med en annen god maratonløper i Trondheim, Alf Neuenkirchen (nr. 955) fra Falken, dessuten etter hvert med Arnulf Rekkebo, som også var medlem av Charlottenlund og bidro sitt til at C.S.K. var en av landets beste løperklubber gjennom mange år – nesten på høyde med Ranheim, som hadde sine enere i Ernst Larsen og Øistein Saksvik.

Viktor Olsen deltok på maraton i OL i Helsingfors i 1952 og ble der nr. 16 og beste nordmann i et løp som ble vunnet av Emil Zatopek på tiden 2.23.03,2, mens Olsens kom i mål på 2.33.45,8, som var en sluttid rundt det han pleide å løpe på.

Med 70 000 tilskuere på tribunene, var det en annerledes opplevelse enn det Viktor Olsen var vant til. Maraton i Norge hadde sjelden noe stort publikum og fikk ikke den store oppmerksomheten. Unntaket var de gangene distansen ble løpt i Oslo, med avslutningen på de drøyt 42 kilometerne inne på Bislett. Dette skjedde bl.a. under NM i 1956, da Viktor Olsen som vanlig ledet løpet nesten helt fra start og igjen kom først inn på stadion. Han var nettopp kommet ut av maratonporten og tok fatt på det siste strekket, da en slegge kom susende på feil kurs og nesten traff ham i hodet. Men Viktor Olsen mistet ikke fatningen og spurtet inn til seier. Det skulle kule til en trønder.

Skrevet av Per Christiansen

Tor! (mål), roper tyskerne når Haaland scorer. Tor, Tor, Tor! Det samme kunne publikum på Lerkendal gjøre da Freidig ennå var i toppen av norsk fotball på slutten av 1950-tallet. Fire av spillerne på laget het Tor eller Thor: Thor Moxnes (nr. 463), Thor Thoresen, Thor Gullikstad (nr. 680) og Tor Vandsvik.

Den eldste av disse var Thor Moxnes, som snart var 34 år da Freidig på ettersommeren i 1958 startet på det som skulle bli klubbens siste sesong i Hovedserien, datidens eliteserie. Ti år før hadde han vært med å vinne seriemesterskapet for Freidig, samtidig som han slo gjennom som landslagsspiller. Debuten kom mot Danmark i København 12. juni 1948, en kamp Norge vant 2-1 etter to scoringer av en annen Freidig-debutant, Jann Sørdahl. På landslaget sluttet Moxnes og Sørdahl seg til en tredje Freidig-spiller, verdalingen Gunnar Dahlen, som hadde debutert på A-landslaget året før, etter en B-landslagskamp så tidlig som i 1938. Freidig-trioen fikk noen landslagskamper sammen før Moxnes og Sørdahl var ute av laget for godt etter fem kamper hver, mens Dahlen fikk så mange som 19. Sørdahl scoret for øvrig fem mål på sine fem kamper!

Med Freidigs seriemesterskap i 1947/48 var en nasjonal tittel for første gang gått til et lag nord for Dovre. Så ble det ingen lignende triumf før Rosenborg vant cupen i 1960, men Trondheim og omegn fikk etter hvert noen flere A-landslagsspillere utover på 1950-tallet: Erling Gripp fra Kvik (1 kamp), Johan (2) og Hans Saksvik (1) fra Ranheim. Freidig fikk i siste del av 50-tallet en ny landslagsspiller i moldenseren Arne Legernes og hadde i tillegg noen spillere med B-landskamper; Per Stokstad, Rolf Grønning og Ole Holm.

De siste årene som aktiv spilte Thor Moxnes i angrep, ofte som senterløper. Og da han endelig ga seg etter 1960-sesongen, med tap for Freidig mot Fredrikstad i cupens kvartfinale, kom en annen Thor inn som erstatter i løperrekka, Thor Wennevik. En keeper ved navn Holen var også ny på laget. Fornavnet var Tor, naturligvis.

Det var bestemt at han skulle hete Paul, men så ble han født på olsokdagen, 29. juli 1906, og da måtte navnet bli Olav. Slik ble det en gang så kjente idrettsnavnet Olav Lian (nr. 582) til. I flere år var han Norges beste kombinertløper, med en fordel som mange kunne misunne ham. Lenge før noen tenkte på sponsorer eller et idrettsliv på heltid, hadde Olav Lian begge deler.

I flere år hadde han imidlertid nok med å bli best i familien. På gården Lian vestre i Frol var tre gutter kommet til verden i rask rekkefølge, Monrad, Alf og Didrik, i 1897, 1899 og 1900. Alle viste seg å bli racere på ski, og i mørke vinterkvelder gikk de runde etter runde på jordene med faren Peder som sekundant. Det tok en del år før Olav tok storebrødrene igjen, men han vokste seg stor og kraftig som de andre og hamlet snart ikke bare opp med dem i løypa, men slo dem klart i hoppbakken.

I konkurranser stilte ikke Olav før han var 19 år, men slo snart igjennom og var klar for å bryne seg mot de beste. Etter Gråkallrennet i 1929, der han tok 3. plass på 30 km og 4. plass i kombinert klasse B, fikk han seg jobb hos hotelleier Høyer på Fjellseter turisthotell og kunne trene så mye han ville, i løypene i Bymarka og i den nybygde Fjellseterbakken kloss ved hotellet. Medlemskap i Høyers klubb, Freidig, var en naturlig del av «pakken».

Brødrene Lian var kjent som slitere av rang, og Olav var ikke et unntak. Som trening gikk han gjerne en tur hjem til Frol – og tilbake. Til en 30 km på Leinstrand i 1931 fikk han det så travelt at han måtte gå det han maktet fra Fjellseter og rakk akkurat fram til start. Dette året vant han den lille kongepokalen i Gråkallen og kapret siden den store utgaven av trofeet ved å vinne Hovedlandsrennet, datidens NM, både i 1933 og 1935. Som brødrene var Olav Lian en allrounder, aktiv i all slags idrett. Boksing var en sport de drev en del med, mest yngstemann, Georg, som tok to NM i tungvekt mot slutten av 30-tallet – da Olav fortsatte som «proff» innen ski, som skimaker, først i Oslo, så ved A/S Trønderskis fabrikk på Selsbakk.

Skrevet av Per Christiansen

Norge var kvitt kong Oscar den andre for evig og alltid, men det tok ikke lang tid før det meldte seg en tredje. På nyslipte skøyter svingte Oscar Holthe (nr. 594) seg elegant på indre bane, med sideblikk på kongens sølvpokal på premiebordet. Den nye regenten, kong Haakon, hadde fått laget en ny type Kongepokal, og nå, i januar 1906, skulle den for første gang deles ut, til den norske mesteren i kunstløp for herrer.

Oscar Holthe fra Trondhjems Skøiteklub hadde sin hardeste konkurrent i klubbkameraten Johan Lefstad (nr. 593). Lefstad hadde tatt fire NM på 1890-tallet og to titler etter 1900, mens den to år eldre Oscar hadde kommet senere i gang og var blitt mester i 1901, 1902, 1903 og 1905. Nå var han ute etter et nytt mesterskap, denne gangen på hjemmebane, Skøitebanen på Øya. Med stor veltrimmet mustasje, tettsittende bukser, innsvinget jakke og saueskinnskalott tok han det ene dristige skjær etter det andre, hoppet og snurret rundt i åttetall, både forlengs og baklengs.

Holthe var 37 år denne vinteren og hadde snart tatt sin siste piruett i et mesterskap. Året etter dro han til Sveits som profesjonell trener, og gjennom mange sesonger fikk han mange løpere frem, blant dem Sonja Henie som hadde sin første trener i ham. Om sommeren kom han hjem, i 1909 med en automobil, en Wartburg 1903-modell, som var et like stort klenodium den gang som i dag, der den står som en attraksjon på Trøndelag Folkemuseum. Holthe var i tillegg fotograf av profesjon, men en kald dag i januar 1906, var fokuset rettet mot ham, helt til han var brått ferdig med dansen, så isspruten sto.

Igjen var dommerne ikke i tvil. Oscar Holthe var blitt nummer én, og pokal’n var hans. Nå var han kong Oscar av Norge.

Skrevet av Per Christiansen

Lenge etter sine aktive år på fotballbanen var Sigurd Høidahl (nr. 704) alltid med når tidenes beste trønderske lag skulle kåres. Indreløperen på Ørn hadde fast plass, i hvert fall frem til Rosenborg og Steinkjer begynte å gjøre seg gjeldende for alvor.

Sigurd Høidahl var født i 1907, og med oppvekst i Biskop Sigurds gate var kanskje både fornavnet og klubbvalget gitt. Mange i denne delen av Lademoen, fra Mellomveien til jernbanen, meldte seg inn i Kvik. Men i likhet med flere av klubbkameratene, gikk Sigurd Høidahl over til Ørn da fotballen, og idretten generelt, ble delt i to leire i andre del av 1920-tallet. Mens Kvik valgte å stå i Landsforbundet for Idrett, knyttet Ørn seg til Arbeidernes Idrettsforbund, AIF. Kvik fortsatte i Fotballforbundets seriesystem og turneringer, sammen med klubber som Brage, Freidig, Rosenborg og Ranheim. Ørn spilte i den lokale AIF-serien mot lag som Falken, Brynjulf, Sprint, Ravn og Sport og i AIFs egen nasjonale cup. De to leirene hadde atskilte baner. Trondheims-klubbene i Fotballforbundet hadde Stadion og Sorgenfri som sine viktigste baner, mens arbeideridrettslagene spilte på baner som Falkenbanen i Strandveien, «Ørnjælan» ved Lade fabrikker, AIL-banen på Rosenborg og fremfor alt på Reinabanen nord for jernbanelinja på Lademoen.

Blant AIF-spillerne i Trondheim var Sigurd Høidahl den suverent beste. I 1927 ble han for første gang tatt ut på AIF-landslaget, en kamp mot Tyskland i Halle, som var AIFs tredje av i alt 55 i perioden 1925 –39. Sigurd Høidahl spilte 18 av disse fram til 1934 og var den eneste trønderen på et lag dominert av spillere fra Oslo og Østfold. Den aller siste kampen derimot, var et unntak på alle måter. Landskampen mot Sverige på Reina i juni 1934 (3-2) var den eneste i Trondheim og besto av et rent Ørn-lag bortsett en spiller fra Hommelvik. Sigurds bror Håkon fikk her sin landslagsdebut.

Som sin far, Magnus, arbeidet Sigurd Høidahl på gassverket på Jarlheimsletta. Her hadde han gjennom mange år skuffet kull, og sto en dag i oktober 1949 som vanlig midt oppe i dette arbeidet da han ved et uhell fikk store kullmasser over seg og mistet livet, 42 år gammel.

Skrevet av Per Christiansen

Det startet med andakt på låvebrua og endte etter med et svartkristent forbud. Men Trollheimsrennet rakk å sette Oppdal på kartet som alpinbygd. I fjellsida fra Lillehornet og ned mot Gjevilvatnet var det Arvid Røhjell fra Oppdal IL (nr. 715) fikk sitt gjennombrudd.

Trollheimsrennet ble arrangert hver påske i årene fra 1936 til 1965, med unntak av krigsårene 1941–45. Initiativet ble tatt av Reidar Hoff fra Trond og Leif Altern fra Freidig, og i samarbeid med Trondhjems Turistforening og Snøhetta IL ble det ordnet med løype, med en høydeforskjell på 850 m, innkvartering og transport. Altern og Hoff vant selv de to første årene, og løperne fra Trondheim dominerte i flere år, mens oppdalingene nøyde seg med å delta i turklassen i ei kortere løype.

Fra 1937 var langfredag fast renndag, og det ble etter hvert en tradisjon at det før start var andakt på låvebrua på Knut Bakks bureisingsbruk ovenfor Osen. Etter krigen meldte Oppdals egne løpere, kvinner som menn, seg på i kampen om trofeene i Trollheimsrennet, der vandrepremien Trollheimspokalen var satt opp i herreklassen. De lokale talentene var mange, og ble ikke færre etter at Oppdal hadde arrangert sitt første NM i 1948. Utover i 50-årene overtok de helt hegemoniet i Trollheimsrennet, med løpere som Brita Stensheim fra Snøhetta, Jon Strand fra Oppdal IL og ikke minst Arvid Røhjell, som vant tre av rennene i årene 1955–58 og sikret seg Trollheimspokalene til odel og eie.

Og nettopp Røhjell var det som markerte oppdalingenes inntreden i eliten i norsk alpinsport. I 1956 ble han uttatt som reserve til OL i Cortina og tok senere på vinteren en sterk fjerdeplass i Holmenkollrennet – som det året ble arrangert i Oppdals bakker.

I Trollheimsrennet vant Arvid Røhjell sin fjerde seier i 1959. Blant senere vinnere var Håkon Mjøen og Kirsten «Lola» Aune, før sognepresten fant det for ukristelig med skirenn på langfredag og satte en stopper for en 30-årig tradisjon – men ikke for alpinsporten i Oppdal.

Skrevet av Per Christiansen

Begge het Viktor og begge sprang langt. Begge var gartnere, representerte Charlottenlund Sportsklubb og hadde begge sine beste år på 1950-tallet. Lengst av dem nådde maratonløperen Viktor Olsen (nr. 408), både i antall mil og mesterskap, men også Viktor Larsen (nr. 823) var som regel med i teten når landets beste terrengløpere, 5000- og 10 000 meterløpere møttes til dyst.

Viktor Olsen var den eldste av dem, født i 1924, og etter noen ungdomsår med noe kortere løp, gjorde han seg for fullt gjeldende på de lengste distansene fra tidlig på 50-tallet. Fram til 1960 tok han i alt 10 norgesmesterskap, de fleste på maraton og dessuten et par på 25 km landeveisløp. Ettersom Viktor Larsen lå åtte år lenger bak i løypa, hadde ikke Viktor Olsen noen naturlig treningskamerat i ham, men løp i stedet mye sammen med en annen god maratonløper i Trondheim, Alf Neuenkirchen (nr. 955) fra Falken, dessuten etter hvert med Arnulf Rekkebo, som også var medlem av Charlottenlund og bidro sitt til at C.S.K. var en av landets beste løperklubber gjennom mange år – nesten på høyde med Ranheim, som hadde sine enere i Ernst Larsen og Øistein Saksvik.

Viktor Olsen deltok på maraton i OL i Helsingfors i 1952 og ble der nr. 16 og beste nordmann i et løp som ble vunnet av Emil Zatopek på tiden 2.23.03,2, mens Olsens kom i mål på 2.33.45,8, som var en sluttid rundt det han pleide å løpe på.

Med 70 000 tilskuere på tribunene, var det en annerledes opplevelse enn det Viktor Olsen var vant til. Maraton i Norge hadde sjelden noe stort publikum og fikk ikke den store oppmerksomheten. Unntaket var de gangene distansen ble løpt i Oslo, med avslutningen på de drøyt 42 kilometerne inne på Bislett. Dette skjedde bl.a. under NM i 1956, da Viktor Olsen som vanlig ledet løpet nesten helt fra start og igjen kom først inn på stadion. Han var nettopp kommet ut av maratonporten og tok fatt på det siste strekket, da en slegge kom susende på feil kurs og nesten traff ham i hodet. Men Viktor Olsen mistet ikke fatningen og spurtet inn til seier. Det skulle kule til en trønder.

Skrevet av Per Christiansen

Sent på høsten i 1949 la Bjarne Espås (nr. 828) og Norvald Basmo (nr. 980) ut på spiontokt over grensen for å finne hemmeligheten bak den svenske dominansen i langrenn. Etter krigen hadde de svenske løperne vunnet det meste i suveren stil. Under OL i St. Moritz i 1948 var Norge havnet over 12 minutter bak Sverige på stafetten, og svenskene hadde tatt femdobbel seier på 18 km og gull og sølv på femmila.

Espås og Basmo lå i treningsleir på Væktarstua i Tydal sammen med andre trønderske løpere og med Martin Stokken som den store stjernen. Det kom meldinger om at svenskene drev hardtrening i Vålådalen på svensk side av grensen, omtrent sju mil unna, og trønderne var nysgjerrig på hva som gjorde Nils «Mora-Nisse» Karlsson & co. så gode. Espås, Basmo og Stokken fikk med seg en fjerde løper, Rolf Kluge, og de la i vei på ski gjennom Sylene.

Det ble en lang dag i fjellet. Det var dårlig med snø, og den første mila opp til Skardøra måtte de bære skiene. Deretter ble det å gå i sikk-sakk der det fantes tilstrekkelig med snø. Da mørket falt på, hadde de enda to mil igjen. De ventet en stund til månen kom opp og ga såpass lys at de greide å ta seg frem, sultne og slitne langt på kveld. Da hadde de gått mellom åtte og ni mil, regnet de med.

I Vålådalen hadde Gösta Olander bygd opp et treningssenter, med skøytebane og skiløyper, og det viste seg at dørene sto åpne for de norske løperne, om de var spioner aldri så mye. De svenske skiløperne var heller ikke avvisende og avslørte at de først lå på et lag med «grunnvalla» av en ny slitesterk type som gjorde at tørrsmurningen satt ekstra godt. Ute i løypene fikk trønderne se at «Mora-Nisse», Martin Lundström, Nisse Täpp og de andre gullgrossistene gikk i grupper på 4–5 mann. Stil og teknikk konsentrerte de seg ikke om før etter en uke eller to på ski. Det viktige var å gå langt på denne tiden av året, fikk «spionene» høre. Langtur ble det også på Espås, Basmo, Stokken og Kluge, som etter en dag i Vålådalen gikk samme vei over fjellet tilbake til Tydalen med nyttige tips i sekken.

Skrevet av Per Christiansen

Sent på høsten i 1949 la Bjarne Espås (nr. 828) og Norvald Basmo (nr. 980) ut på spiontokt over grensen for å finne hemmeligheten bak den svenske dominansen i langrenn. Etter krigen hadde de svenske løperne vunnet det meste i suveren stil. Under OL i St. Moritz i 1948 var Norge havnet over 12 minutter bak Sverige på stafetten, og svenskene hadde tatt femdobbel seier på 18 km og gull og sølv på femmila.

Espås og Basmo lå i treningsleir på Væktarstua i Tydal sammen med andre trønderske løpere og med Martin Stokken som den store stjernen. Det kom meldinger om at svenskene drev hardtrening i Vålådalen på svensk side av grensen, omtrent sju mil unna, og trønderne var nysgjerrig på hva som gjorde Nils «Mora-Nisse» Karlsson & co. så gode. Espås, Basmo og Stokken fikk med seg en fjerde løper, Rolf Kluge, og de la i vei på ski gjennom Sylene.

Det ble en lang dag i fjellet. Det var dårlig med snø, og den første mila opp til Skardøra måtte de bære skiene. Deretter ble det å gå i sikk-sakk der det fantes tilstrekkelig med snø. Da mørket falt på, hadde de enda to mil igjen. De ventet en stund til månen kom opp og ga såpass lys at de greide å ta seg frem, sultne og slitne langt på kveld. Da hadde de gått mellom åtte og ni mil, regnet de med.

I Vålådalen hadde Gösta Olander bygd opp et treningssenter, med skøytebane og skiløyper, og det viste seg at dørene sto åpne for de norske løperne, om de var spioner aldri så mye. De svenske skiløperne var heller ikke avvisende og avslørte at de først lå på et lag med «grunnvalla» av en ny slitesterk type som gjorde at tørrsmurningen satt ekstra godt. Ute i løypene fikk trønderne se at «Mora-Nisse», Martin Lundström, Nisse Täpp og de andre gullgrossistene gikk i grupper på 4–5 mann. Stil og teknikk konsentrerte de seg ikke om før etter en uke eller to på ski. Det viktige var å gå langt på denne tiden av året, fikk «spionene» høre. Langtur ble det også på Espås, Basmo, Stokken og Kluge, som etter en dag i Vålådalen gikk samme vei over fjellet tilbake til Tydalen med nyttige tips i sekken.