Gå til sidens hovedinnhold

La oss nå bare leke med tanken

Det eneste som er sikkert hva angår den neste styrelederen i Rosenborg, er at det ikke kan bli en som rekker opp hånda og sier: Jeg tar jobben!

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den som gjør det, har neppe forstått alvoret. Dette handler ikke lenger om å lede et idrettslag, og langt mindre om å reise rundt fra VIP-tribune til VIP-tribune for å spise kanapéer. Det handler om frivillig å ta på seg den mest utsatte jobben i trøndersk offentlighet. Fotballmobben lar seg ikke sjarmere, og langt mindre overbevise av gode argumenter.

Derfor må valgkomitéen i Rosenborg finne og overtale en som i utgangspunktet ikke vil ha jobben, og som ikke tar den av hensyn til sitt eget velbefinnende, men snarere på det grunnlaget folk fikk tillitsverv i Arbeiderpartiet før i tida: Hvis Partiet ber meg, så….

På den bakgrunn er fortsatt Svein Tore Samdal aktuell, og Karen Espelund… og jeg vil si; tidligere nestleder Leif Inge Nordhammer. Da har jeg nevnt de seriøse kandidatene av dem som allerede sitter i styret, eller nylig har gjort det (selv om jeg vet det finnes andre som ser seg selv som aktuelle, både innen- og utenfor dagens styre).

Men jeg har garantert ikke nevnt de tre eneste kvalifiserte. Det kan være at valgkomitéen kommer opp med en dyktig kandidat som ingen har tenkt på, som for eksempel… ja, la oss nå bare leke med tanken: Trond Giske.

Én av de fire nevnte, Karen Espelund, kjenner fotballbransjen og delvis faget til bunns. Det er ingen ubetydelig kvalifikasjon. På det området skiller hun seg vesentlig ut fra den kanskje mest aktuelle kandidaten, Svein Tore Samdal.

Han er en imponerende flink fyr, en svært dyktig leder som har gjort velfortjent karriere i finansbransjen etter at han sluttet som langrennstrener. Men han kommer ikke fra fotballen, og hans erfaring fra ski er ganske lite verdt i den forbindelse. Det er flere likheter mellom Rosenborg og Symfoniorkesteret, enn mellom RBK og langrennslandslaget.

Leif Inge Nordhammer ble overraskende veid og funnet for lett for valgkomitéen for to år siden. Han har hatt fotballsko på hele livet, han er en svært dyktig næringslivsleder og han har lang fartstid i Rosenborg. Han burde være hyperaktuell.

Som eksempel på en eventuell dark horse, kan vi altså tenke på for eksempel Trond Giske, som har gått på Lerkendal siden han kunne gå, som kjenner klubben og historien og som kan strukturene i norsk og internasjonal fotball og idrett.

Spesielt i den situasjonen klubben står nå, er det behov for en som kan lede en strategiprosess. Hva vil RBK (utenom å vinne kamper), hvordan skal klubben nå målene, hvordan er egentlig forholdet til det trønderske omlandet og er det noen sammenheng mellom det som skjer i akademiet og i A-laget? Skal klubben rekruttere medarbeidere, som de har gjort i Bodø/Glimt, i en erkjennelse av at det handler om kompetanse? Hva slags krav til utdannelse og erfaring er det i så fall som trengs? Har klubben noen planer for å kapitalisere på eiendommene på Lerkendal, for heller å etablere seg med den daglige virksomheten et annet sted, slik nesten alle store klubber gjør?

Så trenger klubben en styreleder som er synlig, etter en som er kritisert for å være for synlig. Det betyr ikke at vedkommende må være i avisa hver dag, men det betyr at han eller hun må være i stand til å tegne et troverdig bilde av en folkelig klubb, som selv stiller spørsmålene, og ikke hele tida er tvunget til å svare opp de situasjonene som oppstår. Den nye styrelederen må være scenevant. Men det holder ikke som eneste kvalifikasjon.

Det er ikke blitt mer attraktivt å bli styreleder etter den sist treneransettelsen, selv om den som til slutt sier ja til jobben, og blir valgt, naturligvis kommer til å gi 100 prosent støtte til Rekdal og hans team. Vedkommende må til og med mene det.

Det er ingen grunn til å misunne valgkomitéen.

Kommentarer til denne saken