(Trønderdebatt)

Da er den kommet, den ene dagen i året når vi kvinner liksom skal få lov å si vårt uten å bli avbrutt og tusener av paneldebatter og kronikker innledes med minst like mange versjoner av det ufattelig dumme og lite inspirerende spørsmålet: «Trenger vi kvinnedagen 8. mars?».

Klart som faen vi trenger den. Men hvorfor i all verden gidder vi? Hvorfor gidder vi – år etter år – de samme sirkeldiskusjonene, de samme spørsmålene og de samme svarene? Hvorfor gidder jeg engang å skrive om det nå? Fordi jeg må.

Kvinnedagen 8. mars markerer kvinners utsatthet og krav om like rettigheter. Det er ikke en gledelig kosedag for jentegjengen, og vi trenger verken gratulasjoner eller spesialtilbud fra nettbutikkene med koden WOMEN. Dette er ikke en feiring. Vi er nemlig ikke framme ved målet enda. Vi har så vidt begynt.

For min del tok det tid å skjønne at feminisme og kvinnekamp angikk meg. Jeg hadde navigert den mannsdominerte verden etter min egen filosofi om å aldri tåle dritt fra noen, og det funket fint for meg. En stund. Det var først sent i tjueårene jeg skjønte at kampen for likestilling ikke bare handlet om meg og min individuelle erfaring, men om alle kvinner. Det handlet om hvordan kvinner er mye mer utsatte enn menn for vold i nære relasjoner. Hvordan kvinner blir nedverdiget og sextrakassert på jobben, på bussen, på fest, i ungdomspolitikken og i så å si alle settinger de befinner seg i sammen med menn. Det handlet om hvordan dobbeltbelastningen kvinner opplever på jobben og hjemme fører til et høyere sykefravær enn hos menn. Det handlet om kvinner som ikke selv får velge hvem de skal elske, hvordan de skal se ut, hvordan de skal oppføre seg, hvem de skal være. Det handlet om den strukturelle undertrykkelsen av kvinner.

Den skjulte maktstrukturen finnes overalt, hele tiden. Den er styrende i fortellingen om oss som menneskelighet. Den forteller at menns rykte er viktigere enn kvinners trygghet, den forteller at kvinner lyver, konspirerer, overdriver og er hevngjerrige. Den forhindrer at kvinner melder fra om overgrep og diskriminering. Den gjør kvinner ufrie.

Den dukker opp rundt middagsbordene, på personalfestene, i den minste fillesak hos nyhetsmedia. På fredag laget NRK en sak om en lukket Facebook-gruppe for kvinner som advarer hverandre om menn de møtt på Tinder. Overskriften blir selvfølgelig MENN HENGES UT og ikke MENN BEGÅR OVERGREP OG OPPFØRER SEG SOM SVIN MOT KVINNER, NÅ ADVARER DE HVERANDRE. Maktstrukturen forteller oss en sak om ærekrenkelse, i stedet for en sak om utsatthet og utrygghet. Når Aftenposten skal skrive om kandidaten til vervet som varaordfører i Oslo, er det hun som varslet mot Trond Giske, ikke bystyrepolitikeren Line Steine Oma.

Sorry, men etter forholdene kan vi faktisk ikke be pent om likestilling.

Tanken om at feminisme og kvinnefrigjøring skal være behagelig, ikke skape dårlig stemning og mistenkeliggjøre menn, ødelegger kampen. Å diskutere kvinnedag og kvinnekamp etter mannlige premisser er meningsløst. 8. mars har på mange måter blitt dagen der vi reduseres til barn som blir satt på bordet for å underholde og more. Fortell oss om dagen din lille venn, vis oss den lille dansen du øvd på. Så nusselig.

Kvinner som er høylytte, kravstore og sinte er farlige. De truer oppsatte regler og lider sannsynligvis av hysteri. De er slanger som spytter gift. Ekle, usexy kvinnfolk som ikke tåler en spøk. Kan ikke alle bare skjerpe seg og være venner i stedet?

Nei. Nei, vi kan ikke det. Ikke hvis vi vil komme fram til målet om økonomisk, sosial og politisk likestilling. Skjulte maktstrukturer og de som opprettholder dem, kan ikke få lage reglene for hvordan kvinnekampen skal føres og hvordan vi må be om våre rettigheter på en pen måte for å bli tatt seriøst.

Makt er frihet, og kvinner burde ikke være nødt til å argumentere for sin likestilte del av den. Vi må avdekke og knuse de skjulte maktstrukturene som styrer narrativet. Vi må gidde litt til, vi må gidde å ta kontroll over fortellingen om oss.