I innlegget «Mennesket er problemet – og andre skremsler» i Nidaros 7. mai 2020 harselerer Ola Borten Moe og Jarle Holberg over kunnskapsbasert miljøforvaltning. Innlegget er et ufrivillig tragikomisk eksempel på hvorfor nettopp kunnskap er viktig i miljøforvaltningen.

Moe og Holberg mener at vi skal forsøke å gjøre naturinngrepene så skånsomme som mulig gjennom god planlegging og forvaltning, men unnlater å forklare hvordan resultatet skal bli godt dersom planleggingen og forvaltningen ikke skal baseres på kunnskapsbaserte analyser.

Moe og Holberg hevder i innlegget at norsk natur og arealforvaltning er underlagt et svært strengt regelverk og trekker fram skogbruksnæringen som eksempel. De skriver at «skogsdrift blir ofte … fremstilt som en stor synder i norsk natur. Vi mener det er tendensiøst og grovt ufortjent». Deretter følger de opp med myter og manipulerende desinformasjon tatt rett ut av skogindustriens propagandakampanje Tenk Tre, en kampanje som burde vært stanset av Forbrukertilsynet for lenge siden.

Bortimot 75 prosent av den produktive skogen er flatehogd og i store trekk uegnet som levested for flertallet av de truete skoglevende artene. Godt og vel 25 prosent av skogen har altså aldri vært flatehogd og har gradvis hentet seg inn etter tidligere tiders rovhogst, men bedringen oppveies av at andelen slik skog blir stadig mindre i takt med at industriskogbruket år for år brer seg til nye skogområder.

Ifølge Artsdatabanken er hele 87 prosent av de 1122 truete artene i skog ansett for å være negativt påvirket av dagens skogbruk. Industriskogbruket er dermed den største enkelttrusselen mot artsmangfoldet i Norge.

Moe og Holbergs påstand om at mange av artene man er bekymret for har bedre levevilkår enn på svært lenge er ifølge data fra Artsdatabanken ikke korrekt. Bare 20 arter ble ansett for å være mindre truet ved forrige revidering av rødlista. Det dreier seg altså om bare 2 prosent av de truete artene i skog. At de regnes som mindre truet er forøvrig ikke det samme som at bestandene for disse få artene er i økning, slik Moe og Holberg hevder, men snarere at Artsdatabanken anser at nedgangen mer eller mindre har flatet ut.

Moe og Holberg forsøker å ironisere ved å karakterisere artsmangfoldet i gammelskog som «artig» og viser slik at de ikke forstår at artsmangfoldet faktisk danner fundamentet for vår velstand. Halvparten av alle enzymer anvendt i industrien kommer for eksempel fra sopp. De «artige» artene er utover å være verdifulle i seg selv faktisk også verdifulle for oss mennesker. Men det krever at vi ikke utrydder dem før folk med mer kunnskap enn Moe og Holberg får anledning til å forske på artenes egenskaper.

Nye skrekkeksempler viser at det hogges i selv internasjonalt verneverdig skog der du vasser i rødlistearter. Det skjer på tross av at bare 1,3 prosent av den produktive skogen er naturskog med en dynamikk som kan minne om urskog. Årsak? Myndighetene har i praksis overlatt kontrollen til næringen selv. Skogvern er frivillig, og sertifiseringsordningene fungerer ikke.

Revisjonsfirmaene undersøker så lite som to til fire (!) av flere tusen årlige hogster hos skogandelslagene. Når de likevel finner avvik, indikerer det at omfanget av avvik i skogindustrien er massivt. Likevel får avvikene i praksis ingen reelle konsekvenser for skogandelslagene, og avvikene fortsetter.

Kravpunktene i regelverket som regulerer skogsdrift og skogbrukets egen miljøstandard PEFC er så vage at selv representanter for skogandelslagene mener de bør strammes opp for å hindre at andelslagene konkurrer om å øke lønnsomheten ved å ta minst mulig miljøhensyn.

Skogbruksmyndighetens kontroller i periodene 2000–04 og 2012–16 viste for eksempel at bare omtrent halvparten av relevante hogster oppfylte kravene til kantsoner mot vann, elver, bekker og myrer, og det syndes med igjensetting av livsløpstrær over en lav sko. Klimaskadelig grøfting av myr med gravemaskiner får fortsette under dekke av å være rensking av gamle grøfter.

Før hogst skal databaser over forekomster av arter konsulteres, men siden hverken myndighetene eller næringen kartlegger arter, er databasene svært mangelfulle og preget av frivillig kartlegging. Systemet med å sette tilside nøkkelbiotoper for å ta vare på arter bygger på falske forutsetninger og fanger ikke opp den biologisk sett viktigste skogen. Nøkkelbiotopene er nemlig for små og for spredd til å ivareta artene over tid. Systemet er basert på skognæringens egne kartlegginger og er kritisert sønder og sammen av flere uavhengige rapporter.

Samfunnet er avhengig av at våre politikere baserer politikken på kunnskap og ikke på myter. Jeg har litt dårlig råd om dagen i disse koronatider, men hvis Moe og Holberg betaler portoen, skal jeg i all beskjedenhet sende et signert eksemplar av boka mi «I skogens dype stille ro. Jakten på den norske urskogen» så kunnskapsgrunnlaget om skogen kan bli litt oppdatert. La gjerne boka gå på rundgang hos partikollegaene og nettverket i skogindustrien.