Gå til sidens hovedinnhold

Kulturen ofres på idrettens alter

Degraderingen av kunst- og kultur til fordel for idretten er et alvorlig sykhetstegn ved samfunnet. Pandemien og regjeringen har i tillegg vist oss hvor ille ståa faktisk er.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Kulturlivet blør. Det er den som fikk fyken først da covid banka på døra. Til døve ører har en hel bransje stått og ropt i snart ett år på å endre tiltak som rammer hardt og skjevt. I kappløpet om hvem som skal få komme tilbake til normalen først, gikk kulturminister Abid Raja nylig ut og ga klarsignal til 30 verdenscuprenn på ski og fotballkamper. Insentivene for å komme i gang med små konserter og arrangement er så og si fraværende.

Tilbake står en kulturbransje og knapt fatter hva de hører. Man kan forstå dem godt.

Dagene går, tidsklemma og dødsviruset fester stadig et hardere grep om tilværelsen, og innimellom slagene så tyr selv de beste foreldre til en time med Paw Patrol, Pokemon eller Grizzy og Lemen på en lett tilgjengelig strømmetjeneste. Bare for å slippe banal kommunikasjon og kanskje et håp om å kunne finne en flik av egentid og en erindring av den man en gang var.

Les også

Rajas røde løper for idrettslobbyen

Da jeg en sen ettermiddag satt og scrollet meg selv gjennom andres liv på mitt eget nettbrett, mens barna flyktet inn i sine eventyr, så kom jeg til å tenke på historien om musa Fredrik.

Den gamle barneboken tar for seg den lille gnageren og familiens liv da de skal bygge seg hus for vinteren. Der de andre gjør «realt arbeid», sitter den idioten Fredrik på sin lille tust, samler solstråler og dikter seg inn sin egen mentale stratosfære. Han løfter ikke en stein.

Til forargelse og enorm irritasjon hos de andre. Fredrik gjør jo ingenting nyttig! Han skusler bare bort tiden på fjas. Uverdig tankespinn uten noen som helst verdi.

Da vinteren kommer, huset er bygget og alle er utmattet av alt arbeidet, reiser Fredrik seg opp og tar ordet. De villeste fantasier og drømmer kommer ut av den lilla musa, og de andre små grå musene lyser opp under de imaginære solstrålene fra Fredriks sinn. Minnene av det som var og hvem de egentlig var, flommet over dem. Det var det som fikk dem gjennom den kalde og tunge tiden. Noe lignende hadde de aldri hørt eller tenkt på selv.

I en tid der kulturen og kunsten er totalt tilsidesatt, minner denne historien meg på hvorfor vi er bygd opp forskjellig, tross våre likheter. Vi trenger alle fasetter av det som utgjør et liv. Men likevel er all kultur er satt på vent nå - og i stor grad i ferd med å dø ut. Den er det minst viktige. I alle fall i følge de konservative og konkurransekåte myndighetene, som endelig har fått sitt påskudd for å gjennomføre tidenes mest antikulturelle politikk i kjølvannet av pandemien. At de skulle slå politisk mynt på smittevernregler var en konspirasjonsteori i mars - nå er den ytterst reell. Er det egentlig noen som har sett kulturminister Abid Raja de siste månedene, før han nå løper idrettens ærend?

Les også

Nå er jeg opprørt og frustrert. Bajasdebatt hjelper ikke kulturlivet!

Ikke at det er overraskende eller noe nytt. Bare i Trondheim peiser vi årlig ut hundrevis av millioner for å bygge hoppbakker for et lite knippe folk, rulleskiløyper av asfalt i ulent terreng og idrettshaller som fortrenger all annen flora. Samtidig koster kulturtilbud for barn skjorta!

Man må vente årevis for en ussel pianotime på kulturskolen. Forfatterskole for barn i offentlig regi? Det er et begrep som ikke en gang finnes. Kunst- og malekurs koster tusenvis av kroner i privat regi.

Alt dette er et offer vi er villig til å ta, visstnok. Vi skal jo tross alt finne den neste Bjørn Dæhlie. Han som senere kan investere premiepengene sine i luguber spekulasjon i eiendomsmarkedet, for å ytterligere bygge en formue han kan plassere i et formuesskattefritt paradis.

For er man uheldigvis født til å like en hobby som har noe som helst med kunst eller kultur å gjøre, så er man en annenrangs borger. Noe som åpenbart er en ren hobby-diskrimering. Ikke alle er født med ski på beina, men om de ikke er det, så skal vi tvinge dem på. Vi er da tross alt borgere av en nasjon med stolte tradisjoner!

Konsekvensene er større en man skulle tro. De astronomiske summene vi svir av på det eneste «korrekte», kunne vi brukt så uendelig mye bedre. Ikke bare på kunst og kultur, for det er jo vitterlig ikke det eneste som får disse knirkete hjulene til å gå rundt. Men hva med høyere lønn til lavtlønte yrker og økte midler innen helse, skole, eldreomsorg, barne- ungdomsarbeid, rusomsorg, service, renhold og psykiatri? I løpet av pandemien er de rikeste blitt enormt mye rikere og de fattige fattigere, globalt sett.

Fattigere er også kulturen blitt. For den sender vi uten hjelm utfor en ny hoppbakke i Granåsen til en verdi av 1,25 millarder kroner.

«Misforstå meg rett», som en klok orkdaling med etternavn Eggen sa en gang i tiden: Idrettens glede og helsemessige gevinst er obligatorisk for et samfunn som vil fremover - for de som ønsker det. Det er også på grensen til idioti å stenge ned breddeidretten i det som nå nærmer seg ett år - og lengre til skal det bli. Men vi har mistet gangsynet og proporsjonene et sted midt i rulleskiløypa.

Og kunsten og kulturen er den store taperen. Igjen. Og ikke minst befolkningen - som har mistet muligheten til å se verden på en annen måte enn den de får presentert i det evinnelige og ensidige nyhetshjulet, som har hengt seg opp i smittegrafer og ministre som forteller oss at de vi elsker kan dø om vi ikke lystrer.

For så og si alle fremskritt verden har gjort er kommet fra noen som har tenkt annerledes enn alle de andre. Og den tanken oppstår ikke i en rulleskiløype av asfalt eller i dumpa av en gigantisk hoppbakke, eller på en pressekonferanse med Erna Solberg og Bent Høie.

Så hva er det vi ender opp med? Jo, en haug med folk som stamper i kø i den samme løypa, men ingen som er i stand til å tråkke opp sitt eget spor.

Vi er i ferd med å drepe musa Fredrik.

Teksten er i forståelse med innleggsforfatteren endret 24. januar kl. 11:40. «Skattefritt» er endret til «formuesskattefritt» i avsnitt elleve, og «I løpet av pandemien er de rikeste blitt enormt mye rikere og de fattige veldig fattigere» er endret til «I løpet av pandemien er de rikeste blitt enormt mye rikere og de fattige fattigere, globalt sett» i avsnitt tretten. -red.

Kommentarer til denne saken