Jeg våger fortsatt å påstå at klubben i utgangspunktet har den kanskje beste spillerstallen, muligens i konkurranse med Molde. Det er tross alt det viktigste. Hvis du dømmer hele stallen, og for den saks skyld Åge Hareide, etter 5. plassen i år, er du alt for kvikk, skjønt Åge må bære noe mer av ansvaret enn spillerne.

Det er tross alt der det begynner, og begynner du bakfra i laget, og går fremover på gammeldags vis, starter du med det som i alle fall var landets beste keeper, og som burde kunne bli det igjen, og slutter for eksempel med det som er seriens kanskje mest moderne ving; Emil Konradsen Ceide.

Hvis du deretter hopper litt frem og tilbake i laget, og stopper opp for eksempel ved indreløperne, så har du en hel rekke å velge blant, av god internasjonal klasse, og sidebacker på høyt nivå er det flust av, og Noah Holm har ikke plutselig mistet posisjonen som landets potensielt råeste spiss, han har tvert imot beholdt den, også gjennom sitt siste innhopp mot Strømsgodset. Men det er litt tynt på midtstopperplass, i hvert fall inntil Markus Henriksen blir definitivt flyttet dit, og fremfor alt i den sentrale midtbaneposisjonen, i Bent- eller Selnæs-rollen.

Det siste virker det ikke som om noen i klubben har forstått. Da har de kanskje heller ikke skjønt at det finnes i hvert fall én i klubben som kan fylle rollen, nr. 23 Pavle Vagic – men han er langtidsskadd.

Okey; spillerne er der, men kulturen da?, spør du, kulturen er jo ødelagt! Ikke mer enn den eventuelt var i 1987, eller i 1977 – eller i 1970, da laget riktignok tok sølv, men tømte tribunene på grunn av måten det spilte på. Sjekk hvordan det gikk i årene etterpå. Så er naturligvis ikke alt sammenlignbart, fordi det er nye tider, og årets trenerjakt har for å si det med et trøndersk oinnerstaitment ikke vært imponerende.

Nå for tida er det blitt så populært å dømme også fotball etter såkalte toppidrettsstandarder, og det er jo mye klokt i det, fordi mye er likt, men kanskje er det vel så mange fellestrekk mellom Rosenborg og Trondheim Symfoniorkester, som mellom RBK og langrennslandslaget? I orkesteret skifter de dirigent hele tida, og noen av dem som kommer klarer å løfte det ytterligere bare i løpet av noen få øvelser.

Sånn er det i Rosenborg også.

Men kulturen må ligge i bunnen, sier du – spillerne må være topptrente! De er da det, kan du skjønne. De må først og fremst ha ferdighetene, og det har de, fordi de har øvd og øvd på dem siden de var fem. Det er derfor de er i Rosenborg.

Klubbkulturen da, sier du, den er ødelagt! Tja, mon det var så mye å ødelegge lenger….Det er naturligvis pussig at styremedlemmene er helt tause i offentligheten, men sånn har det vært i mange år, og det er åpenbart ikke i pakt med det som ble sagt å være en trygghets- og åpenhetskultur. De burde naturligvis preget trøndersk fotballdiskusjon, hvis de har noe å melde? Det ville automatisk også bidra til å dempe inntrykket av en eneveldig styreleder.

Strukturene innad i klubben ville kanskje også blitt tydeligere, både for de som er på innsida, og for oss andre. Hvem er det for eksempel som bestemmer i spillerlogistikken, eller i treneransettelser? Spør ikke meg. Jeg tror knapt du skal spørre sportsdirektøren. I den grad han ikke kan svare, er det ikke hans feil.

Dermed mener jeg vel at vi allerede kan glede oss til jubelsesongen 2022? Nei, tenk, vi kan ikke det, fordi Rosenborgs forhold til publikum er sterkt svekket, og fremfor alt naturligvis fordi det helt oppriktig er vanskelig å se for seg hvem som skal være hovedtrener, hvis det ikke skal være Kjetil Knutsen.

RBK-ledelsen har fått mye tyn de siste ukene. I jakten på ny trener har den dessverre også kvalifisert seg for litt sympati.