Som permittert på femtiende dagen er det vanskelig å finne lyspunkter i tilværelsen. Lyspunkter og målsettinger er viktige for å holde motet oppe. Har jeg hørt. Det er lett å henfalle til å klamre seg fast til gamle minner. Livbøyer av nostalgi etter et forlis. Når du står i fare for å miste jobben du vært med og skapt de siste tolv årene av ditt liv, føles de teite kjedebrevene på Facebook («5 musikkalbum jeg ikke kan leve uten, utfordre 5 venner», «Første konsert jeg så live» og «Dette er jeg for 10 år siden») som trygge, vennlige hilsener om at alt skal bli bra igjen. Det har vært bra og det kommer til å bli bra. Kan vi ikke se fremover, kan vi i hvert fall se bakover.

Jeg er nok over middels interessert i musikk. Jeg er faktisk så interessert i musikk at jeg startet og drev en rockeklubb med konsertscene i noen år tidlig på 00-tallet. Små og mellomstore scener med sine hardtarbeidende arrangører er en uerstattelig del av det fundamentet som musikklivet hviler på. Et fundament laget av blod og svette, gaffa og galskap. Du skal nemlig være ganske så vågal for å gå frivillig inn i en bransje som er bygget på så mye dugnad og så små marginer. Det innebærer mange sene netter, tunge løft og bare smuler fra de offentlige støtteordningenes bord.

Les også

Den norske middelklassen og deres jævla hjemmekontor.

Men det er aldri drømmen om en fet bankkonto som driver mennesker til å yte sitt bidrag til denne viktige delen av kultursektoren. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå for LinkedIn-dressene med sine spennende, anglifiserte stillingstitler. Livekonserter er kunst i sin råeste form. En livgivende dose kultur rett i pulsåren. Å være arrangør og legge til rette for at alt dette kan skje, kan ikke måles i penger. Men bortsett fra å være litt mer uredde enn oss andre, er de også vanlige mennesker med huslån, billån og studielån. Smøret til brødskiven betaler seg ikke selv. Dessverre.

Det er vel snart ingen bransje som ikke har måttet slå på nødblinken i denne krisen. Det snakkes om statlige hjelpepakker og dagpenger til alle. Som at det bare er å trykke på en knapp, så kommer statens pengevogn med blålys til unnsetning. Det er jo ikke helt sånn det funker. NAV har ikke rukket å omstille seg til Stortingets nye vedtak ennå, og de færreste bedrifter oppfyller betingelsene for å få krisehjelp.

Les også

Den nye bakken i Granåsen risikerer å bli stående som et dekadent monument over feilprioritering i krisetid

I min bransje, handelsnæringen, kommer vi til å se mange konkurser. Krisepakker er bare kortsiktige løsninger, plaster på åpne kjøttsår. En sektor som neppe heller finner den store lindringen i kortsiktige løsninger, er kulturen. Kulturlivet i Trondheim har trådd vannet og ventet på frelsen en god stund allerede før pandemien og nedstengingene slo til.

Kommunens stemoderlige behandling av alt som ikke er fotball, håndball, ski eller teknologi har overlatt kulturen til noen få ildsjeler, mye dugnad og mye galskap. Vi som er glade i kultur, bør være dem evig takknemlige for at de har holdt ut så lenge, på trass av konstant motvind.

Nesten 20 år etter at jeg selv bidro med mitt i miksen av blod, svette, gaffa og galskap, går jeg fremdeles på konsert så ofte jeg kan. Det er noe av det jeg savner aller mest nå og derfor følger jeg med uro hvordan koronakrisen har rammet det intrikate økosystemet av konsertsteder, festivaler og arrangører i Trondheim og i hele Norge. Takket være kulturlivets kreative sjeler har jeg kunnet se strømmede konserter hjemme i stua. Hjemmekonsertene har virket lindrende for å dempe kløen etter the real thing, men det blir aldri helt det samme. Det ufiltrerte møtet mellom artist og publikum er en intens reise som involverer alle sanser. Det kan ikke digitaliseres.

Og takk og pris for det, for det betyr at vi en dag skal møtes igjen. I trengsel og stim. Blant gamle venner og nye. Bustete og blide i en lang omfavnelse foran en scene som noen har vært iherdige og gale nok til å skape for oss. På tross av alt.

Les også

Du kan ikke basere en hel musikknæring på frivillige Vipps-donasjoner