(Trønderdebatt)

I Arbeiderpartiets virkelige velmaktsdager i Trondheim (og de har det vært mange av de siste tjue årene!) kunne andre partier til tider komme i skade for å tro at de var i siget. Selv om flertallet i Trondheim knapt har stått på spill i noe lokalvalg siden Rita Ottervik (Ap) tok over ordførerkjedet etter Anne Kathrine Slungård (H) i 2003, har nesten samtlige andre partier, både i posisjon og opposisjon, opplevd en liten vår en gang eller to i løpet av disse årene: Følelsen av å ha gjort gode utspill på vårparten før valgkampen virkelig kom i gang, oppløftende meningsmålinger, følelsen av at folk var med på laget.

Men når det kommer til et stykke, spiller det liksom ingen rolle. Hovedregelen i Trondheimspolitikken har nemlig lenge vært at uansett hva som skjer i valgår, sveiver Arbeiderpartiet i gang sitt helt uovervinnelige og massive valgkampmaskineri mot slutten av august – og så er valgkampen over for de andre partiene.

Gary Lineker uttalte under fotball-VM i 1990 at fotball er et enkelt spill: I 90 minutter løper 22 menn etter en ball – og så vinner tyskerne. I Trondheim har valgkamp som oftest gått ut på at 11 valglister løper rundt i Nordre gate, og så vinner Arbeiderpartiet.

Når denne mekanismen først tok slutt, i 2019, tok den brått og brutalt slutt. Arbeiderpartiet gikk ned 16,3 prosentpoeng (!), til magre 25 prosent. De eneste partiene som hadde fremgang av betydning var SV, Rødt, Senterpartiet og MDG – Høyre gikk marginalt fram, og de øvrige borgerlige partiene klarte det kunststykket å tape oppslutning samtidig som Ap gjorde sitt dårligste valg siden 1995.

Resultatet ble en dramatisk omfordeling av makt internt i rødgrønn blokk – men fire år senere må det være lov å spørre om en strengt tatt ikke burde merket mer til at SV, MDG og Rødt i fire år har vært større enn Ap i Trondheim bystyre?

Nest etter Høyres spektakulære, vedvarende opptur på målingene i Trondheim, er det mest interessante med den siste meningsmålingen at endringene mot forrige måling i mars er så marginale. Høyre har faktisk bitt seg fast på tredvetallet i Trondheim, mens Ap sitter fast på tjue.

At fløypartiene går noe tilbake, gjør at spenningen virkelig lever. Både SV, Rødt og Frp går svakt tilbake på denne målingen. Det kan virke smått, men hvor disse tre partiene lander har både svært mye å si for hvem som vinner makten i byen – og det forteller oss trolig ganske mye om hva slags tilværelse Arbeiderpartiet i Trondheim har i vente i lang tid fremover.

Det er jo gjerne slik at små partier som gjør gode valg, vanligvis pleier å falle tilbake til «normal» oppslutning igjen etter en periode eller to: Etter en sensasjonell opptur i 1993, falt Senterpartiet pladask tilbake til gamle, lave nivåer i 1997 (slik de også ligger an til å gjøre i stortingsvalget om to år). SVs kjempevalg i 1989 og 1991, og i 2001 og 2003, ble alle etterfulgt av påfølgende store nedturer. Frp har ikke vært i nærheten av toppnivået de nådde i 2009. Her i Trondheim synes MDG å følge samme jernlov, med en halvering siden valget i 2019.

Det er rett og slett vanskelig for et mellomstort parti å greie å etablere seg som et stort parti. Om og om igjen har naturlovene til slutt slått inn, både nasjonalt, men kanskje enda tydeligere i Trondheim: Arbeiderpartiet vinner til slutt.

Men er det fortsatt slik?

  • Dersom Arbeiderpartietender opp med noe i nærheten av denne ukas måling som valgresultat i høst, vil det være et tidsskille for Ap i Trondheim: De vil fremstå som permanent svekket i en by de til nesten alle tider har dominert, med unntak av to magre perioder på nittitallet.
  • Og tilsvarende: Dersom SV og Rødt holder nivået de nå ligger på, vil de ha greid å etablere seg som en blokk som konkurrerer med Arbeiderpartiet i oppslutning over tid. At de begge ser ut til å tape noe oppslutning, tyder på at også SV og Rødt vil slite med å holde formen. Men at SVs Mona Berger er en mer populær ordførerkandidat enn Emil Raaen (Ap) blant alle velgere mellom 18 og 44 år (!) er svært oppsiktsvekkende, og kan tyde på at partiet er i ferd med å bite seg fast.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at Kent Ranum slår dem begge fullstendig ned i støvlene. Han er den mest populære kandidaten i alle bydeler, og uavhengig av kjønn og alder.

I det hele tatt ligger det meste av initiativ og fremdrift akkurat nå hos Høyre i Trondheim. Det vil føre til tidenes blåmandag og nedtur dersom borgerlig side ikke greier å oppnå flertall den 11. september i høst. For en bedre mulighet enn i år får Høyre trolig aldri her i byen, med en populær ordførerkandidat, vedvarende høy oppslutning, og en rekke troløse sentrumspartier som signaliserer at de kan forhandle begge veier.

Men bare det at alle nå er enige om at det er marginer som vil avgjøre valget i Trondheim, er noe av en fallitterklæring for Arbeiderpartiet. Nesten så lenge jeg kan huske har det vært slik at Arbeiderpartiet mot slutten av valgkampen mobiliserer ressurser ingen andre partier er i nærheten av å kunne mønstre, og parkerer alle de andre i den ene maktdemonstrasjonen etter den andre. I år er jeg mer i tvil. Har de det fortsatt i seg, etter flere års destruktiv intern strid, et slags privatpraktiserende lokallag (Nidaros) i lokallaget, og en blytung nasjonal trend?

For noen uker siden lanserte Arbeiderpartiet noe så kjærkomment i trondheimspolitikken som et konkret, enkelt utspill om en konkret, enkelt løfte: De vil halvere prisene for månedskort på kollektivtrafikken. Det er et massivt løfte, som for eksempel vakte åtgaum blant studentene da det ble lansert, og som kan utgjøre en merkbar endring i hverdagen til svært mange velgere. Vi er ikke bortskjemte med slike løfter i trøndersk politikk. De konkrete planene partiene presenterer i valgkampen er, særlig i Trondheim, ofte så vage at det nok er vanskelig for mange å skille partiene fra hverandre.

At Høyre i Trondheim tilsynelatende har som strategi å fremstå som ultra-moderate, og nærmest overta Stavanger Høyres økenavn er jo heller ikke noe bidrag til en særlig tilspisset debatt. En skal være ganske så politisk interessert for å akkurat nå greie å høre forskjell på Raaen og Ranum.

Så langt har ikke Arbeiderpartiets store (og kostbare) kollektivløfte hatt merkbar effekt på oppslutningen. Og det er kanskje ikke så rart? Jeg tror ikke Arbeiderpartiets historiske dominans i Trondheim skyldes enkeltsaker og -reformer, men en mye dypere fortelling om hva Trondheim er, og skal bli, forankret i byens befolkningssammensetning og nærings- og arbeidsliv.

Ved å være større og bedre organisert enn alle andre partier, har Ap i Trondheim i lange perioder vært i bedre kontakt med hva velgerne tenker og føler, enn andre partier har. Og dersom dét er i ferd med å glippe, er det verken lenger sikkert at partiets tradisjon for formidabel sluttspurt har sin sedvanlige effekt – eller om de i det hele tatt greier det.