Kommentaren ble først publisert hos Avisa Nordland.

Da Bodø/Glimt og Åge Hareides tidligere klubb Molde marsjerte inn på banen på Aspmyra i går, ble seansen avsluttet med et regnbuefarget fyrverkeri som skjøt opp i nordlandshimmelen. Det ble umulig å ikke la tankene vandre til Hareides uttalelser om Pride-markeringene i fotball.

For å ta én ting av gangen: Selvsagt kan man debattere i hvor stor grad toppfotballen skal brukes til politiske eller andre markeringer.

Alt er politikk

Nå er jeg riktig nok ikke enig i det noe banale premisset at idrett og politikk ikke hører sammen. Det er politiske elementer i alt i samfunnet, også idretten. Er det ikke politikk når Qatar bruker sine økonomiske muskler til å sportsvaske landet ved å kjøpe en europeisk toppklubb, eller fotballens største begivenhet? Hvorfor skal det være greit, mens å markere motstand mot det som foregår er uønsket politisk innblanding i en «ren» idrett?

Det som likevel er langt mer problematisk, er hva Åge Hareides uttalelser om Pride er et symptom på. Jada, han var nok klønete da han omtalte Pride-markeringen som propaganda. Hadde det vært et enkeltstående tilfelle kunne en nok sett igjennom fingrene og tilgitt en viss ignoranse. Men hva har Hareide uttalt om problematikken før?

I 2018 skinte det i alle fall tydelig gjennom at den daværende danske landslagssjefen ikke nødvendigvis var veldig opptatt av å markere at fotballen er for alle.

– Vi skal ikke være et ensidig talerør for regnbuen, var beskjeden på spørsmål om det var aktuelt å spille med regnbuefarget kapteinsbind.

Pride som distraksjon

Bakteppet var at Hareide tok landslaget med på treningsopphold i de Forente Arabiske Emiratene og Abu Dhabi. Emiratene er et av få land som kan skilte med dødsstraff for homofili. Men Hareide ville konsentrere seg om fotball, ikke markere at helt grunnleggende menneskerettigheter er viktige.

Det etterlatte inntrykket er at Hareide tilsynelatende ikke anser dette som noe fotballen skal eller bør bruke tid på. Faktisk kan en få inntrykk av at Hareide anser Pride-bevegelsen som en slags unødvendig distraksjon. Og i intervjuene med Nidaros, Adressavisen og riksmediene, ser det ut til at den meritterte fotballtreneren faktisk mener at det er uproblematisk hvilken legning du har i dagens fotball.

Ingen av hans spillere har stått fram som homofil. At ingen av dem har vært det er i nærheten av en statistisk umulighet. Det er ikke unikt for Åge Hareide-ledede fotballmiljøer; svært få toppspillere står frem som homofile.

Men at han selv er med på å bygge opp under et av fotballens mest skammelige stigma, ved å avfeie Pride-markeringer som noe som ikke hører hjemme på "vår arena" og i en "ren" fotball, det er det ingen tvil om. Hareides uttalelser gjør det ikke lettere å være homofil, men vanskeligere. I min bok er det slike holdninger vi ikke bør ha rom for i fotballen.