(Trønderdebatt)

Det var ikke uventet, men tyngden i de «nye» tiltakene slo likevel pusten ut av mange. Avstandsbegrensning. Antallsbegrensning. Skjenkestopp ved midnatt. Begrensninger her – og restriksjoner der. Kun ti gjester i private lag. Sterke begrensninger på jule- og nyttårsfeiringen. Påbud om hjemmekontor og, ja; det føles litt som at vi rykker tilbake til start. Eventuelt at du i Monopol trekker kortet «Gå rett i fengsel. Hvis du passerer start, får du ikke 100 kroner».

Så jeg er lei. Fryktelig lei. Oppgitt.

Så skal det sies at mange har vært skeptisk til den mildt sagt euforisk frigjøringsfeiringen vi ble vitne til tidligere i høst. Anført av ordførere i by og bygd, særlig i by, tok «vanlige folk» til gater og utesteder i rikt monn, klar for å markere at «nå», nå var koronaviruset ettertrykkelig beseiret.

I likhet med utallige andre arbeidsgivere har jeg nok en gang vært nødt til å bestemme hvem som må flytte hjem til hjemmekontoret – og hvem som har funksjoner som gjør at de bør være fysisk til stede på arbeidsplassen. Antallet som fyller sistnevnte kategori er såpass få at de nok klarer å holde solid smittevernavstand i de godt over tusen kvadratmeterne som Trønder-Avisa har å boltre seg på.

Hjemmekontor har så definitivt sine sider. Noen av dem positive – andre alt annet enn til det gode. Folk er forskjellige, og mange sliter mer enn de kanskje innrømmer når de mister kontakten med sine kolleger. Det går ut over både psyke og arbeidsevne. Man mister praten ved kaffemaskina og i døråpningen til kollegers kontor – og det i en situasjon hvor man kanskje har større behov for å prate, enn noen gang før. Andre synes det er helt fantastisk å rusle fra soverommet, ta på seg t-skjorta og logge seg på morgenmøtet. Vi mennesker er som kjent ulike. Som alltid er det likevel de som sliter, som føler nedstengningen sterkest på kroppen. I dette finner vi en livslov.

Så ja – jeg skjønner alle som nå gir uttrykk for stor frustrasjon over at vi nok en gang «stenger ned». Som kaster seg over tastaturet og lar følelsene løpe løpsk gjennom sosiale medier. Som skylder på regjeringen – som er udugelig, selvfølgelig, og dessuten alle som tror at koronaviruset finnes, og om det kanskje gjør det; som er dumme nok til å tro at det kan være farlig. Idioter, alle mann!

Men selv om også jeg kjenner at jeg er oppgitt, erkjenner jeg også at jeg mest trolig hadde valgt på samme måte, dersom jeg hadde hatt en posisjon hvor ansvaret måtte løftes.

Tett oppunder åtte av ti nordmenn over 12 år er vaksinert. Ganske mange av de eldste har allerede fått sin tredje dose, og stort sett bare de yngste har fått bare én. Vi må tilbake til barnevaksinasjonsprogrammets glansdager for å finne tilsvarende oppslutning. Likevel er det ikke nok. Fra sykehus til helseforetak over hele landet rapporteres det nå at blant et økende antall innlagte pasienter med Covid-19, så er omkring halvparten uvaksinert. Dette sier ikke nødvendigvis alt om hvem som blir smittet, men sier svært mye om hvem som blir alvorlig syke hvis de blir smittet.

Og her finner vi statsministerens hodepine. Norske sykehus – intensivavdelingene absolutt ikke unntatt – er ikke bygd med tanke på krig og krise. Den tiden er forbi. Kun i et par land har man delvis beholdt tenkningen om at det kan være lurt med overkapasitet, sånn «i tilfelle». Her på berget har vi bygd sykehusene ut fra erfaringstall som forteller oss om gjennomsnittlig sykdom og skade i normalbefolkningen over år – i beste fall tillagt noen framskrivninger som ivaretar befolkningsendringer. Så utfordres det moderne helsevesenet av en situasjon ingen har trodd på – selv om det sannelig ikke har manglet advarsler. Vi får en pandemi. Folk blir syke. Mange blir syke. Ganske raskt avdekker man at de fleste, også blant de sykeste, har gode prognoser dersom de får god nok behandling – når de trenger den. Men for halvannet år siden viste det seg at svakheten med «effektive» sykehus var større enn noen hadde forestilt seg. Det var langt fra plass til alle i herberget. Hva gjør vi da?

Godt spørsmål. Som manglet svar – noe vi fikk brutalt illustrert i vårt naboland i øst. Derfor senket sykehusdirektører og helsepolitikere skuldrene da folket tok til gatene for å feire at kampen mot viruset var vunnet. De eneste som ble bekymret var de ansatte «på gølvet». Som var utkjørt etter halvannet år med hardt press, pålagte ekstravakter og inndratt sommerferie. De visste bedre enn noen hvor skjør situasjonen var. Hvor lite som skulle til før det dukket opp ei ny tue – med kraft til å velte lasset.

Og den kom. Med et navn. Omikron.

Det går en direkte linje fra andelen uvaksinerte på intensivavdelingene på store og mindre sykehus, til den nye nedstengningen som nå legger seg som havtåka over samfunnet. Hovedgrunnen til at regjeringen ikke våger annet enn å innføre strenge restriksjoner, er frykten for at de mest utsatte sykehusavdelingene – de som håndterer de dårligste pasientene – skal knele under belastningen. Frykten er større enn noen gang tidligere under pandemien, for aldri har smittetallene vært høyere – og alle med kunnskap vet at trykket på sykehusene kommer to – tre uker etter at folk blir smittet. Og hvor lenge er det til jul? Ja, nettopp. Dette kan bli riktig så høytidsstemt!

For å si det som det er: Antall uvaksinerte er en viktig årsak til at presset på sykehusene øker – og nok en gang nærmer seg «kode rød». Det vil bety at kreftpasienter skyves bakover i køen. At skadde fra alvorlige trafikkulykker kanskje ikke vil overleve de to første døgnene på sykehus, fordi intensivavdelingene er overfylt av folk på respirator. I en slik situasjon er det faktisk riktig å trekke fram begrepet «moralsk ansvar». Vi har alle et ansvar for fellesskapet. For våre medmennesker. Vi hadde kanskje glemt det, i velstanden og overflodens og overforbrukets tid – hvor kansellering av neste sydenferie framsto som den største bekymringen da koronaviruset dukket opp. Men nå vet vi bedre. Det står om liv og død.

Ja, vaksiner har bivirkninger. Ja, noen blir syke. Vi kan til og med finne noen som blir så syke at de dør. Men man behøver ikke akkurat laud i statistikk for å se det groteske i virkelighetens regnestykke. 0.038 prosent av alle som har fått vaksinen i Norge har blitt såpass syke at det er verd å nevne. For alle andre spenner det fra ømhet i stikksted til feber og influensalignende symptomer et par dager. Færre enn ti vaksinerte har dokumentert dødd som følge av bivirkninger i – et helt annet tall enn konspirasjonsteoretikere på høyre og venstre fløy i politikkens ytterkant hevder. På blogger og i sosiale medier settes det likhetstegn mellom antall døde som følge av vaksinen som antall døde etter at de har fått vaksinen. Slik luller man seg inn i en verden av galskap hvor rett blir vrangt og sannhet blir løgn. Og omvendt. For all forskning viser dette: Antallet som berger livet på grunn av vaksinering, er ufattelig mangel flere enn de som taper det. Det er en avgrunn mellom de to søylene i statistikken. Og det har ingen hensikt å protestere. Tallene er tilgjengelig på nett, for alle som har et oppriktig ønske om å tilegne seg faktabasert kunnskap.

Samme uke som omikron-mutanten ble oppdaget i Sør-Afrika, varslet myndighetene i landet at de hadde 16 millioner vaksinedoser på lager. Derfor avbestilte de planlagte forsyninger. Tilsvarende rapporter kommer fra andre land i Afrika. Dette betyr ikke at mange land ikke mangler vaksiner, men vi er i ferd med å komme dit hen at mangel på kandidater å sette vaksinen i, er et vel så stort problem som vaksinemangel. Det er i alle fall begrunnelsen sørafrikanske myndigheter selv gir til internasjonale nyhetsbyråer. Og da kan vi saktens lure på… Kunne den nye virusvarianten dukket opp i et samfunn hvor 90 prosent av befolkningen var vaksinert? Teoretisk sett, ja. Men sannsynligheten er relativt liten, skal vi tro utallige eksperter. Og noen ganger kan det jo ha sin hensikt å lytte til folk som besitter fagkompetanse.

«Alt henger sammen med alt», postulerte som kjent Gro Harlem Brundtland for mange år siden. Det var før hun var blitt toppsjef i Verdens helseorganisasjon (WHO). Hun hadde rett da – og det vil forbause meg mye dersom legen fra Bygdøy ikke mener det samme i dag.

Ja, vi trenger helt opplagt bedre kapasitet ved sykehusene. Og nei, det viktigste er ikke å utdanne flere intensivsykepleiere, slik helsebyråkratene og politikerne ser ut til å tro. Det viktigste er å beholde de som faktisk er i yrket. For hvert år slutter mange, med både utdanning og lang erfaring, fordi de ikke orker mer. Det handler om lønn – og ja; en arbeidshverdag hvor oppgavene er overkommelige.

Men inntil politikerne innser hva som må til på lang sikt, må vi betale prisen for de valg vi tar her og nå. Kanskje skulle vi tatt gjenåpningen med litt større forsiktighet. Oppført oss normalt, i det minste, og ikke som om vi skulle feire 8. mai 1945 på nytt. Og ikke minst – sørget for å få tatt vaksinen. Slik at viruset får mindre spillerom. Der ligger veien ut av krisen.