(Trønderdebatt)

«Pressens fordømte plikt er å si det som det er, slik at samfunnet kan ta det derfra», skriver Øivind Bergh i et svar til mitt innlegg i går, hvor jeg kritiserer ledende kommentatorer for å hevde at nedstengningene sannsynligvis kunne ha vært unngått om det ikke var for de uvaksinerte. Men brutal ærlighet og lemfeldig omgang med sannheten er ikke det samme, og gir samfunnet helt ulike retninger for hvilke diskusjoner som føres og hvilke grep som blir tatt.

Jeg er enig i stort sett alt Bergh skriver. Både i at man skal være brutalt ærlig når det trengs, og at uvaksinerte må stå til ansvar for sine valg. Det gjøres et stort og viktig arbeid for å øke vaksinasjonsgraden, som FHI anser som et viktig tiltak for å komme oss gjennom pandemien. Det jeg kritiserer, er påstander om at tiltakene kunne ha vært unngått om det ikke var for de uvaksinerte. Det fins det ikke faglig belegg for å hevde, noe også FHI-direktør Camilla Stoltenberg gjentok på NRK Dagsrevyen 15. desember.

Hva er problemet med å gi de uvaksinerte hele ansvaret for nedstengningen, bortsett fra at det er usant? Én ting er det problematiske i at éi gruppe gjøres ansvarlig for de ofrene som alle andre må gå gjennom. Jeg registrerer at ikke alle anser det som noe problem, selv om også Stoltenberg advarer mot konsekvensene det kan få. Vel så viktig er det at det bidrar til at mange får en falsk forestilling om at bare vi får de uvaksinerte til å ta vaksinen, så vil den normale hverdagen vende tilbake.

Men slik er det ikke. Aftenposten melder i dag at kapasiteten ved intensivavdelingene er den samme som da pandemien startet for snart to år siden, selv om alle er enige i at kapasiteten er for lav. 14 prosent av de som ble innlagt med luftveisinfeksjoner i november, var koronapasienter. Dersom vi legger til grunn at halvparten av disse var uvaksinerte, utgjør det sju prosent. Man kan mene det er mye, men korona er uansett bare en del av det totale beredskapsproblemet som helsemyndighetene angir som hovedbegrunnelse for de strenge nedstengningstiltakene.

Den siste nedstengningen på grunn av omikron ble innført fordi helsemyndighetene fryktet at smitten skjer raskt også blant vaksinerte, og at mange dermed kan bli syke samtidig. Når vi da samtidig vet at nye mutasjoner kan oppstå hvor som helst i verden, er det en deprimerende nærliggende tanke at det kanskje ikke fins noen naturlig utgang av denne pandemien. Men vi kan jo ikke drive og stenge ned samfunnet i årevis på grunn av kapasitetsproblemer i helsevesenet heller. Det krever strukturelle løsninger og strategiske valg. Og så må vi som sagt minne oss selv på at vi skal fungere som et samfunn etter pandemien også.