Rosenborgs herrelag «jakter godfølelsen», men spillerne innrømmer at det har vært «mye opp og ned» (enda det har vært definitivt mest ned), og det forsikres at «kvaliteten er god på trening», men «vi er ikke bekymret», og «treningskamper er treningskamper» – og fremfor alt: «nå må vi ikke få panikk».

Rosenborgerne «trykker på knappene», og ingen sier noe annet enn det som helt sikkert er rett, antakelig også det som handler om nivået på trening. «Vi må være tålmodige», og «snart løsner det», og «vi gleder oss til seriestart».

Tja. En nøktern observasjon av vinterens treningskamper gir grunnlag for bare ett spørsmål: Kan laget heve seg nok til å unngå nedrykksstrid?

Svaret på det er naturligvis ja, fordi ingen vil tillate ting å gå så langt. Men tiden er snart inne for å i det minste stille de riktige spørsmålene, og kanskje også prøve å si noe mer om hva det er Rosenborg faktisk prøver på når de i korte glimt rapporterer at de nesten får til det de prøver på. Rosenborg virker så langt som et lag som først og fremst har tenkt å utnytte motstanderens svakheter. Det er, for å si det forsiktig, noe litt annet enn den gamle parolen om «offensiv og artig fotball», og forsikringer om at «vi går først og fremst på banen for å skape problemer for motstanderen».

Så må alle fortsatt forstå at dette kommer til å snu seg, men en må også tenke på hva Drillo mener når han sier at «det hjelper ikke å ha trua, hvis det du trur på er feil». Det er ikke godt å vite hva RBK trur på nå, annet enn at klubben har skiftet religion. Hvis det som skjer nå minner om noe som helst, så må det eventuelt være Erik Hamrén, som også kastet vrak på alt det som hadde vært, også han med daværende klubbledelses velsignelse – men på ett punkt skilte han seg ut fra det vi har i dag:

Han trodde på noe annet. Det var ingen tvil om hva dette andre var; tråkig svensk 4-4-2-fotball som fungerte veldig bra defensivt, men med klare offensive begrensninger. Klubben kunne forsvare seg til seriegull, men hadde ingen ting å fare med i Europa.

Det ser atskillig verre ut nå enn det gjorde den første vinteren med Hamren.

Det er naturligvis et billig poeng, men like fullt fristende: Kanskje Rekdal og co. kunne ta et par kursdager på Lade, der damelaget spiller? Hvis det ligner på noe i RBK-historien (i tillegg til den ærerike Trondheims-Ørn-æren), så er det -81-laget, som er det beste som aldri vant en tittel. Det var før Nils Arne hadde funnet helt ut hvordan han skulle organisere hele laget i angrep, men til gjengjeld var det en enorm entusiasme, et begeistrende angrepsspill med gode kombinasjoner to og tre spillere imellom og en løpskraft og -lyst som nesten smittet til tribunene.

Det var kanskje litt naivt, men det var sjarmerende.

Det gjelder for RBK damer også.

RBKs herrelag ser ut som det gjør. Det er ingen mening i å komme med karakteristikker. Det kommer ikke til å fortsette slik.

Men det er heller ingen argumenter for å holde på sånn gjennom hele vinteren.