Kampen for å forstå Trøndelag og trøndere

Geir Pollestad er leder av Stortingets næringskomite, og spaltist på trønderdebatt.no. Foto: Senterpartiet

Geir Pollestad er leder av Stortingets næringskomite, og spaltist på trønderdebatt.no. Foto: Senterpartiet

Av

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har opplevd Ola Borten Moe, Trond Giske, Lars Haltbrekken eller André Skjelstad som tvilende og usikre.

DEL

Spaltist (Trønderdebatt) Da jeg sa ja til å bidra med noen innlegg til den trønderske debatten så var det av rent egoistiske årsaker. Jeg så en unik mulighet til å kjenne på og bli kjent med min egen relasjon til trøndere og Trøndelag. Det burde alle politikere gjøre. For å få til noe i politikken så er det faktisk viktig å ha trønderne på laget.

For meg er det et bittert faktum at det er 15 trøndere på Stortinget og bare 14 rogalendinger. Det er likevel bare småtteri sammenlignet med i Senterpartiet. Der er det trøndere over alt. En solid dose trønderkunnskap er helt elementært.

Jeg innså raskt at det i Senterpartiet er helt nødvendig å oppføre seg på en måte som gjør at trønderne tror at du er på deres lag. Det er isolert sett ikke så vanskelig. Det vanskelige er at man må like trønderne uten at resten av landet oppdager det. Forholdet til trøndere bør derfor basere seg på en slags «kiss and hit»-strategi.

For å ikke terge på meg altfor mange av leserne fra starten vil jeg starte forsiktig med å fortelle om tre generelle trøndertrekk som jeg har kartlagt gjennom år med praktiske trønderstudier:

  • Trøndere har en dialekt og pratemåte som skaper et inntrykk av stålkontroll. Den trønderske dialekten og den trønderske politiske kulturen har ikke rom for tvil. Det er skråsikkerheten som slår mot en. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har opplevd Ola Borten Moe, Trond Giske, Lars Haltbrekken eller André Skjelstad som tvilende og usikre.

Faren med denne skråsikkerheten er at den ikke inviterer til dialog. De som har ulike syn vil heller gå andre steder, fremfor å ha kontakt og dialog med den skråsikre.

  • I Trøndelag har man kjempetro på sine egne stortingsrepresentanter og deres innflytelse og berømthet i hovedstaden. Ikke bare de man har stemt på, men også stortingspolitikere fra andre partier har man de største tanker om. Jeg må nok helle litt kaldt vann i blodet til de som tror at nordtrøndelagsbenken er like kjent for folk i Oslo som for folk i Steinkjer.

Jeg husker godt en fortvilet pelsdyrbonde som fortalte meg at han hadde god dialog med Elin Agdestein i Høyre og han hadde god tro på at hun skulle få ordnet opp i saken. Selvsagt var det ingen sjanse for at Erna ville lytte til Agdestein og Trøndelag Høyre i denne saken. «Liten tue lager et lite hopp» er Ernas slagord.

  • Historien er trøndernes stolthet og ømmeste punkt. Mange trøndere er, med rette, stolte av Trøndelags historie og betydningen for Norge. Dette blir det gitt uttrykk for i tide og ikke minst utide. Skal man få vippet en av de skråsikre trønderne litt av pinnen så er det bare å legge inn noen historiske blundere i det som sies. Da våkner trønderne på sitt mest usympatiske.

Jeg husker godt et landsstyremøte i Senterpartiet for en del år siden der jeg både brukte feil navn på «Einar Tambarskjelve» og omtalte han som en av mange krigere. Det fikk Ola Borten Moe til å rope ut sine protester fra salen. Jeg er også nok så trygg på at et spørsmål som for eksempel: «Hva gjorde han der Vegard Heggem før han begynte med laks?» vil få selv Marit Arnstad litt ut av vater.

I trygg avstand, fra Rogaland, skal det være en glede å få lov å bidra til den trønderske debatten. Det kan være at det kan komme påstander som oppleves provoserende. Den eneste trøsten jeg kan gi er at det er sant det jeg skriver og det er sånn regionen og folka ser ut fra utsiden.

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags