(Trønderdebatt)

Åtti år etter andre verdenskrig kom til Norge, debatteres fortsatt spørsmålene om hvem som visste hva om nazistenes forbrytelser, og hvilke valg en tok den gang. Og det er ikke så rart, for i tillegg til å være en av de viktigste hendelsene i verdens moderne historie, er den også en påminner om at sivilisasjonskollaps og de verste forbrytelser kan oppstå i ethvert opplyst samfunn.

Forfølgelsen og utryddelsen av jøder under andre verdenskrig kaster så store skygger over Europa at det noen ganger blir vanskelig å se grusomheter i vår tid for det de er. Av frykt for å overdrive, og av svært velbegrunnet frykt for å snakke ned omfanget av nazistenes forbrytelser mot minoriteter, vegrer vi oss for å minne om nazismens grusomheter og systematiske folkemord når vi ser liknende hendelser utspille seg i vår egen tid. Å «hitle» debatten har blitt et kjent verb, som strengt tatt betyr å spore av en debatt med overdrevne og useriøse sammenlikninger med nazismen.

Jeg nevner ikke dette fordi jeg har noe ønske om - eller behov for - å «hitle» debatten om Kinas behandling av uigurer, eller om Huawei og sponsoravtaler. Men fordi det bør være en alarm for oss alle når for eksempel Storbritannias største og eldste jødiske organisasjon fordømmer Kinas behandling av uigurer for sine «likheter» med nazistenes forbrytelser.

«Kina har valget mellom stor ære eller evig skam», skrev Marie van der Zul, presidenten for Board of Deputies of British Jews, i et brev til den kinesiste ambassadøren i juli.

For når verdens framvoksende supermakt holder det som kan være så mange som én million mennesker, kanskje flere, i konsentrasjonsleire, der de låses inne og mishandles bare for å tilhøre en etnisk og religiøs minoritet, er det en forbrytelse som helt uavhengig av fortiden krever vår oppmerksomhet, årvåkenhet og fordømmelse.

Amnesty melder om umenneskelige forhold for uigurene som er innesperret i leirene. Kairat Samarkan, en tidligere fange Amnesty har intervjuet, forteller at han ble iført bind for øynene, lenker på armer og bein og tvunget til å stå i samme stilling i tolv timer etter ankomst. Fanger som gjør motstand eller ikke viser nok «fremdrift» straffes med sult, isolasjon, slag og tortur. Mishandlingen drev til slutt Kairat til å forsøke å ta sitt eget liv. Mihrgul Tursun ble arrestert en rekke ganger, ble tvangsklippet og holdt våken i fire dager under avhør. Til slutt tryglet hun om å få dø.

Interneringen av uigurer skyldes gjerne «terrorvirksomhet» som å ha kontakt med familie i utlandet. Slik påføres også utallige familier dyp skyldfølelse over at deres kjære ender opp i fangenskap. Uigurer som slipper unna konsentrasjonsleirene, lever et liv i fullstendig overvåkning og med kontrollposter og nærmest total statlig kontroll over menneskets bevegelsesfrihet.

Kinas undertrykkelsespolitikk er målrettet mot uigurer, og mange har omtalt undertrykkingen som et «kulturelt folkemord». Rapporter om tvungne prevensjonsmidler og sterilisering og et kraftig fall i barnefødsler i de to største uigur-regionene i Kina tyder på en politikk der menneskeverdet er helt underordnet den nasjonalistiske tvangstanken om etnisk og religiøs «enhet».

Uigurer overvåkes og trues av Kina også langt utenfor Norges grenser. Uigurer som rundt om i verden forteller om grusomhetene Kina begår, opplever trusler og trakassering.

Teknologien står helt sentralt i både forfølgelsen av uigurer globalt, og den brutale undertrykkelsen av uigurer i Kina. Teknologien gjør det mulig å spore opp «avvik». Teknologien gjør det mulig å forfølge, true og utpresse opposisjonelle. Teknologien gjør det mulig å avsløre hvor uigurer oppholder og beveger seg.

Og nå er det mye som tyder på at Huawei ikke overraskende er del av dette maskineriet, med programvare for identifisering av uigurer.

I etterkant av de nyeste avsløringene kunne Washington Post også melde at dette ikke er det eneste tilfellet av programvare Hiawei markedsfører som i stand til å «spore etnisitet». Dette var ikke noe uhell.

Huawei lager ikke bare populære smarttelefoner. De er en global teknologigigant, med en svært så aktiv tilstedeværelse i store deler av den vestlige verden.

Huawei driver aktivt påvirkningsarbeid også i Norge, og er tilstede høyt og lavt. Frps Vidar Brein-Karlsen gikk rett fra å være statssekretær i regjeringen til å bli Huawei-lobbyist. Idrettspresident Berit Kjøll var president for Huawei Norge inntil i fjor. Telenor valgte riktignok ikke Huawei som hovedleverandør for sin 5G-utbygging i Norge, men samarbeider likevel med selskapet.

Tre uker ut i koronakrisen donerte Huawei Norge store mengder smittevernsutstyr til Oslo kommune.

Antoine Griezmann er av verdens største fotballstjerner og forbilde for millioner av mennesker. Han har også hatt en lukrativ sponsoravtale med Huawei. Etter avsløringene av Huaweis «uigur-sporing» brøt han umiddelbart samarbeidet. Det samme gjorde den svenske popstjerna Zara Larsson etter lang tids kritikk.

En av Norges største stjerner er Therese Johaug. Også hun har en stor - og får vi anta lukrativ - sponsoravtale med den kinesiske tech-giganten.

Men hun velger å stole mer på pressemeldinger fra en teknologigigant i et diktatur, enn på den frie og undersøkende pressen.

Det er notert. Og det er ikke annet å si om Johaugs beslutning om å fortsette samarbeidet med Huawei med det vi nå vet, enn å istemme Minervas kommentator Jan Arild Snoen: Det er forkastelig.

Men det er veldig lett å kritisere et forbilde som står på pidestall til allmenn beskuelse. Spørsmålet vi etterhvert må stille oss er: Hva er alle vi andre villige til å forsake for å forsvare uigurenes helt grunnleggende menneskerettigheter?

Skal vi ikke stille samme krav til Telenor - som fortsatt samarbeider med Huawei? Eller til oss selv, som villig vekk kjøper produktene som er med å finansiere Huaweis utvikling av ny teknologi - teknologi som nå gjør det mulig å slå «uigur-alarm».

Om åtti er det kanskje diskusjoner om hva vi gjorde, i møte med vår tids ondskap, som dominerer i offentligheten. Så vi mellom fingrene med etnisk rensing og umenneskelige forbrytelser fordi det ga oss fete sponsorat, gode forretningsavtaler og billige og bra nettbrett og smarttelefoner?

I likhet med Kina, har Johaug nå valget mellom «stor ære eller evig skam». Men det har sannelig vi andre også.