Det finnes så mange grunner til å boikotte fotball-VM i Qatar.

For det første er det grundig dokumentert at det var en gjennomkorrupt eksekutivkomité i FIFA som tildelte Qatar mesterskapet. Av de 22 mennene som vedtok tildelingen, er 16 av dem enten suspendert, siktet eller fengslet for korrupsjon. Og da var allerede to medlemmer suspendert like i forkant av avstemningen av samme grunn. Hele tildelingen av mesterskapet er fattet på et illegitimt grunnlag.

Det har heller ikke manglet på muligheter til å rette opp feilen. Det er kun utilgivelig unnfallenhet som har gjort at man aldri trakk i nødbremsen og flyttet mesterskapet. Det har gått tolv år siden den skandaløse tildelingen, så det har vært nok av muligheter til å flytte mesterskapet.

For det andre er Qatar, og dette burde være kjent for alle nå, et land som praktiserer dødsstraff. Et land hvor kvinner og seksuelle minoriteter diskrimineres. Et land hvor ytrings-, forsamlings- og pressefriheten er sterkt redusert. Et land hvor flere millioner migrantarbeidere lever i slumstrøk, blir fratatt pass, knapt får lønn og rett og slett dør i hopetall, mens de bygger byer, infrastruktur og fotballstadioner, eller jobber som tjenerskap for en innfødt minoritet som lever i luksus.

Alt det jeg har skrevet til nå finnes det egentlig ingen stor uenighet om. Men det er for mange ikke nok til å finne fram til de sterkeste virkemidlene man kan komme på for å motarbeide det. Begrunnelsene følger noen hovedlinjer.

Den første er det vi ennå mangler et godt norsk ord for: whataboutism. «Ja, men! Hva med OL i Kina», spør noen? «Hva med sjakk-VM i Saudi-Arabia», spør noen andre. Ja, hvis du synes det var ille at disse landene fikk arrangere disse mesterskapene, hvorfor gjorde du ikke noe med det da, er mitt svar. Det er forferdelig at vi gir et diktatur som utfører folkemord på uigurene lov til å arrangere OL. Men det er altså ikke et argument for ikke å gjøre noe med fotball-VM i Qatar. Jeg er gjerne en alliert i kampen mot annen sportsvasking, men da må du faktisk gjøre noe med det selv, og ikke bruke det som et argument mot å motarbeide VM i Qatar.

Den andre begrunnelsen spør på retorisk vis hvor grensa går. Kanskje er slaveforholdene til migrantarbeiderne i Qatar ille, men mener jeg at det bare er nordiske velferdsstater med tariffavtaler og velfungerende trepartssamarbeid i arbeidslivet som kan arrangere mesterskap? Hver gang jeg ser lignende argument tenker jeg på det populære Internett-meme-et der en fattig og undertrykt bonde foreslår at vi bør forbedre samfunnet noe, hvor en gluping anser seg veldig intelligent når han slår tilbake med at likevel velger bonden å delta i samfunnet. Mitt svar på denne påstanden er et spørsmål tilbake: Hvor går din grense? Kan vi ikke enes om at den i tilfellet med VM i Qatar så er den passert for lengst?

Den tredje begrunnelsen er kulturrelativistisk: Her kommer vi fra vesten og skal prakke våre verdier på et samfunn som ikke er helt klar for det ennå. Kritikken mot Qatar har først og fremst handlet om de konkrete arbeidsforholdene til migrantarbeiderne: lav eller ingen betaling, brutale arbeidsforhold og at de fratas pass og muligheten til å skifte arbeidsgiver. Det er ikke et verdispørsmål, men et spørsmål om grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Men det har også handlet om hvordan landet behandler kvinner, seksuelle minoriteter og opposisjonelle. Det er ikke kulturimperialisme å reagere på grunnleggende brudd på universelle menneskerettigheter. For ikke å snakke om at det helt overser de modige menneskene i Qatar som arbeider for arbeidstakernes og minoritetenes rettigheter.

Felles for alle disse begrunnelsene er at resultatet er handlingslammelse. Mens vi diskuterer, kan FIFA-president Infantino og emiren av Qatar le hele veien til skatteparadiset.

For å ha kraft nok til å være virkningsfull må en boikott ha bred oppslutning. Det var et bredt grasrotopprør i norsk fotball som førte til krav om norsk boikott av mesterskapet. Det har ført til en stor debatt og oppmerksomhet, som har spredd seg internasjonalt. Selv om det ikke har forhindret at dette skammelige mesterskapet starter denne uka, vil det sette en helt annen standard for hvordan tildeling av mesterskap til tvilsomme regimer blir vurdert i framtiden.

Derfor har jeg jobbet for at hele fotball-Norge skal ta et standpunkt mot VM i Qatar. Når vi ser hvordan kritikken og avsmaken øker blant folk inn mot VM, hvordan protestene brer om seg i flere land: Tenk hvordan norsk fotball hadde stått seg nå da, hvis vi hadde valgt boikott før vi tapte kvalifiseringen.

Hvordan har det seg da at når jeg ikke har lyktes i å få med meg norsk fotball på en felles og kraftfull boikott likevel gjennomfører en personlig boikott? Jo, fordi det rett og slett er blitt personlig for meg!

Fotball er ingenting uten supportere. Og i hvert fall ikke noe som det hadde vært mulig å tjene penger på. Fotball handler om kultur og tilhørighet, om felles opplevelser og felles historie. Det er dette som gjør oss til fotballsupportere.

Hvorfor Rosenborg er så viktig for meg er umulig å forklare uten å kjenne på den følelsen som fortsatt sitter i kroppen fra de første gangene foreldrene mine tok meg med på Lerkendal – og som innimellom kan gjenskapes på Øvre Øst. Hvorfor jeg vanligvis ser fram til fotball-VM med så stor forventning er umulig å forklare uten å tenke på den magien som strømmet ut gjennom tv-skjermen fra de første mesterskapene jeg kan huske, hvor helter og kamper ble forsøkt gjenskapt (med ulik grad av hell) i timevis sammen med kompiser på løkka etterpå.

Derfor er det jeg som fotballsupporter som blir misbrukt, når denne kulturen, tilhørigheten, opplevelsene og historien blir misbrukt av korrupte menn til å sportsvaske undertrykkende diktaturer.

Fotball er verdens største folkebevegelse. Det er folkehelse, vennskap og sunn konkurranse. Jeg har samme barnslige glede av å spille fotball i dag, som en under middels god oldboysspiller, som jeg hadde som sjuåring. Fotball er som et felles verdensspråk: har du med deg en fotball har du noe til felles med noen hvor som helst i verden. Det er disse verdiene som gir meg så mye glede av å være fotballtrener for dattera mi og de 18 andre spillerne på laget hennes. Og det er disse verdiene som blir misbrukt når FIFA ikke er en organisasjon for fremme av disse verdiene, men i stedet er et rent mafiakartell av korrupte menn som ikke skyr noen midler for å berike seg selv.

Jeg skulle så gjerne sett fotball-VM den neste måneden. Men det har de tatt fra meg.

Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen kjenner innleggsforfatteren personlig. -red