(Trønderdebatt)

Jeg liker høsten. Farvene, den kalde luften, naturens transformasjon som gir en assosiasjon til forandring og nye tider. Høsten er også den tiden på året som er mest spennende i den politiske verden. Fordi nå kommer budsjettene. Dette enorme dokumentet med vegger av tekst skrevet på komplisert byråkratsk og ennå flere tabeller med tall som det kan være krevende å forstå hva egentlig betyr. Det fremstår noen ganger som en formalitet nærmest, dette budsjettet, men mellom linjene, i de mindre avsnittene, der kan man finne det som er interessant, for her ligger nemlig prioriteringene.

Et kommunalt budsjett har ganske stramme rammer, det må man kunne si, og den største delen av budsjettet går til det som kalles lovpålagte tjenester. Skole, barnehage, sykehjem også videre, tjenester som man ikke kan velge bort og som har en lovbestemt minimumsstandard som låser fast en stor del kommunens midler, men ikke alt.

Og da kommervi til det som er interessant her, det såkalte økonomisk handlingsrommet. De midlene som ikke er låst fast, de midlene man kan flytte på, og her kommer den politiske prosessen inn. Så snart forslaget til budsjettet er klart fra kommunedirektøren vil de ulike partiene kaste seg over dokumentet og finne ut hvordan de skal prioritere annerledes enn det kommunedirektøren foreslår.

Noe av det jeg liker best med budsjettprosessen er at de ulike skillelinjene mellom partiene kommer så tydelig frem. Frp foreslår hvert eneste år å privatisere det som privatiseres kan, og ikke nok med det, de mener også at det vil ha en innsparingseffekt for kommunen og putter inn en økt inntektspost på de private institusjonene. Rødt foreslår å bruke en vesentlig større andel av handlingsrommet og jeg er ganske sikker på at Rødts gruppeleder kommer til å si noe om «å spare seg til fant», i år også.

Høyre leverer sitteget forslag, i samme retning som FRP, dog mye mer forsiktig og vil nok kommunisere ut til potensielle velgere at de er styringsdyktige og fornuftige. Hva Venstre, Pensjonistpartiet og den nye enmannsgruppen til KRF velger å gjøre, vet jeg ikke, men de har heller aldri satt veldig preg på budsjettene de har lagd sammen med sine samarbeidspartner når de har vært med på felles budsjetter.

Også er det budsjettet til de med makten. Det budsjettet vi alle vet vil bli vedtatt. Koalisjonen bestående av Ap, SV, MDG og Sp kommer til å levere et gjennomarbeidet budsjett som blir presentert med fine ord på en pressekonferanse, men som egentlig ikke utgjør store forskjellen.

I fjor skrøt SV uhemmet av sin satsing på styrking av laget rundt eleven, som var på hele 2 millioner kroner, og nei, det er ikke en skrivefeil. For den nette sum av 2 millioner får man ca 2,5 årsverk, når dette fordeles på de 21 755 elevene i Trondheim kommune trenger man ikke være økonom for å se at det er som å spytte i havet.

Også kan man jo si at det er bedre med litt enn ingenting, og det er jeg forsåvidt enig i, men er det da redelig og greit å presentere det som om at man har gjennomført en radikal endring? Jeg mener nei.

Snart kommer altså budsjettet. Kommunedirektøren har allerede varslet en innsparing på barne- og familietjenesten, flere årsverk som driver forebyggende arbeid skal vekk, samtidig som bystyret i neste uke er invitert til å sette 50 millioner kroner av overskuddet på disposjonsjonsfond. Koalisjonen kommer nok i år også til å flytte på småkroner, skryte av seg selv når de legger det frem og gi seg selv klapp på skuldra.

Og også i år kommer «småpartiene», som til sammen er større enn Ap, i koalisjonen til å få gjennomslag i noen symbolsaker, slik at de har noe å vise velgerne sine, men den faktiske endringen den lar vente på seg.

Høsten er over oss, bladene skifter farve og naturen er i stadig endring. Budsjettet i Trondheim kommune derimot, det vil nok bli det samme gamle.