I kampen mot koronaviruset vil regjeringen ha oss alle til å installere en app som vil gi myndighetene full oversikt over hvem hver enkelt av oss er i kontakt med, slik at smitte kan spores og stoppes raskt. Mange er skeptiske til å bli systematisk overvåket på denne måten. Det er åpenbart at slike opplysninger kan misbrukes med alvorlige følger for den enkelte og samfunnet. Men heldigvis er det verken russiske eller kinesiske tilstander i Norge.

Spredningen av det aggressive koronaviruset rammer hardt enkeltmennesker, arbeidsplasser og samfunnsliv. Det er svært viktig å stoppe spredningen, så da må det vel være greit med sporingsapp? Likevel kjenner jeg på sterke forbehold knyttet til egne erfaringer. I mars 1977, da jeg var 18 år og gikk på videregående skole, ble jeg registrert med egen sak i overvåkingspolitiets systemer.

«Ved Ringve gymnas har det i løpet av skoleåret vært en del aksjoner som tydeligvis er inspirert av AKP (ml) og RØD UNGDOM – og det er de samme tilhengerne som er med på alle former for stands, distribuering av løpesedler og holder innlegg på de såkalte «Allmøtene".»

Til slutt i det konfidensielle notatet til overvåkingspolitiet er de mest aktive elevene tydeligvis listet opp. I mitt dokument er nok noen navn sladdet, men det står «Steinar Nøstebø (Nørstebø?) – aktiv».

I min «overvåkingsmappe» er det registrert en haug av opplysninger om min politiske aktivitet langt inn på 90-tallet. Likevel er det dette første dokumentet jeg har reagert mest på. På 70- tallet var altså det nok at en radikal ungdom delte ut løpesedler og tok ordet på allmøter til at det ble opprettet egen sak hos overvåkingspolitiet. Ordinær politisk aktivitet av en ungdom, milevis innenfor lovlige grenser, i et stabilt vestlig demokrati ga grunnlag for at myndighetene brukte store ressurser på overvåking.

Dette var i brevets, fasttelefonens og papirarkivenes dager. Tenk om datidens overvåkere hadde hatt tilgang på alle elektroniske spor vi i 2020 legger fra oss om hva vi gjør, hvilket område mobilene våre er i, hvilke nettsteder vi besøker for å nevne noe. Da hadde det dessverre vært et for kort skritt til overvåkingstilstander i stater med totalitært preg i dag.

Med dagens digitale redskaper hadde nok overvåkerne heller ikke bommet på hvilken organisasjon jeg var medlem av den gang: Sosialistisk Ungdom, ikke Rød Ungdom. Selv om vi på venstresiden «visste» at mange ble ulovlig overvåket med til dels dramatiske konsekvenser for liv og arbeid, ble det benektet til utpå 90 tallet. Hvorfor skal jeg i dag stole på at alle opplysninger myndighetene får tilgang til bare brukes til å bekjempe smitte og sykdom når vi kjenner historien?

Det er ikke tvil om at vi i Norge har et åpnere og mindre angstbitersk myndighetsapparat enn på 70- tallet. Det er heller ikke tvil om at det er viktig å få oversikt og kontroll over spredningen av koronaviruset. Myndighetenes «Smittestopp»-app kan være et avgjørende redskap i det arbeidet. Jeg har derfor lyst til å bidra ved selv å laste ned appen. Men historien roper «nei, nei»!