Frithjof André Lilje Riis er en særdeles mangefasettert mann. Han har løftet familiebedriften gjennom fire generasjoner til å bli landsledende innenfor bilglass, han er rockemusiker og fotograf, eier en av landets mestvinnende travhester og driver flere kunstgallerier. Som sine foreldre, har han vist særskilt omsorg for kunst. Ikke bare har han samlet og tatt vare på nasjonale og internasjonale kunstskatter, han hjelper også unge kunstnere frem i lyset.
– Det er ikke så lett å karakterisere deg, du har så enormt mange jern i ilden. Hvordan introduserer du deg selv, når du møter nye folk?
– I utgangspunktet driver jeg et firma som er 151 år gammelt. Det ble startet av oldefar Andreas, og er kjent i Norge og Trondheim for glass. Jeg er fjerde generasjon i familien som driver dette. De siste 30 årene har vi fokusert på bilglass.
Kjærligheten ga utslag i et galleri
– Men Riis-navnet har jo i tillegg blitt sterkt knyttet til kunst?
– Min far, Andreas L Riis, startet med dette på 50-tallet. Han og mora mi, Inger, hadde en felles interesse i kunst. Det oppsto ikke bare kjærlighet dem imellom, men også en sterk kjærlighet til kunst. Min far hadde fått innblikk og interesse fra en periode i Frankrike, så de dro rundt og samlet kunst. Utover 60-tallet ble det mer profesjonalisert, og Galleri Riis ble etablert i Thomas Angells gate. Dette ble en institusjon. Det var det første kunstgalleriet. Kunstinteressen og kontaktnettet de fant på sin reise, er utgangspunktet for denne samlingen, forklarer Frithjof.
– Hvilke kunstnernavn var det særlig de samlet på?
– Håkon Bleken var viktig for mine foreldre. De var også personlige venner med ham. Det er mye Bleken i samlinga, men også noen av de andre Gruppe 5-kunstnerne – Lars Tiller og Roar Wold. I tillegg er det en hel del Weidemann, sier han.
Bleken med ny utstilling: – Føler merkelig nok at jeg fortsatt utvikler meg
Cobra til Erkebispegården
Den etter hvert ganske store samlinga rommer også et europeisk kunstkollektiv som fikk stor innflytelse, og som feirer 75 år i år – Cobra. Det er denne gruppen sommerens utstilling i Erkebispegården er viet.
– Det er en del paralleller til Gruppe 5. Cobra eksisterte bare i tre år, men satte enorme avtrykk. Det var den siste store avantgardistiske bevegelsen i det 20. århundret.
Navnet Cobra er en forkortelse av de tre stedene kunstnerne kom fra – COpenhagen, BRüssel og Amsterdam
– Det hadde allerede vært et brudd med tradisjonell kunst. Cobra representerte et brudd mot det igjen. De hadde en spennende ideologi og et manifest. De var opptatt av barnekunst og primitiv kunst – naivistisk uttrykk.
Utstillingen presenterer 68 arbeider, hvor danske Asger Jorn har signert flere enn 50 verker. I tillegg får man verker av blant andre Karel Appel, Christian Dortremont og Corneille.
– Det er en så komplett samling. Asger Jorn utgjør 80 prosent av den, det er diamanten i samlingen. Det gjør det til en dynamittkubbe av en utstilling. Malekunsten hans har en vital energi. Den er så fargesterk og uttrykksfull.
Kunst på avveie
– Når dukket din egen kunstinteresse opp?
– Jeg ble eksponert for kunst fra barnsben av. Hadde det hengende på veggene i vårt hjem. Weidemann, Bleken – ja, selv Munch, hang i rommet ved peisen. Har også vært lærer og drevet med musikk, før jeg tok over Riis Glass for 30 år siden, så jeg har ikke alltid vært businessmann, sier han.
Riis-familien hadde også egen gallerivirksomhet, i tillegg til glassvirksomheten. Denne overtok Frithjof da moren døde i 2004.
– Kunsten var utlånt overalt, og jeg følte at det var nødvendig å få samlet den igjen. Dette har vært Rikke Solems oppgave, og det har tatt rundt tre år. Mye var utlånt til kunstmuseer. Denne kunsten du ser her, var for eksempel utlånt til Hennie Onstad-senteret på Høvikodden, sier Riis.
Det var problematisk å få samlet det. I tillegg måtte de bygge et lager for å huse dette. Det var også en hel del arbeid med å gjennomgår, katalogisere og restaurere kunsten, forteller Solem.
Britannia starter eksklusiv klubb
– Kunst er ikke en kommersiell virksomhet
– Det var en stor, omfattende prosess, og vi sprettet dyr champagne da vi var ferdige. Føles godt å ha fått samlet det til en fysisk samling. Dermed kan vi gjøre det vi gjør i dag, og har full kontroll selv. Har hatt en slik utstilling hvert år i tre år.
Tidligere har de blitt presentert Galleri Lilje eller Joffheim, Frithjofs andre to gallerier.
– Regner med at du har fortsatt dine foreldres hobby med å kjøpe kunst. Hvilken sjanger er det særlig du har konsentrert deg om?
– I noen tilfeller handler det om å komplettere ting. Håkon Bleken, for eksempel, har jeg kjøpt en del av. Han har allerede en solid plass i Riis-samlinga. Jeg har kjent Håkon siden jeg var barn. Men jeg har også blikk på nye kunstnere. Den svensk/samiske kunstneren Nicklas Blindh, er et eksempel. Har også kjøpt Dalsegg, som er en veletablert kunstner, men prøver å ha fokus på nye kunstnere. Har noe Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs, sier Riis.
– I likhet med Svein Roar Grande og Ole Robert Reitan, har du valgt å ta på deg en velgjørerrolle i Trondheims kunstliv. Hvorfor gjør du dette?
– Jeg føler ikke press for å gjøre det, som følge av mitt opphav, bare glede over å ha muligheten. Jeg har jo «ræva full av peng», og i tillegg et forhold til dette. Kunsten er ikke en kommersiell virksomhet. Men jeg har mulighet til å vise frem skatten, og er så heldig at jeg kan utvikle det videre. Hvis det er bra for byen, er det flott.
– Trondheim var i sin tid svært dominerende, gjennom Gruppe 5, med blant annet Roar Wold, Tiller, Ramon Isern og Håkon Bleken. Hvordan synes du Trondheim er som kunstby nå?
– Det er på vei opp. Selvsagt er det ingen tvil om at Gruppe 5 og deres senere karriere var spesiell. Galleri Riis var også viktig. I dag er ikke kunstscenen like tydelig, men kunstlivet er igjen aktivt med flere gallerier – Ismene. Galleri SG. K.U.K. er også meget viktig, kanskje det viktigste. De viser høy standard og satser ungt. Sånt påvirker kunstlivet positivt. Det er bare viktig at det ikke er isolert, men at vi snakker med byens befolkning, sier Riis.
Bjertnæs: – Hakket mer nervøs når man gjør det her
Har lansert nasjonal kunstkonkurranse
Familien Riis har alltid vært opptatt av den som er «up and coming». Faren til Frithjof støttet flere av de store tidlig i karrieren, deriblant Killi Olsen, som står for den nevnte K.U.K.-etableringen. Selv, så har Frithjof innledet et samarbeid med Norsk kulturskoleråd, hvor det arrangeres en nasjonal konkurranse med ungdom fra 13 til 18 år.
– Vi har kåret «månedens bilde» hver måned fra januar i år, og vil fortsette ut året. Dette munner ut i en utstilling av de 12 bildene på Galleri Lilje i desember. Vi ønsker å gi en pris til tre vinnere. Målet er å gi støtte til unge kunstnere, forklarer Rikke Solem.
Som nevnt, vokste Frithjof opp i et hjem som bugnet over av kunstskatter. Likevel var det aldri begrensninger, når det gjaldt aktivitetene barna kunne bedrive.
– Hos oss var det fritt frem. Det var et møblert hjem, og vi hadde repekt for det som hang på veien. På bursdager var det jo inviterte med ADHD, da også, men vi ungene passet på. Ketchupen hadde vi på kjøkkenet, for å si det sånn, ler han.
– I tillegg til alt det andre du driver med, har du gjort deg bemerket som musiker. Du har ikke vurdert å gjøre som en av Tromsøs rikeste – Roar Dons – gjorde: ta deg et pauseår for å spille inn plate med supermusikere i USA?
– Gjerne det, men jeg har ikke troen på å få en kjempekjent person med for å lykkes. Har holdt på aktivt med musikk de siste 15 årene. Det går i rykk og napp. Jeg debutterte med et dobbeltalbum for fire år siden. Har samarbeidet en del med en talentfull sanger som heter Aminda. Har også spilt inn med Ronnie le Tekrø, i studioet hans på Toten, sier Riis.
Disse 20 har mest makt i Trondheims kulturliv: – Det gir ikke avkastning, men det er godt for hjerte og sjel
Samarbeid med Spellemann-vinner
I tillegg til å spille med bandet The Scarfs, har Frithjof det siste året jobbet med Spellemann-vinner Ledfoot. De slipper singel i neste uke og album til høsten.
– Hvem vil du si er dine store musikalske helter?
– Mange av dem kommer fra 60-tallet. Jeg har en forkjærlighet for Beatles, men favorittgruppa er The Who.
– Du har også en stor interesse for trav, og har en av landets mestvinnende travhester. Hvordan får du tid til alt?
– Jeg ser ikke på TV, da får man tid til mye annet. Gullrekka er tidstyv nummer én. Var på travbanen senest på mandag, sier multikunstneren.
– Noen vil kanskje mistenke at du – med så hinsides mange jern i ilden – har disse syslene fordi du finner jobben i Riis Bilglass kjedelig?
– Nei, det er absolutt ikke kjedelig, faktisk en kjempespennende jobb. Jeg var lærer og kulturarbeider inntil for 25 år siden. Før det drev jeg med film og musikk. Det føltes friskt å gå inn og ta fatt på noe som hadde stagnert litt. Jeg fikk være med på å bygge opp en kjede innenfor bilglass – den første i Norge. Riis Bilglass er nå 20 år, og reisen har på ingen måte vært kjedelig, sier Riis.
De 190 avdelingene de har fått i gang i Norge, vitner om at endringene har ført til stor suksess for firmaet.
– Det tok veldig mye fokus de første årene. De siste årene har jeg imidlertid kunnet ta et skritt til siden. Jeg sItter som konsernsjef i dag, og skal gjøre det en stund fremover. Kommer nok til å prioritere kunst og kultur mer i tiden som kommer.
– Er det viktig for deg å dyrke kunsten?
– Ja jeg er en formidler – er glad i å jobbe med kunstfotografi. Det er en hobby, men jeg jobber med å dyrke frem et uttrykk. Har hatt to kunstutstillinger selv. Det er dette og musikken som gir meg energi.
Utstillingen «COBRA 75 år» blir hengende på Erkebispegården frem til 17. september.
