Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Et av målene med undervisning i samfunnsfagene er å forsøke å innstille skoleungdommen med demokratisk kompetanse slik at de skal forberede seg på å tre inn i samfunnet som bevisste og ansvarlige borgere. Det er en vidløftig betegnelse bestående av verdier og ferdigheter som sosialt ansvar, bevissthet om historiske erfaringer, narrativ forståelse og myndiggjøring. Vi oppfordrer de nærmere 8000 elevene i Trøndelag som besøker Falstadsenteret, et av Norges syv freds- og menneskerettighetssenter, om å vise handlingskraft, engasjere seg, tørre å ta en kamp mot det de opplever som en urett, enten det er i klasserommet, i sosiale rom, eller rundt middagsbordet. Men gjelder disse verdiene når vi ikke har klasserom å gå til, et samfunn å bevege oss gjennom, og det er de samme personene vi ser dag ut og dag inn?
Pandemien fortsetter og det er ingen ende i sikte. På få uker har verdensbildet endret seg dramatisk, og virusutbruddet regnes nå som en av de største krisene i fredstid.
Europa erfarer høye dødstall, permittering og en økende arbeidsløshet hvor tusenvis av mennesker går en usikker framtid i møte. Utbruddet av Covid-19 har, ikke overraskende, vist oss at stemningen rundt fremmedfrykt ikke blir bedre når en global pandemi tvinger stater til å gjennomføre strenge tiltak for å unngå smittespredning. I både Iran og Tyrkia har sementerte konspirasjonsteorier om at Sionistene står bak virusets spredning blitt fremmet av regjeringen, mens jødiske menigheter i New York frykter en antisemittisk oppsving i hatkriminalitet. I Ungarn har Viktor Orbán allerede lagt skylden på «innvandrere», og innført drakoniske «kriselover» som i praksis setter demokratiet ut av spill. Donald Trump startet sterkt med å kalle viruset «kinesisk», noe som har ledet til et bluss av rasistisk språk myntet på asiater. Nynazistiske organisasjoner deler ideer om å benytte seg av viruset som biologiske våpen lagret på sprayflasker på krypterte meldingstjenester.
I forrige uke fikk det norske demokratiet satt maktfordelingsprinsippet på prøve. I skrivende stund så er tre milliarder mennesker bedt om å holde seg hjemme. Dette er bare begynnelsen.
Det positive utfallet med Norges håndtering av krisetilstanden, rent politisk, viser at Norge har en godt utviklet demokratisk nerve. Et annet – ikke overraskende – solid trekk ved Norge som har blitt tydeliggjort under denne pandemien er undervisningspraksisen og skolevesenet. Nesten alle lærere driver nå hjemmeskole via digitale plattformer, og plutselig har det blusset opp små læringsrom i alles stuer, over hele Norges land.
Mye av meningsdannelsen for unge foregår i stor grad på digitale medier, men er et tveegget sverd når det kommer til demokratisk kompetanse. På den ene siden skaper det lavere terskel for å delta. På den annen side kan et demokratisk rom som dette bli svekket av trusler, løgn, konspiratoriske argument og åpenbar rasisme. Twitch, tick-tock, snapchat, Facebook, Instagram, Twitter, YouTube, reddit, 4chan, er bare noen av plattformene hvor unge mennesker raskt har blitt kyndigere enn oss.
Flere barn sliter, men færre melder seg som fosterforeldre: – Frykter et gap etter denne krisen er over
Men også her florerer sterke krefter med antidemokratiske og rasistiske teorier, som jobber med å rekruttere gjennom gjødsling og normalisering av rasistiske memer, vitser, forlokkende forum og små kabaler som gir uttrykk for gamle fordommer, forfektet som sannhet. En av strategiene som høyrepopulistene utnytter til sitt fulleste er å spre nedbrytende språk på nettet ved hjelp av humor, såkalte memes hvorav den mest kjente nok er frosken Pepe. Ved å ta kontroll over populærkulturen håper de på kontroll over språket, for om de får kontroll over vårt felles språk, er det ikke lenger så lett å avfeie noe som udemokratisk eller rasistisk.
Høyrepopulistene vet å bruke sosiale medier som talerør. Er denne perioden med hjemmeskole en gyllen mulighet for å ta et oppgjør med denne typen retorikk?
Dugnadsånden vi lenge har dyrket her til lands er satt på prøve, men mange av oss er fortsatt i arbeid og har klart å omstille seg til en ny digital hverdag, er det da mulig å tenke seg at vi også kan utnytte denne teknologien også solidarisk, som en demokratisk kompetanse? Kan vi allerede nå forebygge en potensiell oppsving i høyrepopulisme ved å fremme en rekke nye digitale forum for politisk og sosial kontakt?
Når det eksisterer nasjonale viljer for å utnytte denne krisen, finnes det vilje til å skape møterom for å hindre at populisme brer om seg, ja – som et virus?
