Helt uavhengig av resultatet: Rosenborg kan ikke reise noe som helst sted i Norge, ikke til Molde en gang, for å legge seg bakpå, mure igjen og håpe på det beste. Det er bortebanespill i Champions League det.

Det er og skal være forskjell på Liverpool og Norwich, på Real Madrid og Getafe, på Rosenborg og Mjøndalen. Tre av de lagene skal dominere og vinne. De andre kan gjøre hva de vil, og eventuelt overraske positivt. Det kan faktisk være sjarmerende.

Det var ikke veldig mye sjarm over måten Rosenborg gikk til kampen på i Molde. Det var ikke mye Horneland-fotball en gang, slik den ble introdusert før fjorårssesongen; stor aggressivitet, entusiasme, høyt trykk, «Klopp-fotball». På Moldes vegne er det fristende å sitere Nils Arne Eggen: «Herren lønner sine tro tjenere». Det var noe han ofte sa i passe ydmyk seiersrus for å understreke at det i lengden ville lønne seg å prøve på «det riktige», å være modige og forsøke å spille sitt eget spill.

Det var i utgangspunktet ingen vilje til det i dette Rosenborg-laget.

Selvsagt ble det litt annerledes etter at Molde tok ledelsen. Det er et helt dominant trekk i dagens fotball; lag som tar ledelsen trekker seg litt tilbake, og inviterer motstanderen til å komme på seg, slik RBK ble invitert lørdag, og takket ja. Da kom den mest åpenbare svakheten til syne, manglende evne til å åpne opp motstanderen, på grunn av utydelig struktur.

Enten kampbildet er sånn eller sånn, virker RBK-laget litt preget. Spillerne opptrer omtrent så nølende og ubekvemme som de antagelig er. Trener Horneland står konsekvent opp for dem, er klar i talen og tar på seg ansvaret. Kan det være en risiko for at han dermed også kommer i skade for å gi spillerne inntrykk av at han ikke helt tror på dem? Det er en krevende øvelse. Per Mathias Høgmo prøvde noe lignende som landslagstrener, han skjermet konsekvent spillerne sine i motgang. Kanskje gikk det også for hans vedkommende litt langt.

Det er viktig å sette krav til spillerne. Det er å vise dem tillit.

Det har den nye spissen Islamovic tilsynelatende fått hittil, men det er ikke uttrykk for annet enn at trenerne vurderer unggutten Botheim til ennå ikke å holde nivået. Den danske vingen Holse vet vi heller ikke hva gjør i byen, men det kan han jo komme til å vise oss.

Kristoffer Zachariassen derimot har Rosenborg bruk for. Når Konradsen blir frisk har klubben to fremragende indreløpere, i tillegg til spennende utfordrere. I det hele tatt: På tross av et par litt underlige innkjøp, har Rosenborg fortsatt mer enn god nok stall til å vinne både i Norge og i Europa.

Men null mål og totalt seks målsjanser i de to første kampene er et ganske godt uttrykk for det som er den store svakheten: Svakt kollektivt spill. Eller dårlig samhandling som det heter i Rosenborg.