Gå til sidens hovedinnhold

Idretten blir snikprivatisert

Moderne barne- og ungdomsidrett er blitt en sak for den øvre middelklasse.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Idretten er bekymret for rasisme og korona-frafall. Den store utfordringen er privatiseringa.

Inspirert av Black Lives Matter-opptøyene i USA fant idrettsledelsen i fjor sommer plutselig ut at norsk idrett har et stort problem med rasisme. Senere er det laget en rapport som ikke akkurat underbygger den antagelsen, selv om de kommentatorene som antagelig ikke har lest den, merkelig nok har konkludert med det.

Forskerne selv antyder at «rapporten synliggjør tendenser som kan være et resultat av strukturell rasisme eller strukturell diskriminering». Selv det er å ta for hardt i, men like fullt må naturligvis også idretten se kritisk på sin egen virksomhet når rasisme diskuteres. Hvem må ikke det?

Idrett har i mange sammenhenger faktisk vært en arena for integrering og mangfold som de fleste andre kan ha noe å lære av. Det er for eksempel lenge siden Vålerenga startet sitt utmerkede arbeid med å inkludere alle typer, farger og trosretninger i klubben sin.

Hovedproblemet er de problemstillingene som ikke blir satt på spissen, og som du kan se over alt, i barne- og ungdomsidretten, i nesten all toppidrett og for eksempel i skisporten, der noen av oss er bekymret fordi Trøndelag sakker akterut:

Idretten blir privatisert. Jeg vil låne en halv formulering fra Siv Jensen, men bare en halv: Idretten blir snikprivatisert.

Enklest ser du det hvis du møter opp på en samling for unge, antatt lovende fotballspillere. Hver spiller, sin far. Hver far, sin agent. Hver enkelt ungdom er hovedproduktet i familiebedriften.

Hvor lenge er det siden sist du så en toppidrettsutøver uten at faren svevde rundt i bakgrunnen? Jo, de finnes, blant annet i trøndersk ski-idrett. Men det blir stadig færre av dem. For idrettsledere fra Holmenkollåsen kan påstå så lenge de vil at ikke idretten er blitt mer ressurskrevende. De tar feil. Den krever fedre med store ressurser.

Det inntrykket som blir skapt i dag er at ingen når toppen hvis ikke faren staket ut kursen for deg senest i det du begynte på skolen. I noen grad er det blitt sånn, ikke nødvendigvis fordi det må være slik, men fordi parløpene i barneidretten (barn og far, en sjelden gang en mor), gjør at det ikke lenger er noen igjen til å drive kollektivene i idrettslagene. Den idrettslige fremgangen bygges ikke lenger på kulturer og strukturer.

I et slikt rekrutteringsklima er det sannsynlig at vi mister mangfoldet. Vi kan lett forestille oss hvilke grupper i samfunnet som ikke har anledning til å være med på denne privatiserte idretten. Moderne barne- og ungdomsidrett er blitt en sak for den øvre middelklasse. I tillegg til økonomiske ressurser kreves også kulturell kapital og en arbeidssituasjon som gjør at du som far kan være fleksibel nok til å følge avkommet fra morgen til kveld, fra klubbmesterskapet til VM.

Sakte mister idretten sin berettigelse, og politikerne må spørre seg selv hvorfor det offentlige skal bruke penger på den i stedet for mer målrettede folkehelsetiltak.

Gradvis mister vi bredden, hvorfra toppene faktisk kommer.

Og det verste av alt: Idretten selv skjønner knapt hva som skjer.

Kommentarer til denne saken