Hun sitter i vårsola foran Nidarosdomen og myser mot det store rosevinduet. Med håret flommende nedover ryggen og i en fargerik, selvdesignet kåpe, er Ingrid Sagøy (54) selve symbolet på den uredde kunstneren med mål i livet.

Redd var hun ikke da hun som ungdom kontaktet Trondheims siste konfeksjonsfabrikk og sa at hun ville være den nye designeren deres (jobben fikk hun). Redd var hun heller ikke da hun bestemte seg for å lage et helt nytt festantrekk med Nidarosdomen, Olav den hellige og Norges vikingarv som inspirasjon.

– Jo da. Du kan si at jeg går rett på, og gjennomfører det jeg har lyst til å gjøre. Jeg tror man er født med slike egenskaper, jeg, sier hun.

«Nidarosa» ble en realitet i 2018. I dag livnærer kunstneren seg av å sy og selge bunaden på bestilling.

Et produkt av alt

En ikke uvanlig forestilling er at bunaden har vært de forskjellige dalene og bygdenes festantrekk i manns minne. I virkeligheten er det folkedrakten, som nå innehar en skjermet tittel, som tar en tilbake i tid på ordentlig.

Norges nasjonaldrakter

Norsk institutt for bunad og folkedrakt inndeler bunader i fem kategorier:

  1. Siste ledd i en folkedraktutvikling, en autentisk representasjon av hvordan folk kledde seg på 1700-1800-tallet.
  2. Delvis rekonstruert etter gammel folkedrakt.
  3. Systematisk rekonstruert etter bevarte, gamle plagg fra samme tid og område.
  4. Laget på grunnlag av tilfeldig og mangelfullt materiale.
  5. Fritt komponerte bunader, med inspirasjon fra folkedrakter, andre plagg eller gjenstander.

Av 450 registrerte norske bunader befinner kun en håndfull av dem seg kategori 1. Det er disse som er en tro representasjon av 17-1800-tallets drakt.

Nidarosa befinner seg i kategori 5, som en fritt komponert bunad. Men Ingrid er ikke opptatt av forskjellen mellom bunader og festantrekk. Da folk mente hun ikke burde blande seg inn i de nasjonale draktkomposisjonene, lot hun likevel kunsten råde og skapte Melhus-drakten, Levanger-drakten, Korg-drakten og Stjørdals-drakten.

– Nidarosa kom sist, men jeg visste tidlig at jeg skulle lage alle fem.

Ingrid har en forkjærlighet for design og arkitektur. Hun har mastergrad i visuell design fra Venezia, hvor oljemaling var mediet hennes.

– Nidarosa er vel et produkt av alt jeg har lært. I Italia bodde jeg i sju år, og jeg er glad i barokken. Om man legger mønstrene lag på lag, og likevel balanserer det slik at det blir rolig, da har man klart det, smiler hun.

For Ingrid er Nidarosdomen Norges kronjuvel.

– Ja, du kødder ikke med Nidarosdomen, ler hun.

Inspirasjon til Nidarosas stoffer har hun fra katedralens helgener og etasjer.

– Sanctuser inspirerer meg. Og tar man seg tid og ser nøye på det som fins av symbolikk i Nidarosdomen, finner man de gotiske middelalderuhyrene, selv om vestskipet er høygotisk. Geistligheten skulle ta hedningene, ikke sant? Det er kjempespennende, sprudler hun.

Ingrid går ofte forbi Nidarosdomen. Hun tar bilder, og hun tar små videoer. Men å sitte slik hun gjør nå, med blikket vendt mot fasaden, har hun ikke gjort på en stund.

– Rosevinduet er en stor inspirasjon til brystpartiet på kvinnedrakten min. Jeg har fri-designet innsiden av roseformen, for ikke å tråkke på eventuelle copyright-lover. Men nå, her jeg sitter, ser jeg for første gang at hver stav i Rosevinduet har en påfuglfjær i seg.

Ull, damask og silke

Som i bunader flest, fins det ikke annenrangs stoffer i Nidarosa. Her går det kun i damaskstoffer, silke og ull, vevd i spesialmønster designet av Ingrid, og brakt til live på et norsk veveri.

– De fleste bunader har et kjoleliv og en stakk. Men i løpet av livet forandrer man jo fasong. Dermed driver man og legger ut og legger inn bunader i forhold til det. Jeg ville heller lage en kjole hvor det er lov å bevege seg litt størrelsesmessig, med noen centimeters klype på hver side i livet. Nidarosa har et fire meter langt midjebånd i ull, som man kan linne ut og inn etter behov, sier Ingrid.

Istedenfor veske, har kunstneren gått for en snørepung med plass for moderne ting og tang som mobil, nøkler og leppestift. Og for å holde trønderklimaet ute en stund, har Ingrid designet en bolero.

– Navnet Nidarosa, hvor kom det fra?

– Du, i skjorten la jeg Olav den hellige inn som hovedmønster. Men mellom representasjonene av ham trådte det fram en kvinneskikkelse med høy krone, det er hun som er Nidarosa. Det var min mor som oppdaget henne først.

Ingrid erklærte tidlig at hun skulle bli kunstner. På en jentetur til Venezia stod hun plutselig på Ponte dell’Accademia – Akademiaens bro – og sa til venninnene sine at hun skulle vende tilbake snart for å studere. Bare ett år senere startet hun sitt sjuårige studieopphold i byen.

– Jeg tror at alt henger sammen, og at vi går i sirkler i livet. Best er det om vi går i spiraler oppover, sier hun.

På fingeren har hun en spiralformet sølvring.

Ingrid har reist over hele verden, fra India til Australia. Hun har studert ved en privat moteskole i Oslo. Hun har latt seg inspirere av italienske helgener og venetianske veverier. Men fremfor alt var det Nidarosdomen og de norske vikingene som fikk henne til å dypdykke, til hun fant Nidarosa.

– Syr du alt selv?

– Ja, jeg har jo gjort det, men jeg må finne meg litt assistanse snart, for det blir for travelt.

Med 17. mai nært forestående, har sikkert Ingrid mer enn nok å gjøre.

– Du har vel litt av en venteliste, nå?

Ingrid svarer med et rolig blikk mot rosevinduet.

– Ventelista mi er der. Og jeg er diskret. Men i forhold til sesonger lar jeg meg ikke stresse lenger. For drakten må få ta den tid den trenger.

Les også

«Det som er for grusomt til å forstå – ja, jeg snakker om korps»