Kostnadene med det som nå foregår i det norske samfunnet, er enorme. Nærmest uforståelige. Svært mange nordmenn er allerede sendt inn i en uoversiktlig og usikker fremtid. Mange vil snart ikke ha penger til å betale huslånet. Det er fullstendig krise i næringslivet.

Mange ledere har nok brukt store deler av uken på å finne sparetiltak. Innkjøpene skal ned, avtaler skal sies opp. Det skal kuttes beinhardt med kostnader. Dette gir ringvirkninger og rammer nye bedrifter som ikke får solgt sine varer. Og slik forplanter det seg ledd for ledd. Vi er på vei inn i dyp økonomisk resesjon og krise.

Både næringslivet og folk flest kommer til være mer forsiktige med å bruke penger. Det bremser opp. Vi vil se konkurser.

Hvorfor? Det handler jo om liv og helse. Syke og eldre risikerer å dø av korona-viruset. Vi ønsker å holde nede smitten slik at ikke sykehusene overveldes. Det er fullt forståelig, og naturlig nok ønsker vi ikke tilstander som i Italia. I Norge vil vi ikke komme i en situasjon hvor vi må velge hvem som skal leve og hvem som skal dø.

Samtidig har jeg en gnagende følelse av at vi har tatt for mye Møllers tran i enkelte ledd. Kommuner i Nord-Norge har laget egne regler. Utenforstående skal stanses på veien inn til kommunen. Folk som kommer sørfra skal rett i karantene. Uten noen form for hjemmel i lov har ivrige ordførere innført svært inngripende tiltak. Regjeringen vil utvide fullmaktene sine og sette Stortinget på sidelinja. Hadde noen sagt dette for noen måneder siden, hadde ingen trodd på dem.

Kaffebarer og buffeter er stengt, noen steder skal det ikke skjenkes, og de fleste restauranter tilbyr kun take-away. Samtidig strømmer folk sammen på matbutikkene, og kan mange steder forsyne seg fra smågodt-hylla også.

Etter mange dager inne, så har folk også naturlig nok beveget seg utendørs i helga, og valfartet til populære turområder, deriblant mange eldre mennesker. Det er ingenting som tyder på at de har avlyst søndagsturene. Folk sykler, jogger, svetter og hoster. Det er trange stier flere steder hvor folk kommer nært hverandre.

Vi har innført de mest inngripende tiltakene i fredstid for å beskytte dem. Hvis ikke de eldre og sårbare klarer å holde seg innendørs eller i alle fall utenfor områder hvor det ikke ferdes store mengder folk, hvorfor i alle dager skal vi sende en stor del av norske arbeidstakere ut i fattigdom og nød?

Når tiltakene i tillegg er så tilfeldige og lite gjennomtenkte så viser det at vi virkelig er på ville veier. Hvor mye hjelper det at kaffebaren stenges ned, når det står lange køer i kassa på Rema 1000. På polet slipper kun fem inn samtidig. Men utenfor står folk tett i kø, som sild i tønne. Hva i alle dager er vitsen? Det er jo komplett meningsløst.

Og hvorfor skal vi ta livsgrunnlaget fra dem som driver sushi-buffet, mens flere forsyner seg av den samme smågodthylla på matbutikken? Det henger ikke på greip.

Er det slik at vi sender vi folk inn i økonomisk ruin uten å kjenne effekten av det vi holder på med? Hva blir de langsiktige ringvirkningene av at befolkningen er henvist til Nav og mange risikerer å miste hus og hjem? Når kruttrøyken legger seg og de daglige tellingene dabber av, sammen med tiltakene fra staten, da er det hver mann for seg selv. Hvordan skal det gå?

Det er greit at alle ble på tuppa da nyheten om dødsviruset kom og antall sykehusinnleggelser steg i rekordfart, men nå begynner det å bli på tide å vurdere om kostnaden ved de tiltakene som er innført nå rett og slett er for høy i forhold til gevinsten.

Det bør selvsagt fortsatt være tiltak for å beskytte mot smitte, men de kan ikke være så inngripende som nå. Det må gradvis slippes opp. Vi trenger en grundig gjennomgang av hvilke tiltak som er nødvendige, og hvilke som ikke er det.