Hvorfor i helvete har jeg fortsatt lov å kjøpe baconpølse på Narvesen mens psykologen min må holde stengt?

Photo Booth

Photo Booth

Av
DEL

Leserbrev Etter å ha lest dagens nyheter kjente jeg at engasjementet begynte å bruse så smått i kroppen (oversatt til mine venner fra Nord-Norge: æ blei fan steike mæ kokforbanna).

Før vi går videre er det viktig å si at dere ikke skal misforstå meg: jeg synes det er flott at Erna og gjengen setter inn viktige tiltak mot spredning av koronaviruset - men hvorfor i helvete har jeg fortsatt lov å kjøpe baconpølse på Narvesen mens psykologen min må holde stengt?

Det virker som regjeringen har glemt at folk dør av andre ting enn korona i dette landet. Det er tre måneder siden vår kjære statsminister gikk ut og lovet bedring i psykiatrien i Norge, etter at Ari Behns selvmord rystet en hel nasjon.

Den oppmerksomheten fikk de psykisk syke i omtrent én uke før alt fortsatte som før.Spol så noen måneder fram i tid, og den norske statsministeren beslutter å stenge helt avgjørende psykisk helsevern i 4 uker i strekk. Det er mange viktige tiltak som gjøres, men dette vet vi kan ende fryktelig galt for flere dersom psykologene ikke er i stand til å opprettholde normal drift.

I dag leser jeg at antall dødsfall grunnet koronaviruset er 12, og snittalderen på de som har gått bort er 87 år. Mens viruset har «herjet» i Norge har statistisk sett nærmere 56 personer begått selvmord og median-alderen deres er 47 år. Det er hele 40 års differanse. Når var sist du så en live telling av antall selvmord klappet på forsiden av VG? (La meg også minne om at selvmord har «herjet» i Norge siden før februar.)

De av oss som har vært litt borti Norges psykiske helsevern vet at det allerede er for lav kapasitet og at flere DPS’er ikke klarer å håndtere dagens situasjon tilstrekkelig. Hva kan vi forvente oss nå som vi fjerner den viktigste muligheten for behandling, og de syke i praksis holdes borte fra viktig sosial kontakt og alt som minner om en normal hverdag? Isolasjon går i aller høyeste grad ut over psyken, og det tror jeg er noe selv de av oss som er friske merker på sjela. Ari Behns dødsfall må ha forsvunnet i korttidshukommelsen til våre folkevalgte.

Og før noen påpeker det: ja det er absolutt mange flere sykdommer og lidelser som skulle hatt mer oppmerksomhet. Men jeg drar fram dette fordi regjeringen i dag har gjort det klinkende klart akkurat hvor lite de prioriterer psykisk helse, og media stiller spørsmål om hytteturer.

Det er mulig at de 6000 personene som forsøker å begå selvmord i løpet av et år aller helst skulle forsøkt å samkjøre seg litt, for når vi dør spredt utover året og helsevesenet har kapasitet til å håndtere de mulige dødsfallene så får det særdeles lite oppmerksomhet. Jeg vet også at unge blir syke av koronaviruset, og jeg vet hvordan gjennomsnittsalder beregnes. Men poenget mitt er: på hvilket tidspunkt skal vi spørre oss om det kanskje går an å gjøre ett unntak for å berge liv?

Samtidig publiseres det noen få artikler om at vi kan forvente mer vold i hjemmet og at flere små barn i Norge opplever traumer. Vi kommer til å se ettervirkninger av dette en god stund framover, sannsynligvis også etter at korona-krisen er over i Norge. Men disse artiklene lager ikke mer lyd enn fisen min i sterk storm.Vi kan også lese om at Erna Solberg må gi råd via media til fortvilte hytteeiere om hvor de nå skal sitte og drikke kakao i påsken.

Hadde det vært opp til meg så hadde de fått den samme beskjeden, med litt nordnorsk ånd: kjøp dæ et brettspill, hold dæ hjemme og slutt å bæs, din jævla peislæst. D fins viktigere ting å kauke over.

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken