Rosenborg BK er Norges uten tvil beste fotballklubb. Selv to sesonger utenfor pallplass får ikke rokket ved det faktumet. Det er derfor forunderlig at samme klubben er så elendige når det gjelder organisering. Når det kommer til dette, virker det nesten som om historien i veggene – som ellers er en enorm styrke – blir en hemsko, ettersom den begynner å blande seg inn i diskusjonen.

Hvilken annen klubb i Norge ville kommet på å sparke en trener og så vunnet serien samme år? Rosenborg har greid mesterstykket hele fire ganger.

Første gang var i 2004, da Ola By Rise fikk meldingen to runder før serieslutt om at jobben ville bli gitt til en annen neste sesong. Han endte som kjent opp med å vinne Eliteserien, men vant med for dårlig margin ned til neste lag. Eggen, Sollied og Hareide hadde gjort at forventningene til prestasjoner var blåst opp til et surrealistisk nivå – og noe som kunne blitt en solid trenerkarriere ble kastet over ripa som en følge av dette.

Man skulle tro at man ble gitt litt mer «slack», hvis man begynner trenerkarrieren med to år på rad å vinne både serie og cup med klubben. Slikt skjer imidlertid ikke i Rosenborg. Kåre Ingebrigtsen greide bragden i 2015 og 2016, men fikk likevel fyken to år senere, i 2018, selv om klubben på ingen måte hadde forspilt sine sjanser.

Dette ble ettertrykkelig slått fast da Rini Coolen, som overtok stafettpinnen ut sesongen, førte dem til «the double» nok en gang. Før også han ble sendt på dør.

Per Høgmos avskjed på grått papir mens klubben ennå lå på tredjeplass, tidlig i 2006-sesongen, var også en smule «trigger happy». Særlig med tanke på at RBK endte opp med å vinne serien samme år, med Knut Tørum ved roret. Høgmo hadde også fått til en snuoperasjon året før, etter å ha tatt over Rosenborg midtveis i sesongen, da laget hadde opplevd tidenes katastrofestart.

Poenget er at mange av disse har vært litt forhastede beslutninger, som følge av at noen med litt for stor pondus i RBK-systemet har kommet inn og overstyrt prosessen. Det virker som om det er nærmest opplest og vedtatt at ettersom man har hatt suksess tidligere, skal man til enhver tid kunne komme inn og trumfe alt som skjer i klubben.

Som en syvende far i huset, dukket Nils Arne Eggen opp fra hornet på veggen, for nok en gang å stoppe en ansettelse – da Milos Milojevic virket nær en overgang. Grunnen var, ifølge ham, at Milos representerte «feil kultur».

Det er i det hele tatt vanskelig å argumentere mot en trener som har vunnet 15 seriegull og seks cuptriumfer. Det betyr imidlertid ikke at han alltid har rett.

Beslutningen virker litt som da Blackburn i sin tid hadde en lovende 18-åring klar, og så kom nestor Jack Walker inn fem minutter før signering og sa: «Hva i all verden trenger vi denne Zinedine Zidane for, vi har jo Tim Sherwood».

Det kan til syvende og sist vise seg å være riktig at Kjetil Rekdal egner seg bedre en Milojevic ville gjort, men vi kan i alle fall – med fasit i hånd – si at man ikke alltid har truffet med beslutningene som har blitt tatt fra dem som representerer «historien i veggene».

Dette gjelder selvsagt også med Åge Hareide i runde to, selv om de fleste nok tenkte at det var verdens tryggeste valg.

En ting er sikkert: det blir ikke kjedelig å følge Rosenborg neste år – verken på eller utenfor banen.