Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Faren for kvikkleireskred er en utfordring for beboere, utbyggere, kommunale myndigheter og andre, og da særlig her i Trøndelag. Jeg ble først introdusert for temaet da tre familier ba meg om hjelp etter at de ble rammet av Kattmarkaraset i Namsos i 2009. Interessen tok seg opp igjen etter det katastrofale Gjerdrumskredet.
En av årsakene til at jeg begynte på bokprosjektet var at jeg kom over en artikkel fra 2018 som var skrevet av fire geoteknikere fra NGI. De spurte seg selv om de hadde forstått kvikkleira godt nok, og om de hadde lært nok fra tidligere skredhendelser. Den gjorde meg både nysgjerrig og litt urolig. Jeg bestemte jeg meg for at dette var så viktig at jeg måtte finne ut mer om det.
Boka tar leseren med på en vandring gjennom skred- og skredteorihistorien. Den starter med Verdalsraset i 1893 og følger utviklingen helt frem til 2020 og Gjerdrumskredet. Vi går gjennom et større antall skredhendelser i landet fra Alta i nord til Bekkelaget i sør, samt at vi ser på et jernbaneprosjekt i Moss som har stanset opp på grunn av skredfare.
Dette er de andre kvikkleireskredene i Trøndelag som blir presentert i egne kapitler:
- Orkangerraset i 1930
- Rissaraset i 1978
- Jevikaraset i 1997
- Kattmarkaraset i 2009
- Rungstadraset i 2012
- Nord-Statlandraset i 2014
- Ogndalsraset i 2015
Jeg har også skrevet litt om Tillerraset i 1816 og Mørsetraset på Stjørdal i 1893, i tillegg til at det er med et kapittel om løsmasseraset i Råbygda i Orkanger i 2019.
Hovedspørsmålene som jeg tok utgangspunkt i var:
- Hva er kvikkleireskred?
- Hvordan håndterer samfunnet kvikkleira?
- Bør vi endre noe med måten som vi håndtere den på?
Leseren vil kunne oppleve boka som om man går gjennom ulike faser, litt som jeg selv følte det mens jeg jobbet med den. Det startet med vitebegjær som gikk over til at jeg fikk på plass et kunnskapsgrunnlag om skredteorier, hvem aktørene var og hvordan «systemet» fungerer. Etter hvert fikk jeg et bedre innblikk i hva rasofrene og de som har utløst ras egentlig hadde vært gjennom, samt hvordan skredene påvirket lokalsamfunnet. Deretter begynte det å melde seg en forundring over ekspertenes arbeidsmetoder og ikke minst over hvordan fare for kvikkleireskred har blitt en politisk sak som også handler om makt og markedskontroll.
Jeg innså at det å vurdere fare for kvikkleireskred primært er et geologisk arbeid, det vil si at det hører hjemme i naturvitenskapen. Paradoksalt nok har geoteknikerne, som er ingeniører, fått et tilnærmet regulert monopol på dette. De kan for lite om geologi og metodene er basert på en etter min mening farlig teori der alt handler om skråningsstabilitet og erosjon. Konsekvensen er at det går skred i «friskmeldte» områder og at bygge- og anleggsprosjekter bokstavelig talt stopper opp i leirsuppa mens kostnadene baller på seg.
Dersom vi skal endre dette er det etter min oppfatning nødvendig å legge til rette for tverrfaglig arbeid, konkurranse og kunnskapsutvikling. En forutsetning for å få til det er at geoteknikernes monopol oppheves og at geologene også anerkjennes som en egen faggruppe i regelverket for plan- og byggesaker.
Olje- og energidepartementet har gitt Gjerdrumutvalget, som ledes av tidligere fylkesmann Inge Ryan, i oppdrag å vurdere om dagens system bør endres. De skal levere en NOU innen utgangen av januar 2022. Hovedtyngden av utvalgsmedlemmene som har erfaring med kvikkleire har ingeniørbakgrunn. Den eneste geologen er ansatt ved NGU, som både har støttet geoteknikernes monopol og den tradisjonelle geotekniske metoden.
Boka er skrevet slik at både den jevne leser og den som har geofaglig bakgrunn vil føle engasjement og lære noe. Den kan bidra til at samfunnsdebatten om kvikkleira ikke blir dominert av eksperter og til at folk i større grad kan ivareta sine interesser der de bor.