Gå til sidens hovedinnhold

Hvor mye og lenge må jeg bevise at jeg elsker landet mitt?

Artikkelen er over 1 år gammel

Rasismen lever.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ingen tvil om det. Rasisme er noe jeg, min familie og mine venner opplever til stadighet. Når er vi gode nok? Når kan vi slutte å leve et liv i forsvarsposisjon? Hvor mye og lenge må jeg bevise at jeg elsker landet mitt? Ja, for det er like mye mitt som ditt, selv om jeg ble født i en landsby i Nord-Iran.

Jeg minnes da min bror og hans kone skulle drikkes ut i 2014. Da utestedet var fullbooket når gjengen med utenlandske navn ville reservere bord, men som hadde et drøss av ledige bord og velvillige ansatte når vår svenske venninne sendte akkurat samme forespørsel. Jeg er glad for at vi meldte dette inn og at Likestilling- og diskrimineringsombudet tok fatt i saken og konkluderte med at utestedet handlet i strid med diskrimineringsloven.

Det er de stygge blikkene på gata og de spydige kommentarene fra kunder som handlet på butikken jeg jobbet på i en årrekke. Det handler om de utallige gangene nordmenn prater engelsk til meg, i min egen by. Selv om trønderdialekten min er upåklagelig.

Det handler om mamma som jobbet hardt, dag og natt på et av byen sykehjem. Hun ble forgudet av brukere og pårørende, men mobbet av kollegaer. Mobbingen fra eldre, rasistiske kollegaer ble hverdagslig for hennes del. Det handler om pappa som tas inn til avhør når han er ute og reiser fordi han er brun og har en solid skjeggvekst. Den gebrokne dialekten deres som latterliggjøres.

Det handler om storebrødrene mine som kom til Norge som tenåringer. De har fått muligheten til å utdannet seg i verdens beste land, jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet. De har fått barn begge to, andregenerasjonsinnvandrere i følge statistikken. Vil de føle på hverdagsrasismen deres fedre har opplevd?

Det er det faktumet at jeg, som ei 24 år gammel førstegenerasjonsinnvandrer, er en av svært få folkevalgte med minoritetsbakgrunn. Som menger seg med politisk ledelse, med statsråder, bedriftseiere og får delta på store, viktige konferanser. Jeg er ikke alene om å føle meg som en brun flekk på en fin, hvit duk på slike tilstelninger. Jeg savner mangfoldet rundt viktige møtebord, og jeg savner en systematisk satsing på å løfte fram minoriteter.

Det handler om at Ola får jobben fremfor Ali. Det handler om at norske jenter og gutter som er litt brunere i huden får kommentarer slengt etter seg og spyttet på fordi de går i bunad på nasjonaldagen. Jeg har planer om å kjøpe meg en rød trønderbunad. Orker jeg bunadspolitiet?

Politidrapet på George Floyd og demonstrasjonene i USA har satt fyr på debatten verden over. Demonstrasjoner og donasjoner er bra. Men, hva gjør vi egentlig videre? Når BLM-hasjtaggene dabber av. Vil amerikanerne gå til urnene for å kvitte seg med tullingen i statene? Og vil det bli reelle endringer med Biden? Tiden er inne for å erkjenne at fremmedfrykt og fordommer eksisterer i beste velgående. Hat og ekstremisme får lov til å vokse uten at vi slår hardt nok ned på det og iverksetter nok tiltak. Det er realiteten, i Norge og i resten av verden.

Da norsk-nigerianske Eugene Ejike Obiora i 2006 døde i forbindelse med en pågripelse tok politiet i Trondheim grep internt og jobbet iherdig med å endre måten de pågriper på og hvordan de møter mennesker med ulik bakgrunn. Det holdningsskapende arbeidet er helt nødvendig i politiet, og ellers i samfunnet. Den jobben er vi langt i fra ferdige med.

Jeg er evig takknemlig for å bo i Norge, og ha et politi som spiller på lag. Den fordelen har de ikke i andre land. Det faktumet at politisjef Arve Nordtvedt stiller opp på hvert eneste møte i Mangfoldsrådet er uvurderlig, og viser hvor samarbeidsvillig Trondheimspolitiet er. Vi er nødt til å jobbe sammen, og jeg er glad for at det faktisk er mulig i Trondheim.

Ropet om endringer er ikke noe nytt som har blusset opp de siste månedene. Alarmen har gått lenge, men vi velger å trykke på slumreknappen gang på gang. Det er på tide at norske politikere går i front, og tar rasisme på alvor. At vi informerer, gir alle barn og unge muligheten til å komme seg opp og fram. Vi kan ikke bare ha flinke leger og advokater med minoritetsbakgrunn. Vi må ha minoriteter i alle beslutningsorgan. På Rådhuset, Fylkeshuset, Stortinget, i styrer og stell.

Rasismen lever, rasismen dreper, og rasismen vil få et langt større fotfeste hvis vi ikke handler nå. Vi har en lang vei å gå, også her i Trondheim, og vi er alle nødt til å delta i denne dugnaden. Når vi fatter politiske beslutninger, når sjefer skal ansette og hvordan vi alle møter mennesker med en annen bakgrunn eller hudfarge. Jeg vil fortsette å jobbe for likestilling og mangfold. Som ung politiker. Som innvandrerkvinne. Som nordmann. Og jeg håper du er med meg.

Kommentarer til denne saken