Som en hyggelig gest, ga bokbransjen prinsesse Ingrid Alexandra en variert litteratursamling i 18-årsgave. Anne Holt reagerer voldsomt på at ingen krimbøker var tatt med. I-landsnyheten ble i sosiale medier møtt med kommentarer av typen: «Jeg vet om mye annet som er mer ubegripelig og skandaløst enn dette».

Ingenting galt om Ingrid Alexandra. Gjennom intervjuene hun gjorde i forbindelse med at hun ble myndig, kom det frem at hun er både reflektert og begavet. Noen har poengtert at dette nok vil gjøre det lettere å beholde den store støtten kongehuset tross alt har i den norske befolkningen.

I England ble prins Andrew nyss fratatt sine kongelige titler og verv, etter at skandalen rundt hans nære omgang med Jeffrey Epstein og hans pedofili-nettverk var blitt kjent. «The Andrew Formerly Known As Prince». Man ville åpenbart hatt langt større problemer med å få samlet tilsvarende støtte rundt den engelske gemalen, for å si det sånn.

Uansett, er ikke dette noen popularitetskonkurranse. Tanken om at man skal ha en slekt som Staten betaler uhorvelig mye penger til, uten at de trenger å jobbe, og at posisjonene blir arvet – generasjon etter generasjon – er helt surrealistisk.

At vi har flotte folk i kongefamilien i Norge, er ikke noe argument for at monarkiet skal bestå. Skulle man liksom hylle diktaturet, hvis man hadde en skikkelig hyggelig diktator? Konseptet «kongehuset» er en anakronisme som for lengst skulle vært avskaffet – samme hvor hyggelige Harald, Sonja, Krompen og Ingrid Alexandra er.

Selv om vi de siste tiårene har hatt noen skrotinger i regjering, har de i det minste hatt en jobb å gjøre – og de har tross alt blitt stemt frem av det norske folk. Da Jens Stoltenberg ble statsminister, var det ikke fordi han hadde arvet posisjonen av Thorvald. Og bra er det, for dette skiller oss fra diktaturer som Nord-Korea og Saudi-Arabia.

Hvorfor vi skal godta denne nedarvingen av makt når det gjelder de kongelige, er derfor komplett uforståelig. Norge er ett av verdens mest moderne land, men likevel beholder vi denne hybelkaninen av en konstruksjon fra lenge før vikingtiden. Det er like ulogisk som at man fortsatt skulle bruke middelalderverktøy i jordbruket frem til vår tid.

I det gamle Egypt trodde man oppriktig at noen familier stammet fra guder, og derfor fortjente en spesiell plass i samfunnet. I gjennomsekulariserte Norge er det vel ingen som helt ærlig tror at kongehuset stammer direkte fra noe hellig. Märtha Louise hevdet, rett nok, at hun hadde funnet englefjær, men det teller liksom ikke.

Jeg betaler stort sett min skatt med glede, men må ha lov til å stille spørsmål ved den store andelen av statskassen som brukes til flosshatter og ballkjoler – ikke bare til de kongelige, men til hoffet rundt dem.

På årets statsbudsjett ble posten som går til de kongelige økt med 15,7 prosent. Både kongeparet og kronprinsparet får en «lønnsøkning» på 3,5 prosent. Den samlede apanasje er nå på 24 millioner kroner. Altså, lønnsøkning for ikke å gjøre noen verdens ting.

Posten for «særskilte prosjekter ved Det kongelige hoff» ble økt fra 50 millioner til 89 millioner kroner. Tar man med alle utgiftene til hoffet, er det i overkant av 335 millioner kroner til kongehuset. På ett år! Det får byggingen av stortingsgarasjen til å virke som om det ble gjort på sparebluss.

Mellom 2010 og 2016 steg de årlige utgiftene for monarkiet med nesten 40 prosent, fra 336 millioner til 460 millioner kroner. I perioden som for alle andre var preget av måtehold og lønnsstopp, har hoffet over tredoblet budsjettene sine mellom 2002 og 2016, mens staben har blitt større. Den skattefrie apanasjen til kronprinsparet er i samme periode doblet.

Hver gang kongehuset diskuteres – om hvorvidt vi skal fortsette å la konstitusjonell makt gå i arv, på statens regning – virker det alltid som om monarkistene mener det er ubetydelige summer. Det argumenteres med at en president også ville kostet penger, men hovedforskjellen er at denne ville man kunnet erstatte, hvis man ikke var fornøyd med hen.

Noe som også trekkes frem av monarkister, er at Kongen nesten ikke har makt lenger, så da er det uansett ikke så farlig. Nå er det, rett nok, ikke Kongen som leder Norge i krig lenger, men Hans Majestet Kongen er fortsatt den øverste befalingsmannen i landet. Han har rang av general i Hæren og Luftforsvaret og er admiral i Sjøforsvaret. Det samme gjelder Kronprins Haakon Magnus. Denne makten har de arvet. Er det bare jeg som synes dette virker tullerusk?

Takk Gud, for at de er så vidt hyggelige og smarte, hvis ikke ville man ikke hatt noen anelse om hva de kunne funnet på å bruke makten til.

På kinoen gikk, for få år siden, filmen «Kongens nei», om da Haakon VII motsatte seg Hitler. Et åpenbart klokt valg, bare litt rart at beslutningsmyndigheten lå hos en som hadde arvet den.

Men la meg for all del ikke spolere bursdagen til en oppvakt og sympatisk 18-åring. Middelalderen lenge leve!