Hvis du kjenner noen du tror sitter litt alene nå – ring dem!

Marie Husby Valland, Høyre

Marie Husby Valland, Høyre Foto:

Av

Vi har levd med en rekke strenge tiltak i over en måned. Mange kjenner på ensomhet og håpløshet.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I disse koronatider er mye usikkert. Vi vet ikke hvor lenge vi må leve med de ulike tiltakene som har snudd hverdagen på hodet for de aller fleste. Penger og personale må flyttes på for å dekke de nye behovene. Likevel må vi ikke glemme de usynlige sykdommene som depresjon, angst og rusmisbruk.

Vi kan ikke ha noe av en nedprioritering av det psykiske helsevesenet. Det er altfor mange, særlig barn og unge, som sliter med psyken. Og en for stor andel av dem får ikke den nødvendige hjelpen de trenger. Ventetidene i BUP er opp mot 13 uker og hos DPS er det opp mot 16 uker. På den tiden kan ille ha eskalert til verre. Psykisk sykdom er ofte som fysisk sykdom – jo lengre man går uten behandling, jo lengre tid tar det å bli frisk.

Vi har levd med en rekke strenge tiltak i over en måned. Mange kjenner på ensomhet og håpløshet. Mange er også tvunget til å holde seg inne med en voldelig forelder eller ektefelle. Til alle dere som går under minst en av disse kategoriene – vit at det finnes hjelp! Røde Kors, Mental Helse og Kirkens SOS er noen av dem som har hjelpetelefoner og anonyme nettchatter der du kan finne den hjelpen du trenger. Selv om vi nå må flytte om på og bruke mye mer penger enn normalt på å opprettholde funksjonene i kommunen, kan vi ikke la det gå utover det psykiske helsevesenet. Vi kan få en stor økning i antall personer som trenger psykisk helsehjelp når samfunnet åpner opp igjen. Da må vi kunne tilby dem den hjelpen de trenger.

En enkel måte å gjøre dette på, er å få inn flere frivillige, ideelle og private organisasjoner i Trondheim. Samtidig skal det ikke være sånn at bare de som har råd får hjelp i det private. Nettopp derfor er fritt behandlingsvalg så viktig. Da tar staten regninga uansett om hjelpen du får er i det offentlige eller private.

Samtidig må vi synliggjøre alle tilbudene som finnes i byen vår, men kanskje aller mest lavterskeltilbudene som finnes her. Det er ikke absolutt alle som trenger hjelp i det psykiske helsevesenet – og det er her lavterskeltilbudene kommer inn. Skolehelsetjenesten, helsestasjoner, frivillige og ideelle organisasjoner er noen eksempler på lavterskeltilbud. Vi må styrke disse og gjøre dem mye mer synlig og tilgjengelig for folk flest. Ett eksempel på en slik organisasjon er ROS – rådgivning om spiseforstyrrelser. Under normale omstendigheter arrangerer de kurs og temakvelder for å hjelpe både pårørende og de som sliter med spiseforstyrrelser. I tillegg tilbyr de samtaler. Ikke terapisamtaler, men rådgivnings- og veiledningssamtaler. Det er nettopp slike organisasjoner vi må støtte opp under og synliggjøre for både unge og voksne.

Å synliggjøre lavterskeltilbudene er ikke vanskelig. De kan for eksempel komme på skolene rundt om i byen og fortelle om sitt tilbud.

Selv om vi må bruke mer penger på det fysiske helsevesenet, kan vi ikke ta pengene fra det psykiske helsevesenet. Det vil kunne få store konsekvenser når vi åpner opp samfunnet helt. Vi må ikke glemme de usynlige sykdommene!

Og du – hvis du kjenner noen du tror sitter litt alene nå – ring dem!

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken