Kjetil Rekdal får jeg større og større sympati for (selv om jeg kan forstå det hvis det for tiden ikke er gjensidig). Han leverer det han ble hentet for: Tett forsvarsspill, stort sett, stor aggressivitet, stort sett og delvis ganske vellykket høyt press. Det var for eksempel fremgang fra Brann- til Vålerenga-kampen.

Etter kampene gjør han så til de grader som han alltid har gjort: Står i det, som Eirik Horneland også gjorde, svarer på det han blir spurt om, og er åpen og ærlig. Hva annet skal han si enn at han ikke er fornøyd, at han venter seg mer, og at vi må være tålmodige og forståelsesfulle?

Problemet er at han står der alene. Det står ingen bak ham. Når daglig leder og styreleder skal gi ham ryggdekning, er det umulig å unngå å tenke på det gamle utsagnet om at han ikke trenger fiender, han som har sånne venner. For det første: Rapporterer han til daglig leder? For det andre: Hvis styreleder skal gi ham støtte, må hun være så snill å si noe som er utfyllende eller supplerende til det Rekdal selv har sagt.

Hvem er sportslig leder? (Jeg vet oppriktig talt ikke: Er det Roar Vikvang eller Micke Dorsin?). Hvorfor sier ikke vedkommende noe om «prosjektet» eller retningen? Hvem har ansvaret for spillerlogistikken? Jeg var i Aarhus i helga. Der var det ingen som var i tvil om det. Det er sportslig leder, som i det tilfellet er Stig Inge Bjørnebye. Det var ikke like lett å bli klok på hvilke fullmakter og hvilket mandat han hadde da han var i Rosenborg.

(For øvrig: I Aarhus møtte jeg det vi litt gutta-aktig kan kalle «fotballfolk» i alle roller. Forstå hva jeg mener den som vil og kan).

RBK spiller ikke artig og underholdende fotball, og angrepsspillet er uten mål og mening – men igjen: Hvem er det i klubben som skal evaluere det, og eventuelt ta det opp med Kjetil Rekdal? Spørsmålet er ikke ironisk. Spørsmålet er alvorlig ment, og helt betimelig, og alvoret i det er ytterligere understreket gjennom «støtteerklæringene» som er kommet.

Rosenborg Ballklub er en klubb uten klare og hensiktsmessige instrukser og kommandolinjer. Det fungerer hvis hovedtrener leverer underholdning og resultater, men det blir helt håpløst i tider som disse, der alle skal beskytte hverandre, og de som står utenfor skal skyte på alle som er innenfor. Klubben har riktignok en svakere stall i år enn i fjor, og det må noen bære ansvaret for, og nykjøpene har ikke slått til, og det burde noen stå til rette for – men grunnleggende er spillerne mye bedre enn det ser ut som nå.

I fotball ser alle hjelpeløse ut på et lag som sliter. Nesten alle kan minne om Messi på et lag som spiller godt og vinner. Derfor er det feil når spillerne blir bedt om å se seg selv i speilet, og gjør det: «Vi må også ta vår del av ansvaret». Jeg forsikrer: De gjør det, men de vet ikke hva de skal gjøre.

Og hva verre er: Ingen i klubben vet hva de skal gjøre med det. For ingen er i posisjon for å kaste den første steinen.