Var Roar Strand bedre enn Mini? Men han var jo helt middels. I alle fall hvis man sammenligner med Skammelsrud. Ja, men hvem er det som får selv Bent'n tll å se ordinær ut? Og hvor god var egentlig Odd Iversen, hvis man måler ham opp mot stjernene fra den gylne Eggen-perioden?

Svaret får du i vår høytidelige kåring.

Del 1 av kåringen finner du her.

Kriteriene:

Det er lagt vekk på følgende momenter for å nominere spillere til denne lista:

  • Kun karrieren i Rosenborg teller. Eventuelt proff- og eller landslagsspill er irrelevant.
  • Hvor god man var i sin samtid, uavhengig av (som enkelte hevder) at nivået er så mye høyere i dag.
  • Perioden før 1960 er ignorert, noe som selvfølgelig kan diskuteres.
  • Lojalitet og lange RBK-karrierer honoreres.
  • I spesielle tilfeller kan spillere med svært korte RBK-karrierer inkluderes, da fordres ekstraordinære bedrifter.
  • Spillere som utgjorde et avgjørende skille belønnes. (Avgjørende mål, pasninger, bærende brikker i motgang etc)
  • Noen personlige favoritter er inkludert høyt på lista, skribentens alder skinner nok gjennom i noen av valgene.

75) Kristoffer Zachariassen, 2020-21 (45/21)

Midtbane. Kort RBK-karriere, men rakk å gjøre nok inntrykk til å bli med på denne lista. Var den beste spilleren i perioden han var her. Drivende indreløper som var svært målfarlig, både med beina og hodet. Solgt til Ferencavros.

74) Arne Hanssen, 1971-73, (54/26)

Midtspiss. Hadde et av de tyngste skuddbeinene i klubbens historie. Målet i cupfinalen 1971 er ikonisk. Opererte rett bak Bjørn Wirkola, i en 4-2-4 formasjon. Med en sterk fysikk og slepent venstrebein, var han en sentral brikke på "The Double"-laget fra 1971. Gikk tilbake til Bodø/Glimt sommeren 1973, og bidro til å løfte laget til nye høyder.

73) Vadim Demidov, 2008-10, (112/5)

Midtstopper/defensiv midtbane. Viktig spiller i Hamréns system. Dannet solid midtstopperpar med Kris Stadsgaard. Ble også ofte benyttet som midtbaneanker. Spilleforståelse og ro kjennetegnet ham.

72) Borek Dockal, 2011-13, (80/29)

Høyrekant. Et uomtvistelig potensial, som ikke alltid ble like godt utnyttet i Jan Jönssons noe utydelige spillesystem. Gode dribleferdigheter, kombinert med en presis høyrefot, gjorde ham til en perfekt kantspiller. Målfarlig både fra dødball og fritt spill. Viktig spiller for Tsjekkia i mange år.

71) Vidar Riseth, 1992-93, 2003-07 (182/20)

Midtstopper/midtbane/angriper. En omskiftelig karriere både posisjons- og klubbmessig. Oppnådde det respektable antall av 57 landskamper, hovedsakelig i perioden han ikke var i Rosenborg. Som høydepunkt startet han samtlige av Norges kamper i VM 1998, som kantspiller på midtbanen.

Frostingen ble til å begynne med vurdert som spiss i Rosenborg. Hard konkurranse gjorde imidlertid at han gikk til Kongsvinger.

Åge Hareide hentet ham tilbake foran sesongen 2003, men da var han tiltenkt som midtstopper, i par med Erik Hoftun. Det ble nok hans beste sesong i Rosenborg-trøya. Hard i duellene, passet han fint med sin mer slentrende makker. De neste sesongene ble mer preget av skader, men han spilte en viktig rolle som defensiv midtbane i gull-sesongen 2006. Storspilte i de to seierene mot Valencia sesongen etter. Et verdig punktum på en god, men noe springende, RBK-karriere.

70) Trond Henriksen, 1983-93, (262/19).

Sideback. Den optimale klubbspilleren. Kompromissløs i spillestilen og aldri sviktende i sin lojalitet. Det var også derfor han ble så elsket av den jevne publikummer. Et noe sviktende teknisk repertoar ble balansert av et ukuelig pågangsmot og dødsforakt. Utligningsmålet borte mot Molde i cupen i 1988 vil for alltid huskes av RBK-supporterne – med dyp, dyp hengivenhet!

69) Christer Basma, 1998-2008, (225/5)

Sideback/midtstopper. Stødig back som kanskje var aller best som midtstopper. Ble hentet fra Stabæk som erstatning for Vegard Heggem høsten 1998. Tok noe tid før han gled inn i systemet, men ble etter hvert en stabil spiller og viktig kontinuitetsbærer.

Flink til å bryte foran motspiller og gode overlappingsferdigheter var hans kjennetegn som spiller. Innleggene fra kant hadde dog ikke alltid ønsket presisjon. Direkte målfarlig var han heller ikke.

Av og til – særlig de siste sesongene under Eggen – dannet han midtstopperpar med Erik Hoftun. Der blomstret han voldsomt, og fikk uttelling for sine beste egenskaper.

Oppnådde 40 landskamper, de fleste under siste halvpart av Sembs nedadgående regime.

68) Bjørn Tore Kvarme, 1991-96, 2005-2008 (210/2)

Sideback/midtstopper. Scoret i sitt andre innhopp fra benken, borte mot Tromsø på en glohet Alfheim arena i 1991. Han ble kastet inn som joker på høyrevingen, og stjal sylfrekt ballen fra keeper Tor Andre Grenersen, etter et tilbakespill kvarteret før slutt. Publikum var i harnisk resten av og etter kampen. Nils Arne Eggen ga seg til å polemisere mot publikum, i 35 graders varme og ikledd boblejakke (!), mens ulike gjenstander ble kastet mot banen. Man kom seg hjem i live.

Resten av karrieren var Beto vaksinert mot å score, og må regnes (sammen med Jørn Ødegaard og Øystein Wormdal) som Rosenborgs minst målfarlige spiller gjennom tidene.

Resten av første del av RBK-karrieren avtegnet høyreback seg som hans naturlige posisjon. Svært hurtig og taklingssterk. Var særs vrien å passere for motstanderen.

Plassen på laget, såfremt han var skadefri, avhang endel av Kalle Løkens skadesituasjon og posisjon på banen. Høydepunktet kom gjennom en prikkfri kamp borte mot Milan 1996, noe som stimulerte Liverpools interesse. Via Stabæk ble han Liverpool-spiller våren 1997. Der fant han sin kanskje beste posisjon – som høyre midtstopper i et 3-5-2 system.

Han kom tilbake fra proffeventyret sommeren 2005. De resterende årene ble mye preget av skader, men han var meget god i de periodene han var frisk. Nå fast plassert som midtstopper, ga han et til tider vaklende lag rutine defensivt. Særlig i kampene mot Valencia, imponerte han voldsomt i spann med makker Vidar Riseth.

Alt i alt en spiller som fikk mye ut av karrieren. Aller best var han kanskje i Real Sociedad, i perioden 2001-04.

67) Paul Fornes, 1956-65, (62/39)

Midtspiss. Er med på denne lista som en mytologisk skikkelse. Det har alltid gått gjetord om hans enorme talent, og en karriere som i realiteten var over, etter en grusom takling på Ranheim Stadion.

Han rakk å score ett av målene i cupfinalen mot Odd i 1960, og var en svært viktig bidragsyter i rundene opp imot finalen. En spiller som måtte avslutte karrieren altfor tidlig.

66) Anders Konradsen, 2015-21, (192/33)

Midtbane. Kåre Ingebrigtsen hentet ham høsten 2015 fra Bodø/Glimt. Han var tenkt som et supplement til en velfungerende midtbane, og da i første rekke som indreløper. Ole Selnes' avgang medførte at han i perioder fungerte som sentral midtbanespiller, noe han løste på sin måte. Det er likevel ingen tvil om at indreløper-rollen var hans beste.

Stødig defensivt, oppofrende i spillestilen og målfarlig, ble han etter hvert en nøkkelspiller, og på mange måter Ingebrigtsens favorittelev. Til midtbanespiller å være, scoret han mange mål etter corner. Et kremmerhus i ny og ne, hørte også til hans repertoar. De siste par sesongene ble preget av lange skadeavbrekk.

65) Magnar Florholmen, 1975-78, 1981-84, (118/23)

«Angriper. Ustabil, skadeforfulgt og til tider utslagsgivende» får bli innledningsordene for å beskrive denne spilleren.

Han debuterte som 17-åring, høsten 1975. Ansett som et stort talent – sammen med Jan Hansen ble han sett på som «den nye vinen» i årene rundt midten av 70-tallet. Med norgesrekord i antall juniorlandskamper, var det knyttet store forhåpninger til ham.

Høsten 1976 ble hans store gjennombrudd. Med åtte (!) scoringer på de fire siste kampene, berget han klubben fra nedrykk den sesongen. Kronen på verket var hattrick i den helt avgjørende kampen på Briskeby stadion – en kamp som endte med seier 3-1.

Hurtighet og derav følgende gjennombruddskraft var hans store force, kombinert med god teknikk. Det hele krydret med enkelte spektakulære brassespark.

Tidligere den sesongen ble han lurt av en falsk agent ved navn Colombo. Store oppslag i media bebudet at Milan ville kjøpe både ham og Tom Lund. Det hele ble etterhvert avslørt som ren svindel. En stor skuffelse og en guffen affære.

Resten av RBK-karrieren ble etterhvert preget av en alvorlig kneskade. Han trappet ned to sesonger i Freidig, før han gjorde comeback den vidunderlige våren 1981 – ved å score seiersmålet i årets første kamp (for RBK), borte mot tittelforsvarer Start. Han viste periodevis gammel storhet den sesongen, men etter hvert ble kneet for kranglete.

Hans siste mål for RBK var betegnende nok et brassespark, borte mot FFK i en heseblesende kvartfinalekamp som endte 3-3.

Han fortjener en plass såpass høyt på lista, for den auraen av forhåpninger som var knyttet til ham, i en periode preget av tung tristesse.

64) Fredrik Winsnes, 1997-2001, 2003-05, 2009-11, (216/14)

Midtbane. Den ekstatiske løpeturen i gledesrus på BVB Dortmund Stadion. Dette bildet vil for alltid være knyttet til Fredrik Winsnes sin karriere.

Det soleklare toppunktet i hans tid i RBK er sesongene 1999 og 2000. Da var han noenlunde fast på et lag som var i europeisk toppklasse. Veien dit hadde vært tornefull. Trenerne Eggen/Sollied var i tvil om nivået holdt europeisk klasse. Han ble ofte brukt i enkle Tippeliga-kamper, for så å bli henvist til benken i Champions League.

Det store gjennombruddet kom høsten 1999, hvor han i skjøv legenden Roar Strand over til høyrebacken, og gjorde furore som en ilter og teknisk god indreløper. Høydepunktet – både for ham og laget – var bortekampen mot Borussia Dortmund, hvor han scoret et vidunderlig mål, etter veggpasninger med Mini.

Resten av RBK-karrieren ble mer broket. Opphold i Danmark/Sverige og Strømsgodset innimellom comebacks på Lerkendal, var innholdet de neste årene. Det hendte han ble brukt i den sentrale rollen på midtbanen, med noe mindre hell enn som indreløper. Han mistet ofte oversikten, og senket tempoet i spillet unødig.

Winsnes figurerte som en av nestorene i laget, i de to siste sesongene. Med en større ro i spillet enn før, fungerte han godt som stabilisator for de yngre midtbanespillerne.

63) Arni Gautur Arason, 1998-2003, (122/0)

Keeper. Den beste målmannen i perioden mellom By Rise og Hansen. Konkurrerte med Jørn Jamtfall frem til sesongen 2000 – da var han definitivt førstekeeper. Mistet plassen til Espen Johnsen i 2003, og han fortsatte ferden til Vålerenga.

Han hadde en enorm reaksjonsevne, og gode allroundegenskaper i tillegg. Med fasit i hånd, lot nok Rosenborg ham gå for tidlig.

62) Mikael Lustig, 2008-11, (139/21)

Høyreback. Svenske som etterhvert fikk hele 94 landskamper. Sideback som hadde det meste. Solid defensivt, viktig i overgangsspillet og målfarlig på offensiv dødball. Kunne virke noe uinspirert til tider, som om tankene allerede var siktet inn på proffspill i Europa. Ferden gikk da også videre til Celtic, hvor han ble en stor suksess.

61) Alexander Tettey, 2004-09, 2021 (155/16)

Midtbane. En kraftpakke av en spiller, som ga midtbanen pondus og gjennombruddskraft.

Fikk bare sporadiske innhopp de første to sesongene, men var sentral da seriegullet ble sikret i 2006. Klassisk toveis-spiller, som han var, fremstod han som enhver treners drøm. Skyteferdighetene var av det mer ustabile slaget. Hadde ett skudd hver sesong som lå limt i krysset, de øvrige forsøkene kunne havne hvor som helst.

Tettey fikk en god proff-karriere i Frankrike og England, hvor han mer ble rendyrket som et defensivt anker på midtbanen.

60) Aleksander Söderlund, 2013-16, 2018-19 (179/77)

Midtspiss. Fikk sin debut i den begredelige europacup-kampen mot St. Johnstone, sommeren 2013. Deretter gikk det bare oppover.

Det desiderte høydepunktet var sesongen 2015. Denne sesongen under Kåre Ingebrigtsen er den beste på Lerkendal i post-Eggen-perioden. Dette var før Ingebrigtsen fikk for mange defensive griller i hodet. Spillet fløt nydelig fremover, og brakte tankene hen til storhetsperioden på slutten av 90-tallet. Söder scoret 22 mål på 27 seriekamper den sesongen, og ble toppscorer i Tippeligaen. Han trengte endel sjanser for å få uttelling, men det skal også sies at han hadde evnen til å komme til sjanser. Farlig både på hodet og langs bakken, var han en konstant trussel for motstandernes forsvar.

Proffoppholdet i Saint-Etienne ble så som så. Han gjorde comeback i RBK-trøya i 2018. De to siste sesongene ble mer ustabile og preget av skader, men han gjorde likevel et anstendig antall mål. Oppsummert, må det vel sies at han er en av de beste spissene vi har sett på Lerkendal etter tusenårsskiftet.

59) Mikael Dorsin, 2004-07, 2008-15 (402/31)

Venstreback. Dorsin var fast inventar på laget i 11 sesonger, sett bort fra det mislykkede oppholdet i rumenske Cluj. Han var i perioder lagets kaptein, og ansett som en nøkkelspiller. Han konkurrerte ut Ståle Stensaas i begynnelsen av RBK-perioden, og møtte konkurranse fra Jørgen Skjelvik på slutten. Sesongen 2010, under Hamrén/Eggen, var nok den stabilt beste, hvor han startet samtlige seriekamper.

Etter denne skribentens mening er Dorsin noe oppskrytt i RBK-historien. Offensiv og oppofrende i spillestilen var han utvilsomt, men angrepene han startet fra sin vensteback-posisjon rant for ofte ut i ingenting, med upresise innlegg som en gjenganger. Av og til hadde han trøbbel med posisjoneringen i soneforsvaret, noe som forårsaket unødvendige baklengsmål. Det siste gjaldt fremfor alt i de siste sesongene.

Likevel kan det ikke underslåes at han hadde en solid RBK-karriere, og at han har satt sine tydelige merker i historien.

58) Kent Bergersen, 1993-94, (59/19)

Venstreving/indreløper. Sjelden har vel devisen om at det tar tid å tilpasse seg Rosenborg-stilen passet bedre enn i dette tilfellet. Kenta slet voldsomt i starten – både med en helt ny treningskultur, og å tilpasse seg løpskravene indreløper-rollen krevde.

Han var tenkt å erstatte Kåre Ingebrigtsen i den ene indreløper-rollen. Som type var han mer en dribleglad playmaker, og var til tider svært frustrert over den manglende friheten han mente Eggen ga ham. Han fikk aldri skikkelig dreis på dette med å være indreløper, noe man kanskje burde forstått fra starten av?

En løsning åpnet seg da Gøran Sørloth dro til Tyrkia og Kåre Ingebrigtsen vendte hjemover fra Manchester. Totto Dahlum ble flyttet inn sentralt, og Kenta tok den ledige plassen på venstrevingen. Sjelden har man vel sett en så total forvandling av en spiller. Han fikk brukt hele sitt storslagne tekniske repertoar, og var en nøkkelspiller i det dramaet som serieavslutningen ble. Spesielt samarbeidet med venstre indreløper, Øyvind Leonardsen, fungerte glimrende. Kenta trakk inn og skapte rom for Leo, som kom på løp på ytre side. Et eksempel på at nye konstellasjoner kan oppstå utfra spillernes iboende ferdigheter.

Etter nok en vellykket sesong i 1994, dro han tilbake til Østlandet, av familiære årsaker. Tilbakekomsten til Mini spilte nok også inn, da Eggen nok ga utrykk for at han foretrakk hurtigheten til nordlendingen på venstrevingen.

57) Tore Andrè «Totto» Dahlum, 1992-93, 1997-99, (90/37)

Angriper. Få norske spillere har hatt et renere volleytilslag enn elegantieren fra det blide sørland. Samtidig er det få spillere som har hatt et større artistisk repertoar, og på samme tid hatt en skjørere spillemessig psyke.

På begynnelsen av 90-tallet imponerte han i en fri angrepsrolle i Start, og ble blant annet toppscorer i 1990. Signaturmålet var volleyen mot Italia, på den første av Drillos mange festkvelder.

Han ble, som et resultat av Eggens nye policy, hentet inn foran 92-sesongen, sammen med Bjørnebye og Leo. Totto var den som hadde størst problemer med å tilpasse seg spillestilen, individualistisk og bohemaktig som han var i utgangspunktet. Løsningen ble å gi ham en noe friere rolle på venstrekanten, med adgang til å trekke innover når muligheten bød seg. Han endte opp med å bli lagets toppscorer i serien, med en rekke brilliante scoringer. Fulltrefferen i cupfinalen mot Lillestrøm huskes likevel best. En klassisk Totto-volley satte standarden for det som ble en av de store finaler.

Året etter slet han litt mer. På høsten skulle han erstatte Sørloth som midtspiss, og både ham og laget trøblet endel, men ikke verre enn at et nytt seriemesterskap ble sikret – hovedsakelig etter 2-1-seieren borte mot rival Bodø/Glimt.

Han dro tilbake til Start etter sesongen, og tilbrakte tre år i Kristiansand. Et noe overraskende comeback på Lerkendal fulgte fra og med høsten 1997. Han ble brukt som en joker i de påfølgende sesongene, og var en svært nyttig tilvekst i det stramme programmet som man etterhvert fikk. Spesielt i 1999, var han en viktig aktør, og scoret i alt 17 mål på det kanskje sterkeste RBK-laget gjennom tidene.

Totto Dahlum er en spiller man husker med varme i hjertet og er takknemlig for å ha sett på Lerkendal!

Da Røros ble for sterke, flasker haglet mot dommeren – og åtte andre mørke cupøyeblikk

56) Erling Meirik, 1970-76, (162/16)

Høyreback. Meirik var en svært stabil sideback på første halvdel av 70-tallet. Han spilte nesten samtlige obligatoriske kamper, og gjorde ytterst sjelden en dårlig kamp. Han bekledte høyrebacken på landslaget 13 ganger frem til 1976.

Kuriøst nok ble han lagets toppscorer i sin første sesong i 1970, med fem scoringer – altså en tredjedel av lagets mål (15-5 i målforskjell). Han ble den sesongen av og til brukt som høyreving, i George Curtis` perverst defensive system.

Erling Meirik var kaptein i 1976, da spillerne gjorde opprør mot George Curtis og sørget for at han ble sparket. Dette ble den siste sesongen for Meirik, da han relativt ung trappet ned noen divisjoner.

55) Fredrik Midtsjø, 2010-17, (149/21)

Midtbane. Fredrik Midtsjø er et eksempel på at tålmodighet lønner seg. Han slet med å få spilletid under trenerne Jan Jönsson og Per Joar Hansen, og var på to låneopphold til henholdsvis Ranheim og Sandnes/Ulf. I den sistnevnte klubben imponerte han såpass at nyutnevnt trener Kåre Ingebrigtsen ville ha ham hjem umiddelbart.

Fra fem seriekamper fra start i serien i 2013 til 29 fra start i 2015 – et godt bilde på den eksplosive utviklingen han opplevde etter låneoppholdet i S/U. Eller så ikke de tidligere trenerne potensialet? Det var mange på Lerkendal som undret seg over hvorfor han ikke fikk flere sjanser fra start.

Midtsjø var som skapt for indreløper-rollen. Svært løpssterk, teknisk god og dyktig til å time løpene utviklet han seg til å bli en av lagets bærebjelker. Eneste minuset var at han kom for sjelden i målprotokollen.

Hans siste kamp i Rosenborg-trøya (for denne gang?) ble den historiske kampen mot Ajax, hvor han vikarierte som høyreback. En verdig avskjedskamp for en lokal spiller, som måtte kjempe for sine laurbær.

54) Jonas Svensson, 2010-16, (231/19)

Høyreback. Fotballhistorien er full av spillere som først kommer til sin rett etter å ha skiftet posisjon på banen. Perry overbeviste Svensson om at høyreback var hans riktige plass. Etter sterk tvil ble spilleren overbevist. Dermed ble en klassespiller skapt, og landslaget fikk et kjærkomment tilskudd i denne posisjonen.

Som den yngste RBK-spiller noensinne, nådde han 200 kamper i 2016, og han var også på det tidspunktet visekaptein. Det sier noe om hans posisjon i klubben.

Han var uheldig i CL-kvaliken borte mot Apoel FC, men ellers var hans backspill uten plett og lyte. Overgang til AZ Alkmaar skjedde etter sesongen 2016

53) Øyvind Husby, 1977-83, 1989-92

Ving/sideback/sentral midtbane. Øyvind Husby hadde en omskiftelig karriere. Han ble flyttet rundt på banen av diverse trenere, og ble etterhvert en omstreifer i ulike land og klubber.

Det er som ving våren 1981 han kvalifiserer til en plass såpass høyt på lista. Sammen med Ola By Rise og Knut Torbjørn Eggen, ble han solgt inn som de store fremtidshåpene i sesongene 1977/78. Han hadde en stigende kurve etter debuten i august 77. Han alternerte mellom ulike roller på midtbanen og i angrepet. Våren 1981 falt brikkene på plass. «Litj-Ivers» hadde en elektrisk sesong på venstrevingen. Med suverene dribleferdigheter og generelt god teknikk var han en åpenbaring, og var kanskje den beste vingen på Lerkendal siden Tore Pedersen.

Laget opplevde en nedtur de neste sesongene, og det samme gjald i en viss grad for Husby, selv om han opprettholdt et brukbart nivå. Han ble hentet til sitt fødeland av Brøndby, sommeren 1983, og en omflakkende tilværelse startet.

Han gjorde et etterlengtet comeback før sesongen 1989. De neste fire sesongene gjorde han en grei figur som høyreback, og som vikar på sentral midtbane, i de periodene Brandy var skadet. Det er likevel det glitrende vingspillet i 1981 som lever i våre hjerter.

52) Trond Egil Soltvedt, 1995-97, (90/24)

Indreløper. Soltvedt hadde en kort, men særdeles innholdsrik, RBK-karriere. I løpet av to hektiske år fikk han med seg seiere mot Blackburn og Milan, og scoring i kvartfinale mot Juventus i Champions League.

Etter en pikant strid med trener Hallvar Thoresen, ble han sparket fra Brann før sesongen 1995. I Viking og Brann hadde han vært mer regnet som en angrepsspiller, men Nils Arne Eggen så potensialet i ham som indreløper. Leo hadde forsvunnet og Staurvik slet i den rollen. Soltvedt tilførte laget noe nytt på midtbanen, med en kombinasjon av ferdigheter som supplerte Skammelsrud og Strand. Fremste kjennetegn var gjennombruddskraft, godt hodespill, gode kombinasjoner og nese for mål. Nok en gang viste trener Eggen sin unike evne til å snuse seg frem til en spillers riktige posisjon.

Trond forsvant til England våren 1997, og fikk en akseptabel proffkarriere. Mest vellykket var oppholdet i Coventry.

51) Nils Arne Eggen, 1960-63, 1966-69 (155/1)

Midtstopper/sideback. Treneren Nils Arne Eggen har forståelig nok overskygget spilleren. Det er likevel ingen tvil om at Eggen også var en meget habil fotballspiller. Kaptein på laget mellom 1968 -69, 29 A-landskamper, årets spiller i VG 1967 og en av to nordmenn på Nordens lag mot Sovjet, er meritter som ikke er noe å kimse av.

Han var i første rekke en sterk defensiv spiller, med sklitaklinger som spesialitet. Offensivt gjorde han det enkelt og effektivt. Han kunne bekle alle roller i backrekka, men fikk flest kamper som midtstopper, i kompaniskap med Kåre Rønnes. På landslaget spilte han som oftest venstreback. Det må tilføyes at han var farligere foran eget mål enn motstandernes. Antallet selvmål overstiger antall scorede mål i karrieren.

Orkdalingen ankom Lerkendal sommeren 1960 – i grevens tid, akkurat tidsnok til å få med seg den sensasjonelle veien til Ullevål. Han dannet et solid backpar med Kjell Hvidsand, begge to svært taklingssterke. Eggen var som 19-åring så nervøs før cupfinalen at han ikke kunne gjøre rede for seg, noe som må sies forsvant med alderen. Han greide seg bra, og det første laget nord for Dovre ble Norgesmester.

Etter studier i Oslo, kom han tilbake til Lerkendal i 1966, akkurat tidsnok nok til å få med seg et svært etterlengtet opprykk. De neste tre, og hans siste, sesonger ble også hans beste. Moden og ferdigutdannet, ble han raskt en av lagets ledere, defensiv dirigent på et svært godt og offensivt serievinnende lag.

Et skille inntraff i spillerstallen, i og med ansettelsen av George Curtis foran sesongen 1969. De med utdannelse og gode engelskkunnskaper ble Curtis' kontakter i gruppa, og Eggen fungerte i praksis som assistenttrener. Med sine analytiske evner, tente den engelske treneren et lys i Eggen, og fremtidens trenerkarriere var i emning.

Han la opp tidlig, som 28-åring, for å konsentrere seg om lærer-og trenergjerning. Karrieren som trener ble relativt brukbar.