Gå til sidens hovedinnhold

Hva skal vi kalle kommende innstramminger, om dette allerede er en gjenåpning?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Det kan ikke herske tvil om at de strenge, nasjonale innstrammingene i koronareglene som kom før påske, både ble presentert og forstått som midlertidige. Dette er de nasjonale tiltakene som gjelder for hyttepåsken, skrev VG. Disse reglene må du forholde deg til i påskeferien, skrev Dagbladet.

Dét fant de ikke på selv. Regjeringen har selv beskrevet de strenge tiltakene vi har vært gjennom som midlertidige. – Regjeringen forlenger de strenge nasjonale tiltakene med to ekstra dager, fra 12. til og med 14. april. Dermed får vi et bedre grunnlag til å vurdere hvordan påskeferien har påvirket smittesituasjonen, sa helseminister Bent Høie i en pressemelding 4. april.

Men da kan det jo være på sin plass å spørre: Hvordan kan det å oppheve disse midlertidige tiltakene - som er det regjeringen i dag gjorde - kalles en «gjenåpning»?

At dét som før ble kommunisert som midlertidige, strenge påsketiltak, nå umerkelig og uten videre kommentar behandles som om de var en permanent tilstand vi nå gjenåpner fra, er ikke uproblematisk. Begrepet gjenåpning tømmes raskt for mening om det ikke er slik at det faktisk betyr en gjenåpning: Nemlig at det gradvis skal lettes mer og mer i tiltak, til vi til slutt er tilbake i - o lykke og glede! - normalen. Eller hverdagen med hverandre, som regjeringen gjerne kaller det.

Derfor er det egentlig noe av en tilsnikelse når regjeringen nå presenterer lettelsene i de midlertidige, strenge påsketiltakene som første del av gjenåpningen. Det kjennes litt som om de er på boligmarkedet og bruker ordet potensiale når det vi egentlig snakker om er akutt oppussingsbehov. Og ikke minst reiser det to ganske viktige problemstillinger:

For det første: Det er ikke lett å få tannkremen tilbake i tuben. Å si «gjenåpning» til permitterte arbeidere, trangbodde familier, ensomme enslige og ungdommer som ikke har fått leve normalt på over et år, er som maling på knusktørre bord.Og når en først har sagt at «nå starter gjenåpningen», kan det blir ganske så steintøft å få folk, næringslivet og kulturlivet med på nye innstramminger om de skulle vise seg å bli nødvendige.

For er det én ting denne krisa har lært oss, er det jo at ting snur fort, og at nye nedturer fort kan komme. Én ting er å nok en gang måtte si at vi må over en siste bakketopp - en annen ting er å stoppe eller reversere selveste gjenåpningen.

Derfor er det egentlig en uventet modig begrepsbruk fra regjeringen, dette. For jeg er ikke i tvil om hvordan de fleste vil tolke signalet som nå gis. «Gjenåpning» betyr en gradvis ferd tilbake til normalen. Ikke nye, strenge innstramminger.

Og derfor, for det andre: Er det ikke også risikabelt å kalle dette en gjenåpning? Når gjenåpningsplanen først er i gang, signaliserer jo regjeringen også at de føler seg rimelig trygge på at det fra nå av stort sett vil gå rett vei.

Og det håper vi alle. Men hvordan kan vi vite det? Når det er uforutsigbar smitte, risiko for nye mutasjoner, og vi attpåtil samme dag får nedslående vaksinenyheter om store forsinkelser?

For all del: Det er forståelig at det begynner å bli tomt i regjeringens budskaps-verktøykasse, og at behovet for en tydeligere plan for hvordan vi skal kunne returnere til normalen er stort. Vi bør snakke mer om veien ut av krisa, ikke mindre. Og ikke minst bør vi snakke mer om tiden etter krisa.

Men vi kan ikke ta snarveier. Etterhvert som metaforene (bakketopp, kneik, en siste kraftansrengelse etc.) brukes opp, øker sikkert regjeringens behov for å kunne presentere noe nytt, en ny normaltilstand, en vei ut av dette. Men at vi allerede nå skal være i første fase av gjenåpningen, mens smittesituasjonen i deler av landet fortsatt i ettermiddag omtales som «ganske ille» av FHIs Preben Aavitsland, er likevel ikke et budskap som sitter helt.

Dette er viktig. For i ei krisesom denne er det ganske avgjørende at avstanden mellom regjeringens begrepsbruk og folks opplevde hverdag er så liten som mulig. Det hjelper lite å bli fortalt at det kalles «gjenåpning», om det du faktisk har i vente er månedsvis med vekslende tiltak, nye runder med permitteringer og målposter som flyttes igjen og igjen. Det viktigste for folk er tross alt hvordan hverdagen blir, ikke hva den kalles.

Kommentarer til denne saken