Onsdag ble det kjent at Trønder-Avisa, Nidaros, Namdalsavisa og Arbeidets rett nå går sammen og lanserer satsingen Trønderdebatt. Vår oppfatning er at Trøndelag står svakere politisk enn på lenge. Det ønsker vi å gjøre noe med. Derfor lager vi en talerstol for alle som ønsker å utvikle fylket, og alle lokalsamfunnene.

For å utdype hva jeg mener med den dystre beskrivelsen av politikken i Trøndelag, må vi gå flere år tilbake i tid:

Det er onsdag 11. september 2013. Høyre, Frp, Venstre og KrF har akkurat sikret seg borgerlig flertall på Stortinget. Den rødgrønne regjeringen ledet av Jens Stoltenberg (Ap) har lidd nederlag. Nøyaktig hvilken regjering som skal overta, vet man ikke, men det er helt sikkert at Erna Solberg skal lede den.

De mest negative frykter demontering av distriktspolitikk, landbrukspolitikk og kommuneøkonomien. På den andre «siden», krysses fingrene for skattekutt, avbyråkratisering og gründersatsinger. Mellom disse to gruppene har mange bestemt seg for å vente og se.

Det har ikke Anne Marit Mevassvik, fylkesrådsleder i Nord-Trøndelag. Nettopp denne onsdagen stiller hun til intervju i Trønder-Avisa. På politikervis bruker hun formuleringer som ikke forplikter for mye, men det fremstår åpenbart hva hun vil: Å slå sammen to trønderske fylker. «Det er helt klart at Nord-Trøndelag er et fylke som er avhengig av politikk, og det vil være dramatisk om det regionale folkevalgte nivået forsvinner. Vi må være «på» for å sikre at det ikke skjer. Jeg mener det kan innebære at man ikke viderefører det regionale norgeskartet slik det ser ut nå», sier Mevassvik i artikkelen.

Litt lenger sør sitter Tore O. Sandvik, fylkesordfører i Sør-Trøndelag. Han er trolig litt skuffet, fordi Mevassvik kom ham i forkjøpet med utspillet. I over et tiår har nemlig Sandvik snakket om å samle Trøndelag. Nå kan han endelig få ønsket oppfylt. Fra hver sin ende begynner de to jobben med å samle Trøndelag.

Omtrent samtidig begynner det å skje ting nasjonalt. Høyre og Frp, som begge vil legge ned fylkeskommunen, overtales av Venstre til å gjennomføre en regionreform.

Så får spørsmålet om sammenslåing overskygge det meste i trøndersk politikk i nesten fire år. Det utredes og diskuteres fram til vedtaket om sammenslåing i 2016. Så bruker de to fylkeskommunene halvannet år på å bygge seg sammen. 1. januar 2018 er Trøndelag fylkeskommune et faktum – og innen da har partier, lag og foreninger også rukket å slå sammen sine trønderske fylkeslag.

Nå har det gått ytterligere to og et halvt år. Det begynner å bli på tide å spørre hva i all verden man ville oppnå med samlingen av Trøndelag. For hva står vi igjen med?

Fylkesnivået Mevassvik ville sikre for framtida, framstår svakere enn noen gang. Hun selv har for lengst hoppet av, og er i dag museumsdirektør på Stiklestad. Fylkesveiene er like dårlige nå som før reformen. Økonomien er like svak. Og hvor lenge varer egentlig den todelte modellen, med fylkeskommunal «hovedstad» i både Steinkjer og Trondheim, når det snart skal gjøres store kutt i administrasjon?

Oppgavene gamle Nord-Trøndelag var «for liten» til å håndtere kom aldri. I den grad fylkene fikk mer ansvar, var det stort sett for rene administrative ting, som man ikke trenger politikere for å håndtere.

I regjeringen virker man å ha gitt opp hele regionreformen. Opposisjonen har heller ingen klar plan for hva de vil med fylkene, tross en årelang klagesang fra særlig Senterpartiet.

Enda mer alvorlig: Det er ingen felles trøndersk politisk debatt i dag. Vi har rundt 20 heltidspolitikere i fylkespolitikken, men de evner sjelden eller aldri å løfte politiske saker til et felles trøndersk nivå. I stedet forvikler de seg inn i maktkamper og posisjonering. Både før og etter høstens valg handlet det meste om hvem som skulle samarbeide med hvem. Det er mulig de diskuterte politiske saker, men det framsto klart viktigst hvem som havnet i maktposisjon og ikke.

Det er ikke bare politikerne i fylkeskommunen som er fanget i maktkamp. Slik er det også i partiene, og særlig i Arbeiderpartiet. Nordtrøndere og sørtrøndere i Ap har vært på kollisjonskurs om styreverv og makt omtrent ved hver korsvei siden sammenslåingen. På tidlighøsten skal partiet holde årsmøtet som ble koronautsatt i vår. På dette tidspunktet vil det være omtrent ett år til stortingsvalg, etter sju år med borgerlig regjering. Det kunne vært en anledning til å diskutere ny kurs i politiske saker. I stedet vil møtet trolig handle mest om Trond Giske. Det må kjennes energitappende for mange Ap-politikere å se hele rikspressen møte opp i Trøndelag for å dekke møtet, men så er de kun interessert i om Giske blir partileder.

Mellom partiene – det være seg Ap og Høyre, eller Sp og Ap, er det iskaldt. Når fylkestinget møtes på «Teams» i neste uke, er veien videre for museene i Stiklestad Nasjonale kultursenter (SNK) hovedsaken. Det kan bli nok en sak med full splid.

Det er ikke sikkert sammenslåingen var feil løsning. Hvis man skulle tegnet kartet i dag, hadde det vært ganske ulogisk å tegne en fylkesgrense på Gevingåsen. Det som imidlertid virker helt klart, er at Trøndelag har kastet bort store mengder politisk energi på en sammenslåing man ikke har noen videre plan for.

Det er ikke noe mål for politikken at alle skal være enige om alt. Men Trøndelag bør, som både Nord-Norge og Vestlandet klarer, evne å løfte noen felles saker på vegne av våre innbyggere.

Trønderdebatt skal bidra til at sakene som både splitter og samler Trøndelag løftes fram. Det er nok å ta av. Noen av spørsmålene vi går inn i dette med, er disse: Klarer vi å samle oss om noen trønderske utfordringer, som vi kjemper sammen for i Oslo, og dermed konkurrerer med de andre regionene om offentlige penger? Klarer vi å definere nasjonal politikk slik at den passer Trøndelag? Klarer vi å kjempe hverandres sak, eller finnes det ingen felles trønderske kampsaker? Hvem skal eie ressursene i landets rikeste region, og hvordan skal de brukes? Skal det bygges vindkraft i Trøndelag? Skal vi i det hele tatt ha beitedyr? Skal klimakrisen løses med kutt i trøndersk biltrafikk, eller med utvikling av trøndersk teknologi?

Nå er tiden inne for å diskutere hvordan Trøndelag skal utvikles, ikke bare hvordan regionen skal organiseres.