I en rekke land rammer koronapandemien ikke bare hardere enn i Norge, men på flere måter. Dårligere kontroll på spredningen av viruset har ironisk nok for enkelte ledere gitt større mulighet til å gjennomføre rå angrep på demokrati og rettsstat under dekke av å være «krisehåndtering». Norge er selvfølgelig ikke på lista over land der koronakrisa utnyttes rått av autoritære politikere. Vi er, i krisa som i før den, et velfungerende demokrati. Men det betyr ikke at vi ikke påvirkes av å befinne oss i en langvarig krisetilstand.

For det er jo åpenbart. Krise flytter grenser. Det gjør at politikere som ellers fremmer liberalt sinnelag, overbevisende argumenterer for å innføre omfattende kriselover av flere måneders varighet. Ikke av onde hensikter, men fordi det er krise. Det gjør at regjeringen – uten at det egentlig blir så mye bråk – kan holde ekspertenes faglige råd unna offentlighet til de selv har bestemt seg (og regjeringen valgte altså strengere tiltak enn hva som ble anbefalt av ekspertutvalgene). Og det gjør at vi alle nå går og funderer på om vi selv skal installere en myndighetsprodusert app på telefonen som lagrer bevegelsesdata om oss alle på en sentral server. Appen er frivillig, må vite, men ikke mer frivillig enn at hvis mange nok bruker den, kan vi alle kanskje få litt større bevegelsesfrihet i neste omgang.

Krisa gjør oss lett distraherte. Mens sykdomstoppen globalt ennå ikke er nådd, og vi er på vei inn i en økonomisk krise ulikt noe annet i vår levetid, går påfallende mye av den offentlige debatten ut på ubetydeligheter som å skjelle ut turgåere i Markveien i Oslo, folk som parkerer tett ved turplassene i Trondheim, og joggere som puster og peser langs fortauet. Disse reaksjonene er forsåvidt forståelige, de, men fornuftige er de ikke. Og det handler ikke om «tonen i debatten» eller et naivt ønske om at vi alle skal være snille og høflige med hverandre hele tiden, men for det første at jeg har begrenset tro på hvor konstruktivt det er med kjefting og moralsk overlegenhet som smitteverntiltak.

Og langt viktigere: At det er langt mer akutte problemstillinger som påkaller at vi alle snakker, mener og er uenige.

Som for eksempel: Hva er årsaken til at regjeringen går lengre enn ekspertutvalgets anbefalinger når det for eksempel kommer til stenging av skoler og barnehager? Hva gjør det med forutsigbarheten og autoriteten til myndighetenes smitteverntiltak? Når bør myndighetene følge faglige råd, og ikke? Skal det være helt opp til regjeringen selv, eller har vi andre en mening om det?

Og hva er regjeringens og Stortingets mer langsiktige plan for gjenoppbygging av det norske arbeidslivet? Hvilke skadevirkninger for psykisk og fysisk helse må vi allerede begynne å forberede samfunnet på, som følge av rekordhøy arbeidsløshet? Hvordan skal vi som samfunn håndtere en politisk og økonomisk debatt innenfor helt nye og trangere rammer, og håndtere de økte interessemotsetningene som vil komme?

Allerede nå er det åpenbart at vi, i andre enden av denne krisa, vil være et samfunn med større økonomisk nød for mange, stor arbeidsløshet, og et næringsliv i knestående. Det blir, uansett hvor flinke vi er til å ha hjemmekontor og ikke reise på hytta akkurat nå, ikke særlig pent.

Å avfeie denne bekymringen med retorikk av typen «smittevern er viktigere enn kapitalismen» er, rent ut over å være retorikk av det mest banale nivå, også å grovt undervurdere hvordan massearbeidsløshet fortoner seg for dem som kan komme til å måtte leve gjennom det. Mange vil både ha det privilegiet å slippe både alvorlig covid-sykdom, og langvarig arbeidsløshet. Bra for dem. Men langt fra alle vil være så heldige, og å bekymre seg for det, er et uttrykk for medmenneskelighet, ikke kynisme.

Og til slutt, det som gir meg en klump i magen når jeg tenker på det: Hva gjør det med oss å leve i månedsvis i en helt ukjent, og strengt regulert, tilværelse? Hva gjør det med kraften i sivilsamfunnet, og i frivilligheten, hva gjør det med politisk organisering og grasrot, at så mye av det sivilsamfunnet vårt vanligvis hviler på, nå er utilgjengelig, mens vi alle passivt gjør som vi blir fortalt? Og om pandemien blir langvarig – som den jo kan bli – hvordan skal vi sikre at vi ikke skader disse viktige byggesteinene i demokratiet vårt?

Det sistnevnte er ikke, selv om det kanskje kan virke sånn, et luksusproblem. Demokratiet vårt er et svært avansert system som forutsetter at veldig mye fungerer – blant annet den innebygde motstanden, debatten, testingen av beslutninger, og initiativ nedenfra.

For enkelte er det kanskje fristende å hevde at denne motstanden og kveruleringen som jo er politisk debatt, er upassende, kanskje til og med farlig, når vi nå befinner oss i en situasjon der liv bokstavelig talt avhenger av vår evne til å gjøre som vi blir fortalt. Men en av grunnene til at Norge til nå har lyktes såpass godt, og at vi alle bidrar, er jo nettopp tilliten vi har til hverandre og til systemet.Vi er ganske enkelt mer avanserte enn som så. I krisetider som i normale tider, må vi dyrke evnen til å følge de felles spillereglene, samtidig som vi sier vår mening.

Nå må vi mene mer. Ikke bare må det være lov å være opprørt, redd eller forbannet over at du ikke får jobbet, ikke får besøkt dine gamle foreldre som ikke har noen andre, eller ikke får møte vennen din som er enslig og isolert på den andre måneden. Det må få ta plass, uten at noen skal anklage deg for at du ikke bryr deg om smittevern eller dugnad.

For i dugnaden inngår ikke å omfavne dette unormale som normalt. Dette er ikke normalt. Om vi glemmer det, har vi påført oss selv skader fra denne krisa som vi ikke kan laste viruset for.