Gå til sidens hovedinnhold

Høydehus: Nå må Trøndelag redde idretten.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Norsk idrett er i sin største krise siden 1945. I den situasjonen strør idrettsledelsen salt i egne åpne sår.

Det er enormt mange akutte behov i norsk idrett nå, først og fremst i bredden. Ingen vet ennå hva konsekvensene blir, men det er all grunn til å frykte det verste, først og fremst for folkehelsa, men også for rekrutteringen til toppidretten. Norsk idretts historisk inkompetente ledelse har kommunisert særdeles dårlig med myndighetene. Det har naturligvis gjort vondt verre, ikke nødvendigvis fordi de tiltakene som er iverksatt er ensidig feil, men fordi de ikke blir forstått.

I den situasjonen tar styret i Norges Idrettsforbund (NIF) opp høydehusdebatten, som med sikkerhet vil skape dyp splittelse, trolig på grensa til apati i mange miljøer i og utenfor idretten, avhengig av hva det endelige vedtaket på idrettstinget blir.

Til å begynne med virket det mest som bare enda et tonedøvt initiativ fra NIF-ledelsen, med forventet støtte fra de samme miljøene som ble så solid nedstemt sist saken var oppe. Dessuten så jo alle at det var en helt unødvendig diskusjon, også på vegne av toppidretten. De idrettene som eventuelt vil benytte seg av det nye høydehuset på Sjusjøen har allerede verdensherredømme, og forskerne er dessuten enige: Høydehus har ingen effekt.

Hvorfor i all verden skal vi da ta den konflikten?

Det ble tydeligst understreket da langrennsfolket i Norges Skiforbund sa nei. Derfor ble det alvor først da styret i Norges Skiforbund sjokkerte ved å si ja til NIF-styrets forslag om høydehus. President, visepresident, langrennskomiteens leder (som representant for den grenen det gjelder!) og Tove Moe Dyrhaug ble nedstemt. Det er faktisk ikke til å tro, men det er hva som skjedde.

Jeg kan love at de som allerede har bygget høydehus på Sjusjøen har vurdert markedet. Der kommer det til å bli kø av gamle gubber som skal ta merket i Birken og av ungdommer som skal delta i hovedlandsrennet. Innad i idretten vil det bli et enda tydeligere skille mellom det som vil bli oppfattet som topp og bredde, eller som det gjerne omtales som av de voksne i barneidretten; mellom «de som vil satse og de som bare vil ha det artig».

Jeg venter at politikerne også vil våkne. Er det en slik idrett vi vil ha? Er det verdt å støtte denne ikke lenger så verdibaserte idretten, tidligere basert på en ide om at topp og bredde er to sider av samme sak, gjensidig avhengige av hverandre?

Denne vandringen inn i idrettens gråsone skjer mens WADA stadig har problemet under overvåkning, mens IOC forbyr det i de olympiske periodene og mens Det internasjonale skiforbundet også forbyr det i forbindelse med sine konkurranser. For øvrig er det også forbudt i den tidligere doping-nasjonen Italia. Der har de gjort sine dyrekjøpte erfaringer.

Vi vet også godt hva dette handler om, for vi har prøvd det før, og den ene olympiske gullmedaljevinneren skjelte ut den andre, og norsk idrett var i dyp konflikt med seg selv og alle opplevde det som en lettelse da det endelig ble forbudt.

Den gang (i 2003) var det trøndersk idrett som sto bak forbudet på tinget på Stjørdal. Idrettskretsene har fremdeles halvparten av delegatene på tinget, og delvis adskillig mer av fornuften. Nå må Trøndelag idrettskrets forfølge sin egen stolte tradisjon, sørge for å få fornuftige folk i de store særforbundene med og gi klart svar på tiltale.

Som idretten har stelt seg de siste par årene virket det som om det snart ikke var mer å tape. Det var det. Men hvis denne saken ender i et nytt fornuftig ting-vedtak, kan det faktisk bli starten på slutten for Kjøll-regimet.

Jeg forventer at Trøndelag idrettskrets nok en gang går i bresjen for å redde norsk idrett.

Kommentarer til denne saken