Historien om far og datter i Devlebukta sjokkerer: – En ekstremt ubehagelig opplevelse

– Å ransake og utspørre en far som prøver å ivareta et autistisk barn som er stressa og ikke forstår situasjonen er veldig opprørende for alle, og det kunne vært løst på en langt smidigere måte. 

DEL

«Historietid! Dette har kanskje vært den mest absurde kvelden i mitt liv. Bare del dette selv om dette er sånt som det vanligvis ikke snakkes så høyt om, med litt flaks så treffer jeg kanskje en jurist, to joggere og tre betjenter som burde ha tatt en litt bedre vurdering».

Slik starter Håvard Wigtil sine tvitringer om da han tok med seg sin åtte år gamle autistiske datter for å bade og leke i Devlebukta ved Strindfjorden onsdag kveld.

«Det viser seg (antar jeg) at de to damene som drev trening i bakken over stranda syntes at en autist i fri dressur og en far som tar to bilder av det var såpass mistenksomt at de har rapportert til politiet at her driver noen og lager overgrepsbilder», skriver Wigtil på Twitter.

Les den oppsiktsvekkende historien fra Twitter i sin helhet nederst i saken.

Tre politibetjenter oppsøkte Wigtil, og han forsøkte å forklare situasjonen, hvorfor det er naturlig for datteren å kle av seg, og at han hadde tatt bilder av datteren for å sende hjem til kona. Da krevde politiet å få se innholdet på telefonen.

Da datteren begynte å bli utålmodig, slo politiet følge til en lekeplass like i nærheten. Da datteren ville hjem, ble politiet med hjem.

Hjemme fikk Wigtil beskjed av politiet om at han skulle avhøres. Etter avhøret ble telefonen hans tatt i beslag og han ble mistenkt for straffeloven § 311 – som omhandler framstilling av seksuelle overgrep mot barn eller framstilling som seksualiserer barn.

Jourhavende jurist Jannicke Evjen Olsen sier til Adressa at Wigtil ble siktet etter hendelsen.

– Han fikk status som siktet siden mobilen ble beslaglagt, og det er et tvangsmiddel som gir siktet-status, sier hun til avisa.

Krimvaktleder Arve Vagnild opplyser til samme avis at saken vil bli henlagt etter forslag fra jurist.

– Det er basert på innholdet i saken. Vi var ikke klar over konteksten. Vi fikk melding om en type adferd som vi må ta på alvor, sier han.

– Jeg har forståelse for at dette er ubehagelig for vedkommende, men adferd som innbefatter et barn må vi undersøke og finne ut hva er, fortsetter han.

- Kunne vært løst smidigere

I en pressemelding opplyser familien at de er glad for at saken henlegges.

– Dette var selvfølgelig en ekstremt ubehagelig opplevelse. Vi har forståelse for at politiet må undersøke slike meldinger, men vi mener det var mulig å avklare situasjonen veldig mye enklere og uten å skape mye uro for vår familie.

– Vi ønsker også å minne alle på at noen ganger når man ser mennesker som oppfører seg annerledes enn det som regnes som vanlig kan det være helt vanlig for dem. Vi setter pris på at folk er oppmerksomme, men annerledes er ikke alltid feil.

Selv om saken henlegges, håper han politiet evaluerer hendelsen og gir en tilbakemelding.

– Å ransake og utspørre en far som prøver å ivareta et autistisk barn som er stressa og ikke forstår situasjonen er veldig opprørende for alle, og det kunne vært løst på en langt smidigere måte.

Etter at Wigtil la ut om hendelsen på Twitter og Facebook, har det haglet med reaksjoner.

«Men i alle dager, dette er helt absurd!», skriver en.

«Dette er noe av det mest surrealistiske jeg har lest på lenge!», skriver en annen.

«Dette er jo helt kokkelimonke! Terningkast 0 til onkel blå i denne situasjonen!», kommenterer noen.

Twitter-tråden

Her kan du lese twitter-tråden i sin helhet, gjengitt med tillatelse fra Wigtil.

«Jeg er ute på tur med min favoritt-autist, og hun vil som ofte ellers ned til sjøen i Devlebukta. Det er første dag med sol etter en vinter i mai, og siden denne turen ut var spontan og akutt så har vi ikke med noe badeutstyr.

Det er ikke så farlig for henne, hun har et ganske avslappet forhold til nakenhet og begynner å kle av seg. Klærne kommer av, og det vasses og lekes med leire i fjæra. Jeg sender ett bilde hjem for å si at badesesongen er i gang, og et annet for å si at det må dusjes etterpå.

Mens vi holder på å ta på klærne igjen stopper det en uniformert politibil på toppen av stien. Jeg blir nysgjerrig på hva de gjør her, og kikker litt på hva de holder på med. De kommer ned mot stranda, og overraskelsen er stor når det viser seg at de er her for å snakke med meg.

Det viser seg (antar jeg) at de to damene som drev trening i bakken over stranda syntes at en autist i fri dressur og en far som tar to bilder av det var såpass mistenksomt at de har rapportert til politiet at her driver noen og lager overgrepsbilder.

OK, kanskje litt dårlig situasjonsvurdering, tenker jeg, men bedre å si ifra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg snakker med betjenten som kommer ned, forklarer litt, forteller om hvorfor det er naturlig for snuppa å kaste klærne på stranda.

Betjenten insisterer på å få se innholdet på telefonen. Dette føles litt som en ransaking, sier jeg. Det kan hun bekrefte at det er. Litt motvillig (sånn prinsipielt) låser jeg opp telefonen og viser henne de to meldingene som ble sendt hjem, og bildene som ble tatt for det.

Ganske rart, men greit å ha saken ute av veien, tenker jeg mens to betjenter står og ruller på telefonen min. Snuppa har ikke tid til å vente på at politiet skal gjøre et grundig arbeid, så hun begynner å gå videre på egen hånd.

Etter å ha prøvd flere ganger får jeg den ene betjenten til å gå med oss oppover så jeg slipper å miste snuppa av syne, og etter hvert får jeg også tilbake telefonen. Min følgesvenn fortsetter glad og lykkelig mot lekeplassen, med en hoderystende far på slep.

Vi koser oss på lekeplassen da politiet ringer og vil snakke med meg igjen! Jeg geleider de mot lekeplassen for å finne meg, og er imens såpass uoppmerksom at hun får et mindre meltdown fordi jeg ikke får hjulpet henne fort nok, så hun vil hjem.

Med ei superstressa jente foran og en betjent bak toger vi tilbake til leiligheten. De snakker litt med en kone som er veldig overraska over å få besøk, og vil snakke mer med meg etterpå. Men før de skal snakke mer med meg må de avklare noe.

Jeg tilbyr de å komme inn mens de venter, men de insisterer på at jeg må vente ute i glasslobbyen til blokka, med en uniformert betjent rett ved, og uniformert bil med to betjenter til parkert rett utenfor. Det føles som en evighet, men er kanskje bare en time.

Etterpå annonserer de at de har konferert med jurist, at jeg skal avhøres formelt, og at telefonen er beslaglagt. Jeg får heller ikke ta med SIM-kortet, så hvis du ringer eller sender melding og ikke får svar så vet du i alle fall hvorfor.

Jeg blir avhørt en halvtime i politibilen, stående utenfor blokka. Jeg sier at jeg ikke trenger advokat nå, og svarer «nei» på om jeg erkjenner straffskyld. De varsler barnevernsvakta rutinemessig.

Jeg er en foreløpig fri mann igjen i kveld, men formelt mistenkt for brudd på straffelovens § 311. Det er så surrealistisk at en normal ettermiddag på stranda kunne ende her, situasjonsvurderinga fra @PolitiTrondelag står til stryk. Dette skulle vært løst etter 5 minutter.

En liten godbit til slutt, på slutten av avhøret kommer det fram at de modige borgerne som har rapportert dette mener at jeg har gitt barnet koreografi på hvordan hun skal posere på bildene. Dere som kjenner henne kan lukke øynene og prøve å se for dere at *det* hadde gått an ...

Mens jeg og ungene har forflytta oss til Fantastiske Fosen har fruen (som ble igjen i byen) fått beskjed om at det blir ikke noen sak, og hun har vært og hentet telefonen. Glad for at det ser ut som det løste seg så raskt, men tror fortsatt jeg skal skrive den klagen».

Artikkeltags