Kommentaren ble først publisert hos Nettavisens Norsk debatt.

EN UKE FØR seriestart er det mange lag som sliter, spør bare Dag-Eilev Fagermo og Vålerenga. Det er vel bare i Bodø alt er som det skal være. I Trondheim hadde man håpet på bedring etter noen magre år, men der er tilstanden enda verre.

I Rosenborg er det faktisk kritisk svakt.

KJETIL REKDAL SKJØNTE Rosenborg-jobben kom med store utfordringer da han reiste til Trondheim, men han så ikke for seg 0-3 mot Raufoss i den siste treningskampen før seriestart. Han så ikke for seg 0-3 for Ranheim eller 1-2 for Tromsø heller.

Men der har du faktum, og av alle usikre kort i Eliteserien 2022 er Rosenborg det mest usikre.

Offensivt som defensivt, det ser ikke ut i det hele tatt.

DET ER IKKE sånn det skal være på Lerkendal, men det er sånn det er. Igjen. Det å ikke lykkes er blitt en konstant tilstand for Norges største fotballklubb.

Det er fristende å minne om de 30 årene det tok Liverpool å vinne klubbens 19. seriegull, eller de snart ni årene Manchester United har kavet i sin egen fortid.

Vedvarende suksess er ingen automatikk i fotball.

Det er ikke størrelsen det kommer an på.

ETTER FIRE STRAKE seriemesterskap, der tre av sesongene ga The Double, skulle Rosenborg gjøre veldig godt til enda bedre i 2019. Det ble verre. Etter at det store grepet ble tatt har ingenting virket. Tredjeplassen i 2019 er det beste resultatet etter juli-revolusjonen 2018, da styreleder Ivar Koteng viste hvem som hadde makta i klubben.

Etter det er det blitt dårligere, dårligere og dårligere.

Til en stadig dyrere penge.

TIL SLUTT BLE det så dårlig at Rosenborg måtte vende seg til Kjetil Rekdal. Da den mest utenkelige RBK-treneren av dem alle ble ansatt rett før jul, var krisa i klubben for alle å se. Høyrehanda visste ikke hva venstrehanda gjorde, det var faktisk verre enn i 2018.

Men utfallet ble det samme.

Rosenborg endte opp med en trener de ikke hadde hatt på blokka en måned i forveien.

DETTE ER INGEN kritikk av Kjetil Rekdal, bare så det er sagt. Inntil videre hefter Rosenborgs vedvarende og tilsynelatende forsterkende problemer utelukkende ved klubbens nære historie. Det vi har sett i vinter er summen av alt som har gått galt de tre siste sesongene, en tilstand Kjetil Rekdal fikk i fanget da han skrev navnet sitt på papiret.

Det er ikke tvil om at han ønsket seg til Trondheim og ser jobben som en anerkjennelse og oppgradering.

Om han hadde tatt den om han hadde visst, er jeg litt mer usikker på.

DET STORE SPØRSMÅLET er ikke om Kjetil Rekdal besitter det som skal til for å snu Rosenborg, men om han er i stand til å gjøre det. Eller for å forsterke tvilen - om noen trener er kapabel gitt de forutsetningene som rår.

Kjetil Knutsen sa nei uten at han noen gang har forklart hvorfor.

Jeg sitter med en følelse av at «om noen» kan ha vært en av årsakene.

Les flere kommentarer fra MortenP

KJETIL REKDAL ER bekymret, det hører du på han, men Rosenborg har ennå ikke tapt et eneste poeng. Det er trøsten. Det som ikke er så bra er alt det andre du hører fra innsiden, at det ser så veldig bra ut på trening.

En årsak til det kan selvfølgelig være nivået på treningene, og at det ser bra ut fordi motspillet man møter er dårlig.

Den første man lurer er gjerne seg selv.

Middels har en tendens til å bli svakt når du møter de som er bedre.

FOR HAN MED ansvaret må det føles litt som å sitte fast mellom lørdag kveld og søndag morgen. Blir dette så artig som han trodde da han skrev under i desember, eller blir bakrusen brutal når han våkner etter fire serierunder? Vil Rosenborg finne tilbake til noe å tro på, eller vil prestasjonene gi Kjetil Rekdal et fotballfaglig kuppelhue av dimensjoner.

Akkurat nå ligger det an til det siste, og det finnes ingen medisiner for sånt.

Bare hardt arbeid.

Det siste er en selvfølge, det kommer med territoriet.

Om Rosenborg har arbeidskrafta som skal til er mer tvilsomt.