Hvem: Sara Fjeldvær

Hvor: Kanonscenen

Når: Fredag kl. 16.00

Det er alltid utakknemlig å åpne festivaler, men etter en slik opptreden blir det snarere vanskelig å følge etter henne. Alle som senere entrer Pstereo-scenen, vil sitte med følelsen av å hoppe etter Wirkola.

Sara Fjeldvær - bare merk dere navnet. Hun kommer til å bli ordentlig stor. Og musikken er i ferd med å føre henne fra Hitra til hitsingler. Å hoppe bukk over denne artisten vil være noe du angrer langt inn i neste tiår.

Med en såvidt forsiktig fremtoning, forventer man ikke slik umiddelbar kraft, men når hun vrenger til på første refrenget, på ekte Janis Joplin-vis, skimtes tårer i øyekroken til den eldre damen som står til høyre for meg. Og hun er ikke alene. Det er ståpels på alle fra første stund.

Som snytt ut av Woodstock

Selv om Fjelvær besitter en røst med rasp, har hun låtmessig adskillig mer til felles med Joni Mitchell anno 1972. Stemmen pushes gang på gang til bristepunktet, men Sara beholder kontrollen perfekt, settet igjennom.

Bandet som backer henne byr på vakker, jazzaktig hippieinnpakning, hvor keyboardist Anne Ueland nydelig bistår med en backingvokal som er skreddersydd Saras hese røst. Både i look og sound fremstår dette som en artist man ville forventet å finne på en av Woodstocks tidlige slots.

Femmannsbandet til tross, det er likevel ingen tvil om hvem som er frontfiguren, der hun selvsikkert danser rundt fremst på scenekanten med en tamburin i hånden.

På få låter er gressletta, som var tom, fylt med mennesker. Folk værer at noe stort er i ferd med å skje. For hver gang hun vræler til, står jubelen i taket. For en velkjent artist, ville ikke dette vært så rart, men de færreste som står der, kjente til hennes musikk fra før. Vi er vitne til en tryllekunst vi ikke helt skjønner hvordan ble utført.

Selv alene med kassegitaren på «Come Undone», får hun stående ovasjoner. Den begynner som en sart ballade, men blir farligere og mindre harmonisk etter hvert. Det er noe særegent i alt hun gjør.

Besøkelsesforbud må til

Konserten har noe av den samme urkraften jeg opplevde første gang jeg så Susanne Sundfør live, helt tidlig i hennes karriere. Saras opptreden er imidlertid mer gjennomført og ferdig enn Sundfør var den gang.

Sara Fjeldvær er en komplett artist allerede nå. Her må bare et større plateselskap sørge for å gjøre henne til superstjerne. Styrken i låtmateriale er i alle fall der. Hun droppet til og med å spille albumets klareste singel, «Ingen liker havet», uten at man følte at noe manglet.

Hennes oppfordring i sistelåten, «Don’t Come Around», kommer ingen til å følge. Det må besøkelsesforbud til for å holde de som så henne på Pstereo vekk fra scenekanten neste gang muligheten byr seg.