(Trønderdebatt)

Skinnet bedro. Johannes Høstflot Klæbo hadde full kontroll.

Synes du det var spennende? Fryktet du russeren i den lange stigninga på sisterunden? Var du redd Johannes ville få det? Det er i så fall forståelig. Men frykten var helt ubegrunnet.

Johannes Høstflot Klæbo feiler aldri. Han kan bare sammenlignes med én løper, den største siste-etappeløperen av dem alle; Petter Northug.

Johannes er kald, iskald. Han porsjonerer kreftene jevnt utover i løpet.

Han bedømmer alle situasjoner helt riktig, gjør ingen feilvurderinger.

Han er teknisk briljant.

Han er verdens beste avslutter.

Petter hadde enda større kapasitet enn Johannes foreløpig har, som vi også kan si om to av de andre store anker-mennene, Thomas Alsgaard og Oddvar Brå. Men det er bare foreløpig. For Johannes Høstflot Klæbo er på vei mot å bli en av de største kapasitetsløperne også. Han tar steg for steg.

Avslutninga på VM-stafetten ville blitt likedan også om russeren og Johannes hadde gått ut likt, for vår mann ville uansett sagt etterpå, som han gjorde:

– Jeg fikk løpet dit jeg ville.

Det er nettopp det han alltid klarer, fordi han i tillegg til å være så god også er så klok, i og utenfor løypa. Han er en helt fremragende representant for seg selv, for sine foreldre og øvrige nærmeste, for Byåsen Idrettslag, Trøndelag skikrets, for skisporten og for nasjonen. Det er jo sånn vi vil at idrettsheltene våre skal oppføre seg, men vi vet jo at det ikke er noen selvfølge.

Så kan vi diskutere hvem som for øvrig reddet dagen:

Pål Golberg, som holdt hodet så kaldt da han merket at det bokstavelig talt lugget, holdt seg i sporet og i køa, og smøg seg gjennom løypa som best det lot seg gjøre.

Hans Christer Holund som holdt igjen litt i starten, og skuffet på med kjempekreftene sine på siste halvdel av etappen.

Emil Iversen som valgte rubbski, tok igjen forspranget i ett jafs, holdt ryggen til Niskanen og satte inn langrykket til akkurat riktig tid.

Jeg holder naturligvis en knapp på Emil. Det hører til sjeldenhetene at andre-etappe-løperen får lov til å være helten, for det er i sin natur forbeholdt ankermannen, som kan vinne spurten, eller gå i mål mens lagkameratene står der for å hylle ham, eller det er på startetappen en kan bokstavelig talt stikke seg ut, som Odd Martinsen gjorde, og senere for eksempel Øyvind Skaanes, Terje Langli og Sture Sivertsen.

Det å gå andre-etappen er å frakte stafetten fra én mann til en annen, for senere å risikere å bli glemt. Emil Iversen må aldri bli glemt for den andre-etappen han gikk i Oberstdorf i 2021.