Gå til sidens hovedinnhold

Han etterlater seg landets mest lovende ellever

Noen ganger virker enkelte fotball-trenere å kunne gå på vannet. Så viser det seg at selv Åge Hareide blir våt på beina.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han kom tilbake til Rosenborg som seriemestertrener i tre nordiske land, han hadde en helt uslåelig rekord med det danske landslaget, og vi husket alle resultatene fra forrige gang han var i Rosenborg. Kunne det gå galt?

Vi kan diskutere hvor galt det har gått. Uansett har de stort sett hatt det enda verre de andre fotballtrenerne som har vendt tilbake til åstedet. Det gjelder det samme for dem som forbryteren: Hold deg unna.

Jan Jønsson gjorde underverker i Stabæk. For å si det sånn: Det gikk ikke like bra neste gang.

En annen svenske, Tommy Svensson, tryllet med Tromsø, og ble svensk landslagstrener, med enorm suksess, og gjorde den store tabben: Han vendte nesen nordover igjen. Heldigvis for han er det i dag nesten ingen som husker at han gjorde det.

Kjetil Rekdal ble seriemester med Vålerenga, og burde nøyd seg med det.

Arrigo Sacchi burde ikke kommet tilbake til AC Milan, og Per Brogeland gjorde Kongsvinger til en norsk fotballstorhet, og lot seg friste til å prøve igjen noen år senere.

Hvorfor er det så vanskelig å gjenskape suksessene? Er det mulig at fotballtrenere blir dummere etter hvert som de får mer erfaring?

Trolig var både Sacchi, Jønsson og Hareide enda klokere da de kom tilbake. Men situasjonen hadde endret seg. Det var en annen kontekst. For nå å holde oss til Åge Hareide, som er en meget, meget dyktig fotballtrener, med resultater som nesten ingen skandinaver kan matche. Han er naturligvis en enda bedre trener i 2021 enn han var i 2003.

Men Rosenborg er noe ganske annet nå enn den gang.

Da kom han til en klubb der laget var «som et selvspillende piano» (Åges egne ord). Nils Arne hadde terpet og terpet spillestil i 15 år (avbrutt av Trond Sollied som hadde terpet og terpet på den samme spillestilen i ett år). Nils var gått litt tom for energi. Hans siste sesong var i virkeligheten en kraftanstrengelse. Spillerne var litt trøtte på ham.

Så kom en Åge proppfull av entusiasme, og med veldig kompetanse på det Nils ikke var så opptatt av; tett og aggressivt forsvarsspill. Bedre kunne det ikke blitt.

Denne gangen kom Åge til en klubb litt i villrede, og til en spillerstall som ikke var helt homogen. Han etterlater seg landets mest lovende ellever, med det største potensial av alle norske klubber, men som kanskje ikke en gang kommer seg til kvalifiseringskamper for Europa-spill. Det er naturligvis en nedtur.

Så kan det også være at for trenere som Åge Hareide, som har oppnådd så mye, passer det bedre å trene landslag enn klubblag. Det tror jeg for eksempel José Mourinho skal tenke på.

PS! Jeg vet at det finnes eksempler på trenere som har lyktes i samme klubb både to og tre ganger. Men det er ikke regelen.

Kommentarer til denne saken