Fritt fall fra dag én

Allerede etter de første 100 dagene hadde regjeringen opplevd et fall på meningsmålingene som mangler sidestykke i nyere tid. Alle regjeringer opplever etter hvert slitasje, det er både naturlig og forståelig. Men et slikt umiddelbart ras forteller oss at mye er galt. Og verst for regjeringen er det at Senterpartiet allerede er praktisk talt halvert.

Jeg vet litt om hvordan det er å tilhøre et parti i den situasjonen. Det kan være særdeles slitsomt. Problemet er jo ikke bare at fallet i oppslutning innebærer bekymring for neste valg. For neste valg er jo lenge til. Det største problemet er at nesten alt påvirkes av et kraftig fall i oppslutning. Her er fire eksempler:

For det første endrer hele stemningen rundt partiet seg, ikke minst i hvordan partiets adferd leses av omgivelsene (og forsterket av oss kommentatorer som kakler og bærer oss). Alle de trekkene ved eget parti som før virket til ens fordel, blir en ulempe. Veien er kort fra å være et engasjert og utålmodig parti (bra) til å bli et desperat parti (dårlig). Utspill og uttalelser som ville framstått som geniale mens målingene pekte oppover (bra), blir tvert imot symboler på avmakt dersom akkurat det samme blir sagt når målingene er på vei ned (dårlig). Lederens evne til å ha gode, enkle svar som folk forstår (bra) kan nærmest over natta bli en svakhet: Å bare svare med enkle overskrifter (dårlig).

For det andre endrer partiets opplevde makt og styrke seg i takt med dalende oppslutning og skiftende forventninger. Ja da, det er bare valg hvert fjerde år, og det er antallet mandater i salen som avgjør styrkeforholdet partiene imellom. Men den som tror at Senterpartiets gjennomslag og autoritet overfor sine samarbeidspartnere er den samme i nå dag, når snittet av målingene viser 7,3 prosent, som den var 14. september i fjor da partiet fikk rekordhøye 13,5 prosent oppslutning, må tro om igjen. Senterpartiets innflytelse på andre partier synker som en stein når alle kan se at store mengder velgere forlater partiet.

Slik har det alltid vært. For snart 17 år siden forhandlet Ap, Sp og SV om Soria Moria-erklæringen. SV gikk inn i de forhandlingene med 8,8 prosents oppslutning – en oppslutning som partiet ville jublet over både noen år tidligere, og ikke minst i dag. Ap forhandlet fra sitt utgangspunkt på 32,7 prosent – historisk sett et fryktelig svakt resultat. Men det spilte liten rolle når det Ap nettopp hadde utrettet, var å løfte seg igjen fra tidenes katastrofevalg, mens SV hadde falt som en stein i en valgkamp der de var forventet å tvert imot løfte seg mye mer.

Den som hevder at kun valgresultatet påvirker politikken, må ha glemt at samtlige partier i årene opp mot valget i 2021 knapt snakket om annet enn distriktspolitikk, sentralisering, og hvor deres hjerte vet og øye ser hvor godt og vakkert Norge er. Grunnen til at politikere fra samtlige fløyer plutselig veivet med flagg, iførte seg bunad og tok selfier foran fjorder og kulturlandskap var ikke at alle plutselig fant ut på egen hånd at distriktspolitikk er den nye vinen. Grunnen var at partiene måtte følge etter Senterpartiet, som i lang, lang tid var det eneste partiet som forsto omfanget av sentraliseringsmisnøyen og avmakten som hadde festet seg i store velgergrupper, og som følgelig nesten var alene om problembeskrivelsen i norsk debatt i tilsvarende lang, lang tid.

For det tredje påvirker alt det ovennevnte motivasjonen og kreftene til partiorganisasjonene. For hver gang oppmerksomheten er negativ, og for hver gang omgivelsene er nedlatende, og for hver gang det som skrives i avisene (som denne kommentaren) handler om hva som går dårlig, blir det litt vanskeligere for partiaktivistene og de folkevalgte å «stå opp om morran».

Og for det fjerde – dette fører i sin tur til et gap mellom regjeringspartiet og resten av partiet. Jeg tror ikke toppene i Ap og Sp bruker særlig mange daglige kalorier på å stirre på meningsmålinger. Statsrådene og deres apparat bruker hvert tilgjengelig minutt på å få gjennomført så mye som mulig av sin politikk, fra den suverene maktposisjonen regjeringsmakt er, og drevet av ærgjerrighet på egne og eget partis vegne, vel vitende om at du ikke får mange sjanser som det å være statsråd.

Men de fleste som gjør jobben i et parti, sitter ikke i regjering. De koker kaffe i Ap-lokallagsmøter, de har verv i det lokale Senterparti-laget på siden av hovedgeskjeften som bonde på vei inn i en fryktelig økonomisk skvis, eller sitter i kommunestyrer der forventningene som er skapt til en radikalt endret distriktspolitikk må realiseres. Spenningene som oppstår når oppslutning og entusiasme forvitrer, og forventninger ikke innfris, må bæres av alle som er aktive i et regjeringsparti. Rundt lunsjbordet på jobb, i sosiale medier, i kommunestyret.