For noen år siden gikk det opp for meg at jeg, som en samfunnsengasjert stemme i norsk offentlighet, manglet en del grunnleggende historiekunnskap. De siste seks-syv årene har jeg derfor lest mange bøker om historie, nasjonal historie og verdenshistorie.

Jeg var ikke blank fra før. Men er det noe man blir slått av når vi ser bakover, er det all ondskapen og alle krigene. Fra vikingenes herjinger til krigerske konger som har kjempet meningsløse kriger om makt og arealer. Akkurat nå leser jeg om de voldsomme og meningsløse krigene som herjet i 1600-tallets Europa.

Uavhengig av krigene har vi også behandlet grupper av mennesker på de frykteligste måter. Fordi de så annerledes ut, tenkte annerledes, trodde annerledes eller bare ikke levde opp til våre krav.

Det har slått meg hvor heldig jeg er som lever i vår tid. Men samtidig må jeg korrigere meg selv. Her i min del av verden er det fred. Men bare i min tid har vi borgerkrigen i Syria og Yemen, vi har hatt folkemord i Rwanda, grusomme diktaturer i Sør-Amerika og Øst-Europa for å nevne noe. Men også her i Norge har vi i nær fortid diskriminert utsatte grupper på nedverdigende vis.

Fra først å se tilbake og riste på hodet av tidligere tiders dumskap, har jeg endret oppfatning. Jeg er selv en del av den samme historien. Jeg leser meg ikke tilbake til andre tider. Jeg står midt inne i menneskehetens utvikling. Og den gjør ofte fremskritt, men tar også noen ganger ubegripelige skritt tilbake i ondskap og nedverdigelser. Vi lever med det gode og onde hele tiden, og forsøker å manøvrere oss frem.

Så er det ofte ettertiden som ser med klarhet om det vi holdt på med var riktig eller ikke.

Det er interessant hvordan menneskesynet hele tiden er i utvikling. I dag klarer vi å inkludere og gi likeverd til flere av de gruppene vi tidligere tråkket på. Samtidig er det et tankekors at hver generasjon synes å ikke se sine egne feilgrep. De ser bare fortidens. Hva er våre blindsoner?

En av de mange små kapitlene i denne lange historien er Stortingets behandling av bioteknologiloven.

Les også

Lise (30) er ikke imponert over tidspunktet for lovendring: – Den kommer mange år for sent

Bioteknologien er ett av de kraftigste verktøyene menneskeheten noen gang har hatt i sin makt. Den verdenskjente historikeren Yuval Harari trekker frem nettopp bioteknologien. Denne stiller oss, i følge Harari, overfor så store valg at vi kan komme til å endre hele menneskehetens historie i det århundret vi er inne i.

Teknologien kan brukes til mye godt, men også til det motsatte. Hvordan vil vi bruke det? Overskuer vi konsekvensene? Hva vil ettertiden si om oss?

I den innstillingen som helse- og omsorgskomiteen har lagt frem for Stortinget til behandling i dag, var det særlig en av setningene jeg stanset ved:

«Flertallet ser det også som et moralsk ansvar å bidra til at mennesker kan bli født uten kjent fare for alvorlige diagnoser som ofte også medfører korte livsløp.»

Ap, Fremskrittspartiet og SV, har blitt enige om et forlik der de sammen danner flertall for flere store endringer. Dette sitatet er fra omtalen av det som på fagspråket heter PGD (Pre-implantation Genetic Diagnosis). PGD innebærer at man gentester embryoene (befruktede egg) før de settes inn livmor. I Norge ble det allerede for mange år siden åpnet for å gjøre dette, for at man skulle kunne velge bort og destruere embryoer som hadde fått med seg alvorlig arvelig sykdom fra foreldrene.

Hvis en eller begge av de vordende foreldrene har en slik sykdom, får de anledning til å bruke PGD.

Men hvordan trekker man grensen for hva som regnes som alvorlig sykdom? Det finnes selvsagt ingen slik grense. Han man først akseptert å selektere embryoer, så er det bare et spørsmål om skjønn. Det kan alltid argumenteres for at en sykdom om er utenfor ordningen bør komme innenfor.

Det er dette vi ser nå. De tre partiene foreslår nå å utvide grensene. De foreslår at jenteembryoer med høy risiko for bryst- og eggstokkreft også skal kunne velges bort. Disse har falt utenfor før, fordi denne risikoen kan behandles ved fjerning av bryster eller eggstokker. Det medfører imidlertid tapt livskvalitet og det bør også hensyntas, mener de tre.

Men hva er livskvalitet? Og når man bruker et slikt begrep, hvilke argumenter har vi da for at grensen skal bli stående akkurat ved disse sykdommene, og ikke skyves videre?

Den nevnte Yuval Harari skriver om akkurat dette problemet i sin bok «Homo Deus – en kort historie om i morgen». Han viser hvordan det blir umulig å sette grenser når man først aksepterer at vi skal drive med utvelgelse av «friske» embryoer. Det leder, i følge Harari, videre til en ny praksis med oppgraderinger og design av supermennesker. «Når noen gjør et viktig gjennombrudd, kan vi ikke begrense det til å kurere sykdommer og totalforby folk å bruke det til oppgradering.» Begynner du først å velge ut basert på egenskaper, er det vanskelig å se klare grenser, men lett å se gråsoner.

Han beskriver dilemmaet hvis du får vite at ditt fremtidige barn vil kunne være disponert for depresjon. «Det ville garantert komme godt med hvis den lille datteren din fikk et sterkere immunforsvar enn vanlig, bedre hukommelse enn gjennomsnittet eller ekstra godt humør. Og hvis du ikke ønsker det for ditt eget barn – hva om naboene gjør det for sine?»

«Å kurere sykdommer er den første rettferdiggjøringen for alle oppgraderinger», skriver Harari. Når man leser hva han skriver, er det lett å kjenne igjen dynamikken i begrunnelsen fra AP, Frp og SV om hvorfor jenteembryoer med risiko for brystkreft skal kunne velges bort.

Tenkningen faller inn i et mønster når de samme partiene foreslår at tidlig ultralyd og mulighet for gentesting av fostre nå skal bli tilbud til alle gravide før uke 12 i svangerskapet.

Det vil årlig tilbys mellom 60 000 og 70 000 gravide, og det vil kun være i noen svært sjeldne tilfeller dette kan ha medisinsk betydning. Hovedfunksjonen med en slik screening vil være at man finner trisomier som Downs syndrom. Det kan ikke behandles, og testen kan kun brukes som grunnlag for et valg om abort.

Erfaringen fra Danmark og Island viser at dette medfører langt færre Downs-barn blant oss. Men kunnskapen om genene våre er i rask utvikling. Hvis det er prinsipp om «retten til et informert valg» som skal styre prioriteringene i helsetjenesten fremover, er vi bare ved starten av en utvikliing av fosterdiagnostikken som vi ikke vet hvor ender. Vi vet bare at det blir helt annerledes enn i dag.

Vi er alle en del av historien. Vi må anstrenge oss for å lære av våre feil, for å bygge gode inkluderende samfunn. Menneskenaturen er feilbarlig. Den er også mangfoldig og sårbar. Det er vel kanskje noe av det det som gjør oss til mennesker. Vi har feil og mangler, og vi trenger hverandre.

Hva kan vi lære av historien, når vi tidlig i det 21. århundre tar beslutninger om vår bruk av et kraftig verktøy som bioteknologien? Jeg vil foreslå at vi tar med oss to ting i sekken: Et føre-var-prinsipp og en god porsjon ydmykhet.

«Flertallet ser det også som et moralsk ansvar å bidra til at mennesker kan bli født uten kjent fare for alvorlige diagnoser som ofte også medfører korte livsløp.»

Kanskje skulle vi tenke oss om en gang til?

LES NIDAROS' DEBATTSERIE OM BIOTEKNOLOGILOVEN:

MARI HOLM LØNSETH (H): Bioteknologi på bakrommet

INGVILD KJERKOL (Ap): Ap-Kjerkol svarer Høyre: Bioteknologiloven – endelig ut fra bakrommet!

LIV BENTE ROMUNDSTAD: Bioteknologiloven: Dydsetikk og livssyn har vært til hinder for å diskutere hva som står på spill