Han var trommis i et av Norges mest populære band, men valgte å forlate for å gjøre helt andre ting. Når han så var etablert som en av Norges mest ettertraktede produsenter, bestemte han at tiden var inne for å flytte utenlands. Turen gikk til Italia.

Håkon Gebhardt er verken som andre trommiser eller andre produsenter, og takk Gud for det. Resultatet har nemlig blitt en av høstens beste forundringspakker – albumet «Geb Heart».

Det er ikke kjempeofte at trommiser ender opp med solokarrierer som er noe å snakke om, men den nye utgivelsen din har mottatt samstemt hurrarop fra musikkjournalistene. Hvordan føles det?

– Det føles i grunn fantastisk. Man er jo litt usikker når man jobber for seg selv, isolert i nesten to år med pandemi. Første responsen var terningkast seks i Adressa, og det gir en enorm glede. Man er forberedt på at folk ikke skal forstå eller bare misliker det man gjør, og vi stålsatte oss for en lunken mottakelse, sier Gebhardt.

– Jeg mener at jeg har fått til å lage visjonen jeg hadde i hodet for låtene, så jeg vet at det er bra. Men om andre liker det, aner jeg ikke. Jeg kom i alle fall dit jeg ønsket å komme, forklarer han.

Du valgte å forlate stikkene, til fordel for en mer framtredende plass – som Don Henley og Dave Grohl.

– Det er gode referanser, det. Det er naturlig at folk regner meg som trommeslager, etter årene med Motorpsycho, men jeg har hele livet ansett meg selv som gitarist. Før Motorpsycho harvet jeg bare gitar, men så ble det stående et trommesett i kjelleren, så jeg lærte meg å spille. Og så tok det av med Motorpsycho, og da var jeg plutselig blitt trommis. Men jeg liker å lage musikk. Har studert klassisk gitar, men hadde aldri konsentrasjon til å lese noter. I stedet ble det alltid til at jeg lagde nye sanger, til frustrasjon for lærerne. Men jeg er en skapende sjel, som alltid har lagd låter, sier han.

Som hund og katt

Selv om musikkprosjektet bærer hans navn, er kona Mari Simonelli med som bassist og tekstforfatter.

Du har fulgt en annen, kjent musikktradisjon – startet av The Beatles – med å innlemme kona i bandet. Hvordan fungerer det?

– Det fungerer som hund og katt – eller katt og mus, om du vil. Inspirerende noen ganger, frustrasjon andre ganger. Men i dette prosjektet er jeg sjefen. Hun er mer den som henter meg inn og sier: «Her er du på bærtur». Det er godt å ha noen som man stoler på musikalsk. Italienere er mer direkte. De pakker det ikke inn, hvis det er dårlig.

– Landet har imponerende musikktradisjoner, og musikk betyr utrolig mye her nede. I Norge kjenner vi ikke så mye til dette, på grunn av språkbarrieren. Har imidlertid blitt kjent med vanvittig mye bra saker. Mange av klassikerne er opprinnelig italienske. «Lyckliga gatan», for eksempel. Jeg ankom med litt hovmodig innstilling, men har innsett at det virkelig ikke er viss-vass. Musikerne her må jobbe hardere. Det er 60 millioner mennesker, og man har ikke samme støtteordningene som i Norge. Selv store band må gjerne jobbe to jobber ved siden av, for å overleve.

Men med kona i bandet – du er ikke redd for at innspillingen skal gå i stå, når hun er sur fordi du ikke har tatt oppvasken?

– Stort sett er det jeg som jobber i studio. Hun skriver tekster, som jeg gjerne har påbegynt. Vi sitter ikke sammen over miksebordet, for å si det sånn. Gleden ligger i å gjøre hva jeg selv har lyst til. Som produsent er det andres ideer som skal fram. Her gjør jeg det jeg har lyst til. Kona er viktig når det gjelder å få tekstene til å kommunisere. Og til å sette meg på plass, når ting ikke funker, ler han.

Det er ikke bare musikken og produksjonen de har stått 100 prosent bak selv. Også coveret, er mekket av Håkon selv – med saks og lim.

– Jeg lagde et selvportrett, ett av kona og ett annet. Alt er gjort analogt – noe jeg har klippet meg fram til. Men jeg ble så inspirert da jeg hadde lagd coveret, at jeg ble sittende i fire måneder til, inntil jeg hadde fått satt sammen en video. En periode var studioet fullt av papir. Det er en spennende prosess. Jeg kommer til å gjøre mer av det, sier Gebhardt.

Turte ikke synge

For de fleste, er du mest kjent som Motorpsycho-trommis. Er det mye som minner om din gamle arbeidsgiver i det nye materialet?

– Nei, jeg tror ikke det minner om det musikalsk. Men friheten i det vi gjorde, er det samme. Dette er imidlertid mye mer låtbasert. Det var det jeg var lei av, da jeg sluttet – store progverk og lange låter. Jeg liker at låtene er 2 minutter og 53 sekunder lang, med vers refreng og en kort solo. Motorpsycho har gått i en annen, mer progressiv og kompleks, retning. Når det er sagt, er det heller ikke enkelt å skrive enkle låter.

Hva med cowboyfilm-musikken, som du var pådriver for på «The Tussler»-skiva? Er det noe å spore av det?

– Nei, faktisk ikke. Kom til et punkt i 2015 – etter HGH og Meg Og Kammeraten Min – hvor jeg tenkte at enten måtte jeg jobbe og bli flinkere, eller så måtte jeg legge det fra meg. Men det har ikke vært viktig for meg å være instrumentalist, så det ble ingen banjo på skiva – mer tradisjonelt rock- og popoppsett.

«Geb Heart» har flere steder blitt omtalt som debutalbumet, men du har vel strengt tatt gitt ut et soloalbum tidligere – «Gebhardt Plays with Himself» i 2000?

– Det stemmer. Og det var mest instrumentalmusikk. Kun én av låtene har vokal. Jeg hadde ikke selvtillit når det gjaldt syngingen, på den tiden. Denne gang hadde jeg mot til det. Hver gang jeg har produsert andre, sånn som Ida Jenshus og Bettan, har jeg elsket å legge andre- og tredjestemmer. Så jeg har lagt mye kor. Fikk etter hvert selvtillit til å synge solo selv.

HGH var en slags psykedelisk utgave av Barne-TV-heltene Klabb og Babb. Har du fått med deg kazoo og vaskebrett på denne skiva?

– Nei, som med banjoen, er også det utdatert. Fikk i grunn gjennomført alle drømmene som crazy vaudeville-artist med HGH, som jeg spilte med i 15 år. Følte meg veldig ferdig med det.

Åge- og Bettan-produsent

I mange år hadde du Das Boot-studioet på Dora i Trondheim, hvor du blant annet produserte Ida Jenshus, Bettan og Åge Aleksandersen. Men så plutselig pakket du alt med deg og dro til Firenze. Hvorfor det?

– Personligheten min er sånn at jeg innimellom må bryte opp fra det trygge. Flere ganger i livet har jeg gjort det, uten å angre. Jeg kunne fortsatt å sitte på trommekrakken og vært passe fornøyd. Men da jeg sluttet i Motorpsycho, åpnet det seg nye muligheter. Husker også at kona og jeg kom tilbake til Trondheim, etter en periode i Firenze, og jeg tenkte: «Hva i all verden gjør jeg her?». På et øyeblikk solgte jeg skiten og flyttet dit. Og jeg har heller ikke savnet Norge. Takket være at kona er en racer på dokumenter og å håndtere byråkratiet i landet, er jeg nå offisielt en borger av Firenze, sier Gebhardt.

De du samarbeidet med før, var i hovedsak norske artister. Er det fortsatt slik, bare at de kommer til Italia?

– Det var planen, rett før pandemien startet, at folk skulle komme hit og spille inn. Men det ble snarere at jeg jobbet med artister som hadde spilt inn ting hjemme. Og at jeg videreforedlet det. Dang, for eksempel, spilte jeg inn to plater med under pandemien – hvor blant annet Bent Sæther var med på bass. Det ble en merkelig samarbeidsform, hvor trommene ble gjort ett sted i Norge, bassen et annet sted – gjerne på mobil. Og så kom det vokal tatt opp på en parkeringsplass i Surinam. Det ble en svær jobb å samle det og få det til å funke sammen. Det er fascinerende å ha lagd to plater, uten å være i studio samtidig.

Musikk til film om finsk øl

– Stian Fjelldal er en annen jeg samarbeider med, selv om han er i Norge. Disse prosjektene har holdt meg økonomisk flytende under pandemien. Men alle kanselleringene gjorde at jeg fikk god tid til å gjøre ferdig egne ting.

Jeg ser at skiva er gitt ut på en norsk label (Apollon Records) – er det fortsatt slik at du pleier forbindelsene i bransjen her på berget?

– Nei, det var litt tilfeldig. Arne Thelin i Dang spurte hva jeg selv holdt på med, så jeg sendte ham noen låter. Han sendte dem videre til Apollon, og det ga meg sparket bak til å få gjort ting ferdig, sier Gebhardt.

Blir det turné i forbindelse med skiva?

– Jeg har ikke planlagt det ennå, men jeg har lyst til å spille live. Kanskje blir det noe til våren, i forenklet utgave. På scenen er det bare meg, kona og en trommemaskin.

Tidligere har du gjort en del filmmusikk – er det noe du har fått til å utforske videre?

– Ja, faktisk. Har holdt på med en film om bryggeriet Lapin Kulta, som heter «The Master Brewer». De ringte og sa at de trengte filmmusikk, og det ble veldig spennende. Bryggeriet lagde prisbelønt øl, men ble så solgt til Tyskland, og man endret på oppskriften og bestanddelene, og alt kulminerte. Men så gjenstartet noen Lapin Kulta på opprinnelsesstedet, femti år etter at det først kom i gang, med den gamle oppskrifta. Og på nytt vinner de priser. Jeg elsker sånne historier, og håper på flere oppdrag av denne typen, sier Håkon.