Fisjon og virkelighet i kunstbyen Trondheim

Det kommunalt eide kunstverket “Kapitalistischer Realismus” (2015) av Lars Ramberg viser en autentisk del av Berlinmuren, som kunstneren har tilført ordet “SALE” og plassert mellom kunstmuseet og parkeringshuset. Flere har latt seg provosere av verket, og enda flere er kanskje forundret. Mye kunst i det offentlige rom kan tjene på å utstyres med en formidlingstekst, skriver artikkelforfatteren.

Det kommunalt eide kunstverket “Kapitalistischer Realismus” (2015) av Lars Ramberg viser en autentisk del av Berlinmuren, som kunstneren har tilført ordet “SALE” og plassert mellom kunstmuseet og parkeringshuset. Flere har latt seg provosere av verket, og enda flere er kanskje forundret. Mye kunst i det offentlige rom kan tjene på å utstyres med en formidlingstekst, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av

I Trondheim har noen kanskje trodd at to karer som heter Håkon til sammen utgjør kritisk masse. Slik er det ikke, men jeg tror vi nærmer oss noe. For det er mye bra i kunstbyen Trondheim.

DEL

SpaltistI kjerneforskningen snakker man om kritisk masse. Kritisk masse er den minste mengde av fissilt stoff (uran eller plutonium) som må til for at en kjedereaksjon skal kunne opprettholdes. For at det skal smelle skikkelig, altså. I Trondheim har noen kanskje trodd at to karer som heter Håkon til sammen utgjør kritisk masse. Slik er det ikke, men jeg tror vi nærmer oss noe. For det er mye bra i kunstbyen Trondheim. Men målet må være å ta et nytt nivå, og om man sammenligner med situasjonen for bare ti år siden er Trondheim langt bedre utrustet for å gjøre nettopp det. Gamle institusjoner som kunstmuseet og kunstforeningen er revitaliserte, men her vil jeg trekke frem tre nyere elementer som tilfører scenen fissilt stoff, for å holde på den metaforen:

Kunsthall Trondheim - en stor institusjon dedikert til å vise internasjonal samtidskunst på høyt nivå. Sammen med Litteraturhuset i samme lokaler har kunsthallen hevet nivået på den offentlige samtalen i Trondheim flere hakk. ArtScene Trondheim - et forum for kritikk og dyptpløyende tekster om kunst, kunstnere og kunstscenen. AST leverer institusjonskritikk som trengs og er dessuten en viktig arena for unge fagskribenter. Når avisene har kuttet hardt i kulturredaksjonene og omtale av billedkunst mange steder er ofret på klikktellernes triste alter er det essensielt at det finnes et slikt tilbud. Dropsfabrikken - et galleri som vier seg til å formidle og omsette norsk samtidskunst. Langt fra det eneste galleriet i byen, men de etablerte galleriene, som Ismene og SG, har godt av å skjerpe seg mot et galleri som på kort tid har blitt en definerende stemme i Trondheim.

Listen kunne vært lenger, og flere aktører er i startfasen: Et nytt, stort atelierfellesskap på Rotvoll åpnet dørene i 2019, få år etter at Rake arbeidsfellesskap og nå avviklede Rake visningsrom var med på å starte en ung offensiv på kunstscenen. Et nytt stort visningssted med fokus på yngre kunstnere kommer også når Kjell Erik Killi Olsens kunsthus Kjøpmannsgata Ung Kunst åpner dørene om få år. Så mye peker oppover, men det er også elementer som bør bli bedre:

Et kunstakademi er en velsignelse for en by som Trondheim. Kunstakademiet skal utdanne unge kunstnere som både skal utfordre og supplere det som finnes fra før. Men kunstakademiet skal også delta i byens kunstscene som diskusjonspartner og arena for febrilsk aktivitet for kunstnere som vil ha en plass på scenen, både studenter og ansatte. Det er fortsatt langt å gå før NTNU Kunstakademiet i Trondheim er den aktøren i byen man forventer.

Trondheim kommune er en stor aktør på kunstfeltet. Gjennom atelierer, stipender og andre ordninger er kommunen med på å gi livsvilkår til kunst og kunstnere, og Trondheim ligger hvert år helt i toppen av Norsk kulturindeks. Unik er dessuten utsmykkingsordningen for kunst, som ble vedtatt i 2002 og innebærer at 1,25% av alle utbyggingsprosjekter i Trondheim kommunes regi skal settes av til innkjøp av kunst. Det har ført til at kommunens innbyggere er medeiere i en av landets største samlinger av samtidskunst.

Kommunen kan likevel bli bedre på mye. Et åpenbart grep er å bedre vedlikehold og ettersyn på den kunsten som allerede er kjøpt inn. Millioninvesteringer i synlig forfall møter ingen forståelse. Enda viktigere er å sørge for forankring ved hjelp av kunnskapsformidling om kunsten: Fortelle høyt om hvor mye som finnes, og hvor godt det er. Forklare hvorfor det kjøpes inn kunst og hvorfor akkurat denne kunsten er verdifull. Slik åpner man kunsten for flere enn de som er innafor og ikke trenger veiledning, og da viser man at man står for det man har gjort og er stolt av det. Det motsatte minner om innadvendthet og mindreverdighetskomplekser, og det skal vi riste av oss. Vi er her og nå - i Trondheim - og det er bra! Internasjonalt fokus er utmerket, men lokal forankring er essensielt. Verdenskunst har kommet ut av norske daler og fjorder før, ta bare Hamsun fra Nordland eller Astrup fra Jølster. Verdenskunst kan komme ut fra Trondheim også, men da må det fortsettes å bygge videre på alt det gode som skjer, og det miljøet som er på vei til å blomstre må støttes.

Og kjære leser: Trondheim trenger også et større kjøpende publikum. Da jeg fylte 30 spleiset noen av mine nærmeste venner på et gavekort i Trondhjems kunstforening. Men høystemt andakt nærmet jeg meg selve Kunsten, og måtte flere ganger tilbake for å være helt sikker på at jo - jeg ville ha et trykk av Lars Tiller. Mitt første skikkelige kunstverk! Den varme følelsen unner jeg alle. Og her har dere et tips: Få med dere kunstfestivalen Trondheim open i høst - det er en stor mønstring av byens kunstnere, og i år skal de også ha kunstmarked. Perfekt for årets julegaver, og for å øke temperaturen i kunst-Trondheim.

Red. anm: Jon-Arild Johansen er avdelingsleder ved Trondheim kunstmuseum.

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags