«Det er bare å stålsette seg for en latterlig og særs humpete reise», skrev jeg i en kommentar i iTromsø, da Boris Johnson tiltrådte som statsminister i Storbritannia, i juli 2019.

Man trengte ikke være Nostradamus for å gjette hvordan det kom til å gå. Bookmakerne spådde det allerede før han tiltrådte: «Den elskelige flodhesten» kom til å fortsette skandaleferden – også med statsministertaburettet i hånd.

Boris Johnson hadde både som journalist, utenriksminister og borgermester av London vist seg som et vandrende forviklingsdrama. Alt han tok i så ut til å bli kaos. Hans gamle sjef i Daily Telegraph, Max Hastings, påstod at han er «ekstremt uskikket» for en slik oppgave. «Hvordan skal det gå når plutselig et helt land er levnet i hans klønete fingre?», uttalte han.

Journalistene på øyriket må ha følt en skrekkblandet fryd. På den ene siden, har de aldri hatt en kjedelig dag på jobben. På den andre, var de oppriktig bekymret for hvordan dette kommer til å ende. Særlig er utfallet av Brexit – som Johnson var med å starte – noe alle frykter.

Som Peter Smith så klassisk uttrykte det på Twitter: «Brexitere er som hunden min, Stan. Den brukte 15 år på å jage naboens katter. En dag fikk den én av dem innestengt i et hjørne. Men da visste han ikke hva han skulle gjøre, så den begynte å slikke ballene sine».

Les også

«Skateboard var forbudt i 11 år, nå er det el-sparkesykkelens tur»

Boris er imidlertid ikke av «sitte og vente»-typen. Da han mottok utnevnelsen, var han klar på at å forlate EU var noe man «gjør eller dør». Og han var berett på å levne det økonomiske samarbeidet 31. oktober, selv om dette måtte betød at britene gjorde det uten noen form for avtale. Sosialøkonomer verden over advarte mot de katastrofale følgene noe slikt vil føre til.

«Det konservative partiet er i ferd med å servere det britiske folket en smakløs vits. Han bryr seg ikke om noe annet enn sin egen berømmelse og selvtilfredsstillelse». Slik lød attesten Johnson fikk av sin tidligere arbeidsgiver, Max Hastings, rett før statsministerutnevnelsen.

Johnson arbeidet under ham i avisen The Daily Telegraph i fem år – først som Brussel-korrespondent og siden som politisk redaktør. I perioden ved EU-hovedkvarteret foret han det engelske folk med overdrivelser og latterliggjøringer av alle EU-regler som ble innført. Mange av påstandene har senere vist seg å ikke være korrekte, men har blitt gjentatt så mange ganger at de ble vedtatte sannheter blant britene. Johnson fikk imidlertid etablert seg som en solid underholder og propagandist i sine år der.

Dette var for så vidt ikke første gang Boris hadde vært lemfeldig med sannheten. Max Hastings reddet Johnsons journalistkarriere, da han ansatte ham. Boris hadde rett før fått sparken i The Times, etter en særdeles pinlig hendelse, hvor han hadde diktet opp sitater fra gudfaren Colin Lucas, for å «jazze opp» en artikkel.

Les også

«En større «gamechanger» enn dette har vi ikke sett siden korona kom»

Det er ikke bare når det gjelder lettvint vandel med fakta og uregjerlig, blondt hår at Johnson minner om Donald Trump. Begge kommer fra overklassebakgrunn og har en betydelig TV-karriere bak seg. Boris Johnson var fast i panelet til «Have I Got News for You?», som det norske programmet «Nytt på nytt» er en kopi av.

I likhet med Trump, dukket det også opp avslørende opptak av Johnson, hvor han avtalte å hjelpe svindeldømte Darius Guppy å få en journalist banket opp. Det kom imidlertid i en periode hvor «det politisk korrekte» var under angrep, og ble ikke gjort så stort nummer av. Senere vitset han om avsløringen i «Have I Got News for You?», da opptaket ble trukket fram igjen i 1998. Noe man skulle tro ødela karrieren hans, klarte han med andre ord å snu til å bli en morsom sketsj.

Det er denne unike ferdigheten som gjør Boris til en slik fascinerende skikkelse. Han er klumsete og dummer seg stadig vekk ut, men har slike talegaver at han ofte snur det til sin fordel. Og folk elsker hans frittalenhet.

Boris Johnson er betydelig mer begavet og belest enn sin amerikanske venn, og er en mester ved talerstolen. Uttalelser herfra har imidlertid voldet en del skade på Storbritannias diplomatiske forbindelser. Under avslutningstalen han holdt i Beijing-OL i 2008, klarte Boris Johnson å fornærme Kina på det groveste, ved å trekke fram at nasjonalsporten deres – bordtennis – var en import fra Storbritannia.

Les også

«Nei, at FHI endrer strategi betyr ikke at du hele tiden har blitt løyet for»

I motsetning til Trump, hadde Johnson vært politiker i en hel del år, blant annet åtte som borgermester i London. Da han I 2008 ble valgt, kom det imidlertid for en dag at han ikke hadde noen som helst plan. Ansettelser ble gjort i en fei, og en rekke ble sparket like raskt. Beskyldninger om løgn og rasisme fulgte, og til og med krav om straffeforfølgelse.

Likevel ble han gjenvalgt i 2012, og klarte under OL samme år mesterstykket å sette seg fast – hengende fra en wire langt over bakken – med hele verdens kameraer til å dokumentere opptrinnet. Mr. Bean-opptrinnet tok han imidlertid med stor fatning og selvironi, noe hans amerikanske motpart neppe hadde greid.

Ettersom Johnson var en av hovedpådriverne for Brexit, ble han følgelig gitt utenriksministerposten i regjeringen til Theresa May, etter at David Cameron gikk av. Det førte til mye rart.

På samme måte som «Lotto-millionærer ikke er som andre millionærer», er Brexit-ministre heller ikke som vanlige ministre. Boris begynte første dag i den nye jobben med å ikke finne bilen sin, med et helt pressekorps på slep.

Siden har han dratt fra land til land og på klønete, og litt ufrivillig, vis klart å forulempe alle som kom i hans nærhet. Han snakket om whisky-eksport i et Sikh-tempel, siterte et provoserende Rudyard Kipling-dikt fra kolonitiden på sitt besøk i Burma, refererte til Obama som «halv-kenyaner» og valset ned en 10 år gammel skolegutt under en leke-rugbykamp i Japan.

Han sa at Brexit kom til å bli en «suksess på linje med Titanic», og uttalte nylig under et Libya-besøk at engelske businessfolk var klare til å investere i Sirte. Problemet var at han la til: «Alt de trenger å gjøre er å fjerne likene». Sirte er til opplysning byen hvor NATO teppebombet sivilbefolkningen, da Gaddafi ble avsatt.

Selv om Boris’ eskapader er godt Twitter-materiale, var han en vandrende katastrofe som minister. Enklere ble det heller ikke av at Boris i sine bøker fra 2006 – «The Dream of Rome» og «Have I Got Views for You?» – sjikanerte en rekke land på det groveste.

I mai 2016 vant Johnson en limerick-konkurranse i avisa The Spectator. Konkurransen gikk ut på å skrive det mest fornærmende diktet om Tyrkias president Erdogan. Boris’ antydning om at han hadde sex med en geit, falt det tyrkiske statsoverhodet tungt for brystet.

Som borgermester i London, evnet han imidlertid å få gode folk rundt seg, noe som blant annet gjorde at den spådde OL-krisen i 2012 aldri slo til. Mesterskapet ble en stor suksess, som han har fått mye kred for i ettertid.

Som sin blondbustede, amerikanske kollega, har også Boris Johnson sin skjerv av utenomekteskapeligheter. Gjennom begge hans to ekteskaper har det versert historier om sidesprang. I tillegg til sine fire barn sammen med Marina Wheeler og ene med samboer Carrie Symmonds, har han ett fra sitt sidesprang med Helen MacIntyre. Det ryktes også om et annet utenomekteskapelig barn.

Hans omgang med kvinner gjorde også at han fikk sparken, etter at han som parlamentsmedlem løy for Tory-lederen Michael Howard om sitt forhold til journalisten Petronella Wyatt. Da han fikk beskjeden, uttalte han til mediene at det var «akseptabelt – til og med ønskelig – å lyve».

Både det britiske folket og Det konservative partiet var delt i synet på Johnson. Allerede ved innsettelsen ble det klart at undervisningsminister Ann Milton ville trekke seg. Justisminister David Gauke signaliserte det samme. Slik skulle det fortsette.

Som en evig svingdør, har ministre kommet og forlatt hans regjering. Til slutt hadde minst 54 av Boris’ partifeller i parlamentet uttrykt mistillit mot ham i brevs form. Dette kom etter at Boris Johnson fikk bot av politiet for å ha deltatt på fester i regjeringens kontorer, mens hele Storbritannia var mer eller mindre nedstengt på grunn av korona.

Bedre ble det ikke da den interne granskningen om alle koronafestene klart og tydelig sa at de som styrer landet, inkludert statsministeren, hadde brutt lovene de selv hadde laget. Bildene av en skålende statsminister under «lockdown», fikk mange til å rase, og da han ankom gudstjenesten i forbindelse med dronningens jubileum nylig, ble han møtt av buing.

Helseminister Steve Brine var den som først kom med en mistillitserklæring i forrige uke, men denne kunne kommet for svært lenge siden, som følge av Boris Johnsons katastrofale pandemihåndtering,

Storbritannia har flest koronadøde i Europa, mye takket være Boris Johnsons skjødesløse holdning da de først fikk smitte til øya. Strategien om å gjøre ingenting, ble endret etter halvannen uke, men da var skaden allerede skjedd.

I verden er det faktisk bare Peru – foruten de langt mer folkerike landene USA, India, Brasil, Mexico og Russland – som har flere koronadøde enn de rundt 180.000 i Storbritannia.

Latteren over hans opptrinn får en viss bismak, når man ser hvilken fatning han etterlater seg landet. Det en gang dominerende nasjonen i Europa, er et marginalisert konkursbo takket være hans gjerninger og åpenbare udugelighet.

La oss håpe at det fungerer som lærdom for resten av verden – om hva som kan skje når man overlater ansvaret til en sjarmerende populist.