Jeg er så heldig å ha tvillinger som begge elsker å spille fotball, og dette fascinerende spillet har vært en veldig viktig del av livet vårt siden guttene var bare nevene store.

Det ble tidlig proklamert fra begge at de skulle bli profesjonelle fotballspillere – koste hva det koste ville. Dette er på ingen måte unikt, snarere noe millioner av foreldre verden rundt får høre av sine håpefulle. De færreste klarer imidlertid å nå målet, bare noen ytterst få. Jeg undrer meg ofte over hva som konstituerer at noen klarer det. Kan herved bekrefte at det i vårt tilfelle hadde særdeles lite med foreldrene å gjøre.

Som de fleste mødre av idrettsbarn, har jeg brukt utallige timer på kjøring og venting i garderober mens gutta trente, og selvsagt stått på sidelinja i all slags vær når kamper skulle spilles. Når vi snakker «all slags vær», mener jeg sørpe og kuling, vinter som sommer – mange av disse ble nemlig spilt adskillig lengre nord, i Tromsø og på Finnsnes. Også der spiller man ute til midt i desember måned. Ordet neglebitt «comes to mind».

Årene vi bodde på Haiti i Karibien var på den helt andre siden av værskalaen, med sol, intens varme og av og til monsunregn midt under en kamp. Fotballbanen der var grusgata utenfor huset vårt, to minimål, en hullete grusvei, og tvillingene på 11-12 år mot voksne karer fra nabolaget.

Tanken om at man skulle gi barna som var med en enklere reise, var totalt fraværende. Her skulle det vinnes for enhver pris, som om det var en VM-finale det sto om. Haitianere elsker fotball, og landet er delt i to, mellom de som elsker Brasil og de som elsker Argentina. Under landskamp de to imellom, stopper verden opp på Haiti. Alle – fra småbarn til bestemødre – ser på kamp. I slumbyene med TVen tjuvkoblet til ulovlige strømkilder, på hotellene og i hus og hytte.

Jeg husker godt en gang Argentina tapte, for noen år siden, og i slåsskampene etterpå mellom «argentinerne» og «brasilianerne» (altså, de som holdt med de forskjellige landene) på øya ble flere drept. Én ting er sikkert: fotball er følelser, på godt og vondt.

Jeg skal innrømme med en gang at jeg ikke har rare peilingen på det fotballfaglige. For å være ærlig, har jeg kun de siste årene forstått at det er en «vitenskap» bak hva som foregår på feltet – at spillerne har sine egne roller, og at samhandlingen og trygghet på hverandre betyr like mye som de individuelle ferdighetene.

Les også

«Trønderrock - lungesykdommen fra Namsos»

Jeg minnes godt en kamp på Salmarbanen, vi var nyankomne i Trondheim, og de andre fotballmødrene ble en hyggelig gjeng å henge med og lære av. Som en av mødrene sa: «Offside-regelen er enkel. Det er når linjedommeren får lyst til å ta opp flagget».

Jeg har en annen venninne som har en sønn med stort fotballtalent – en driblefant og målscorer. Hun er ikke spesielt interessert i fotball, men som en god mor stiller også hun opp på kamper innimellom, når hun må. Hennes manglende interesse ble imidlertid grundig avslørt under kveldsmaten, etter at hennes sønns lag hadde vunnet en svært viktig turnering.

- Det der gikk jo bra. Scoret du noen mål?

- Seriøst?

- Øh, jeg gikk kanskje glipp av noen situasjoner.

- Jeg scoret 15.

Jeg har ikke tall på hvor mange personer jeg har truffet, særlig de siste årene, som sier «jeg håper du ikke blir sånn som Berit Riise». Vel, Berit Riise var litt før min tid, men jeg har vage minner om noen avisoppslag og skandaler. Jeg svarer som oftest at jeg er sikker på at Berit Riise er en mor, først og fremst, som ville beskytte og gjøre det beste for barnene. Forøvrig har jeg ingen planer om å bli agent for mine sønner. De hadde garantert fått krampelatter bare ved tanken.

Hva er så suksessformelen for å lykkes med fotball, eller hva som helst annet du drømmer om å få til? En god dash talent, blandet i en suppe med kunnskap om kroppen, ernæring, hvile, indre drivkraft, mental styrke, forståelse av at livet ikke er en ren oppadgående kurve, «shit happens» og ting tar av og til tid.

Jeg bor sammen med mine håpefulle sønner, noe som betyr at jeg også tvinges inn i et sunnhetsregime. Ikke noe junkfood eller godteri i skapet, og brus og alkohol er bannlyst. Eller, det vil si, jeg får lov å ta meg et par glass vin i helgene. Drikker jeg vin på en tirsdag, er det i så fall kamuflert i et kaffekrus, slik at jeg slipper å få kjeft. Hva gjør man ikke for barna?

Som mor er uansett det viktigste at ungene har det bra med det de velger å holde på med, at de selv føler at de lykkes, om det er idrett eller hva som helst annet.

Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg har stor glede av å være supporter når sønnene mine spiller kamp. Innbiller meg at entusiasmen hadde vært noe lavere hvis de hadde drevet med gaming, ballett eller frimerker. Jeg lever meg godt inn hver gang – roper og skriker som en gal når «vi» scorer. Gjennom å være fotballmamma, har jeg fått forståelse for at voksne menn tar til tårene når kamper intensiveres og avgjøres med seier på overtid.

Det er vakkert rett og slett.

GOOOOOALLLLLLLL og god jul til alle fotballgale og andre gale.