Det finnes ikke ett enkelt svar på det spørsmålet. For la oss være ærlige, først som sist, livene våre er ikke like. Hadde jeg stilt dette spørsmålet til en gruppe på fem mennesker, er sannsynligheten stor for at jeg hadde fått fem totalt ulike svar. Fem svar som avhenger av livssituasjon, hvor du er i livet, hvordan livet så ut før Korona, og helt sikkert en hel rekke andre faktorer. I Norge bor det 5,368 millioner mennesker.

Her er ett av svarene på hvordan det oppleves.

En krise som påvirker oss alle

I media snakkes det om hytteforbud og tapt russetid, små kriser, som er glemt igjen etter hvert som tiden går. Raskere enn vi tror. Det skrives om ungdommen, som fortjener en takk. Om helsearbeidere som risikerer eget liv og helse, både her hjemme og i de hardest rammede landene. Det skrives om etterlatte, om unge som ikke skjønte at de var syke. Det snakkes om det å lage et sett med egne regler, for så å forvente at «alle andre» skal følge dem. Ordskiftet er tidvis tøft, synes jeg. I tøffeste laget. Men det er kanskje det det gjør med oss, det å stå – alene, men sammen – midt i en krise?

Jeg er, som så mange andre, heldig. Som født og oppvokst i Norge, et land som troner helt på toppen når det kommer til helsevesen, og uten underliggende sykdom (som jeg vet om, jeg har helseangst, men det er en annen sak), kjenner jeg ikke de største bekymringene på kroppen. Plusser du på en trygg jobb og frisk familie, opplever jeg heller ikke veldig mye usikkerhet knyttet til min egen eller familiens fremtid. Det jeg imidlertid merker, er hvordan denne krisen påvirker livene til andre – både folk jeg kjenner og er glad i, og mennesker jeg aldri engang kommer til å møte.

«Koronakontrastene» er enorme

Verden har gjennomgått kriser før, joda, men når vi leser om dem, er det gjerne det konkrete vi får presentert. Dødstall, kilometeravstander. Ettervirkning. Økonomiske ringvirkninger. Jeg skulle ønske jeg kunne ha lest hvordan det føles. Korona-pandemien er mye mer omfattende enn det vi greier å lese av avisoverskriftene. Det er så mye mer. For hvordan oppleves det å tilbringe sine siste dager alene? Å være livredd? Eller å måtte sette livet på vent?

«... sovnet stille inn etter tunge og ensomme uker, 96 år gammel».

Jeg leser dødsannonsene daglig, alltid gjort, og i det siste har det vært mange som denne. Det er så ufattelig trist. Og det er noe helt annet enn å (tidvis) glemme at vi står midt oppe i en krise. En del av meg skjemmes av å innrømme det, det at jeg tidvis glemmer. Men hvordan skulle jeg ikke, når sola skinner, kjæresten holder meg i hånda, og det er den første av en uendelig rekke med vår- og sommerdager?

Det korte og brutale budskapet i denne dødsannonsen er noe annet. Det handler om selve livet, en skjebne, helt ulik min egen akkurat nå. Og ja, det er umulig å sette seg inn i hvordan det oppleves, det å tilbringe sine siste dager på denne måten, alene, og så uendelig langt borte fra sine nærmeste. Jeg kjenner på det samme når jeg besøker mormor. Ei 91 år gammel dame, som allerede er ensom. Nå klemmer vi gjennom vinduet og krysser fingrene for at hennes siste dager skal være gode.

Små problemer forsvinner ikke i det store

Denne krisen påvirker oss alle. Det påvirker hun som skulle i gang med assistert befruktning, alene, etter flere år bestående av å veie for og imot og «enn om jeg møter han jeg vil bygge et nytt, lite menneske med – til helga?». For henne er denne avgjørelsen det eneste som er viktig,. Det påvirker han som er avhengig av et, for oss andre, uforståelig belønningssystem for å kunne komme seg gjennom dagen. Paret som rakk å gå fra hverandre, men som ikke fikk tid til å selge leiligheten, og som nå må sove under samme tak – i hver sin verden – i all overskuelig fremtid. Små problemer i alt det store, men for hver og en av oss, er dette mer eller mindre uoverkommelige utfordringer og problemer, de største vi har stått i, og en trussel for hele vår eksistens.

Noe av det jeg kommer til å ta med meg videre, når vi en dag kommer ut på den andre siden av dette, er hvordan vi møttes og var sammen. Det å møte hverandre på en annen måte, å faktisk måtte sette av tid til dem du er glad i, er noe nytt. Og det sier sitt om hvordan i alle fall jeg lever. Til vanlig. Til vanlig er det tempo, jeg er alltid på vei et sted. De fleste møter er en deilig tilfeldighet. På Bror med en øl fredag etter jobb. Eller på vei hjem fra trening i retning Østbyen, det som må kunne sies å være en av Norges beste bydeler – der hvor du alltid møter noen du kjenner. Helt uten innsats.

Selv ikke en global pandemi kan hindre oss i å fungere som samfunn

Nå er jeg mest hjemme. Og samme uke som regjeringen innførte de første Korona-tiltakene, ble for meg også starten på en ny tidsregning. Plutselig snakket hele venninnegjengen sammen igjen, riktignok på FaceTime, men likefullt for første gang på flere år. Også på jobb har vi funnet nye måter å jobbe sammen på. Som min kollega Maren så fint sa: «Denne tiden har gitt meg tro på at endring ikke er så farlig. At selv ikke en global pandemi kan hindre oss i å fungere som samfunn. Jeg har gått fra å frykte det verste, til å få håp – dette klarer vi. Og vi klarer å jobbe sammen på tvers av enheter og postnummer».

Ja, vi står sammen i dette, men vi står også så uendelig alene. Jeg tror at unntakstilstanden vi nå er midt inne i, har samme effekt, om det i det hele tatt kan kalles det, som det høytider er kjent for å ha på oss mennesker. Den forsterker det vi allerede bærer med oss. Det blir for enkelt å si at har du det bra, blir du gladere, og om du er ensom og har det tøft, blir du enda mer ensom nå. Men det er noe der. Vi har alle store og små drømmer, bekymringer og planer. Tanker om hvordan livet skulle bli. Og nettopp dette blir rokket ved nå.

Ingen vet når dette er over, om det noen gang blir som før. Men sammen skal vi komme oss gjennom også denne krisen. Sånn føles det, for meg.