(Trønderdebatt)

Menneskets dødelighet er 100 prosent. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om avdøde mennesker blir noe vi skal ha minst mulig med å gjøre.

Adresseavisen og flere andre medier fortalte fredag om reaksjoner fra naboer etter at et begravelsesbyrå ba om hjelp fra en forbipasserende til å løfte en avdød person inn i byråets kjøretøy.

Til alle tider har vi vært nødt til å ta oss av døde menneskekropper. I tidligere tider måtte man gjerne ha kroppen i hus noen dager før den kunne fraktes til kirkegården. Av norske tradisjoner på dette området kan nevnes likstrå, og likvake. Det var også vanlig å synge ut den døde før ferden gikk til kirkegården.

I dag har vi fått et mer fremmedgjort forhold til døden. Døden skjer ofte i institusjoner, og vi har profesjonelle som kan håndtere mye av det praktiske. Vi tenker at det meste av dette er noe vi skal slippe. «Noen andre» bare ordner alt og vi reagerer hvis en forbipasserende må bidra.

Men når et menneske dør, må kroppen tas hånd om, stelles, oppbevares, bæres, gravlegges.

Kanskje har vi godt av igjen å få mer nærkontakt også med disse praktiske sidene ved et menneskes bortgang. For noen kan det ligge en bearbeidelse av et sjokk og en sorg å ha konkrete oppgaver etter et dødsfall. For andre kan det være en hjelp til å få en mer konkret forståelse av det ubegripelige.

Uansett er det praktiske oppgaver ved et dødsfall som noen faktisk må gjøre. Når disse i dag er blitt mer usynlige for oss, er det kanskje behagelig fordi det hjelper oss å holde døden på avstand. Men det eneste som er sikkert her i livet er at vi en gang går bort. Det samme gjelder også de som står oss nærmest.

I «Folket på Innhaug» beretter Anne Karin Elstad om tradisjonen med å ha kistebord liggende på gården. Kista skulle kunne snekres på kort varsel.

I dag er det få kistebord i oppbevaringsbodene i borettslagsleilighetene våre. Ikke desto mindre trenger vi også i vårt moderne samfunn, hvor så mange oppgaver er spesialiserte og profesjonaliserte, å møte dødens praktiske sider.

Og når en intetanende forbipasserende plutselig må ta i et tak, så er det kanskje et øyeblikk å verdt å ta vare på.