Hitler skjønte tidlig hvor viktig det var å styre informasjonen, og ansatte Goebbels i den svært sentrale posisjonen som propagandaminister. Ikke bare var det essensielt for å styre alt av informasjon til egen befolkning, men også for å gi det ønskede inntrykket utad.

Les også

«Da jeg «møtte» Maradona og lærte russisk mentalitet å kjenne»

Goebbels var klar på at hvis man bare fortsetter å servere det han kalte «Den store løgnen» mange nok ganger, ville den til slutt bli en sannhet. På den måten fikk man over tid befestet et narrativ om at jødene sto i ledtog med bolsjevikene, og finansierte den kommunistiske revolusjon. Som igjen ble brukt til gradvis grovere undertrykking av jøder, som tyskere generelt ikke hadde noe mot i utgangspunktet.

Det hele kulminerte som kjent med at jødene ble samlet og sendt i konsentrasjonsleirer – noe Goebbels også klarte å sette en positiv «spin» på. Dette ble presentert som at de skulle «omprogrammeres», slik at de ble gode borgere med tyske verdier.

Likeledes har Putin lykkes i å bygge opp en forestilling om at Ukraina er et regime som står bak en rekke grusomheter og dypest sett er nazister. Dette til tross for det grovt ulogiske i at Ukrainas president, Zelensky, beviselig er jøde. Historien om trusselsituasjonen for russerne, er også noe han har brukt for å rettferdiggjøre invasjonen av Krim-halvøya.

Forut for krigen i 2022, kom Putin med løgnen om at han måtte inn og berge Donetsk og Luhansk fra ukrainsk undertrykkelse. De to områdene har siden 2014 vært kontrollert av russiskstøttede separatister. Russland anerkjente disse republikkene i sine 2014-grenser. I 2022 kontrollerer de bare 40 prosent av området. At separatistlederne krevde at ukrainske styrker skulle trekke seg ut, virket derfor rart.

Det var imidlertid bare et propagandastunt for å rettferdiggjøre invasjon der. Men når Putin i stedet bestemte seg for å angripe hele landet, falt denne forklaringsmodellen uansett bort.

Les også

«Idretten skal boikotte – og vinne selvrespekt»

«Fordelen, denne gang, er i alle fall at verden ikke tror på hans løgner», uttalte ukraineren Vit Onopriyenko til Nidaros, samme dagen som krigen startet. Frustrasjonen rundt Krim-invasjonen var at ikke bare den lite beleste delen av befolkningen kjøpte forklaringene til Putin, også på regjeringshold prøvde man å bruke usannhetene til å forstå Russlands behov for å gjøre dette.

Når det er brutt ut krig, blir det ekstra viktig å kontrollere informasjonsflyten. På det viset vil man overfor egen befolkning få frem historien om hvor store fremskritt man gjør, og holde skjult alle krigshandlingene som påvirker støtten til krig i negativ retning.

Med en russisk holdning om ikke å skille mellom militære og sivilbefolkning når de sender sine missiler, er det store sjanser for at det dukker opp rystende bilder av ugjerninger som gjør at selv de som støtter krigen i utgangspunktet, vil vakle i sin tro.

Internt har kontrollen til dels fungert. Russiske styrker som er tatt til fange, forteller at de har trodd på «nazist»-påstanden om ukrainske myndigheter, og at de dro dit for å frigjøre folket der. Den russiske oberstløytnanten Astakhov Dmitry Mikhailovich innrømmet i et TV-intervju at de hadde blitt lurt. Han oppfordrer soldater til å gå mot sine overordnede.

Titusenvis av protesterende forskjellige steder i Russland vitner om at Putin ikke har lykkes fullstendig med å fremme sin versjon av handlingene. Dette til tross for forsøk på å blokkere alle andre informasjonskanaler enn dem han selv styrer.

Forsøket på å kvele ukrainsk internett, ble forhindret av at Elon Musk sendte Starlink-satellitter til landet. Også Apple, Google, YouTube, Cloudflare, Instagram og Facebook har valgt å hjelpe Ukraina med forskjellige tiltak.

Putin, som tidligere har vært kongen av misinformasjon, og sågar vært med på å påvirke valg i USA og Storbritannia, har ikke lykkes med å få frem sin versjon av krigen i sosiale medier. Faktisk fikk han smake sin egen medisin, da hackergruppen Anomymous klarte å infiltrere russiske nyhetssendinger i går.

Foreløpig taper Putin mediekrigen. Stort. Men så har han tøff motstand i tidligere komiker Zelensky og Kievs borgermester og tidligere tungvektsmester i boksing, Vitali Klitschko, som begge er svært medievante.

Vær imidlertid oppmerksom på at også dette kan snu. Det beste eksemplet på dette, er hvordan Goebbels plutselig greide å iføre seg offerrollen, etter at de allierte hadde bombet Dresden sønder og sammen i februar 1945.

Ved å få grusomhetene ut i alle kanaler, og samtidig pumpe opp tallet på drepte sivile fra 20.000 (som var det reelle) til 200.000, fikk han en gang for alle demonstrert hvilke monstre britene var. Propagandaen var så effektivt orkestrert at de allierte la om den militære strategien etter dette. Arthur «Bomber» Harris, som ledet RAF Bomber Command, fikk også sitt navn for evig skjendet. Først i 1992 fikk han sin statue, utenfor RAF Church of St. Clement Danes i London. Da den skulle avdukes, ble dronningmoren (Elizabeth) forstyrret av sinte demonstranter som ropte: «Harris var en krigsforbryter». Ingen i regjeringen møtte opp til seansen.

Bli ikke overrasket om russerne får til en lignende «spin», når de på et tidspunkt finner noe klanderverdig i Ukrainas måte å drive krig.

Er det én ting vi har lært om Putin, må det være at han er mesteren når det gjelder «fake news».