Klubben ble seriemester på den tida også, én gang, takket være stram defensiv disiplin og grove offensive virkemidler. Det var med respekt ingen ting å bygge på, slik det heller ikke var da Erik Hamren forlot byen. RBK var blitt seriemestre, tilsynelatende i fin stil – men den hadde ingen ting å fare med.

Sånn kan det i beste fall bli neste år også. I beste fall.

Spørsmålet kunne blitt stilt på bakgrunn av måten Kåre og Erik fikk sparken på, og det ble sikkert gjort, og det kunne blitt det etter Horneland, og kanskje ble det det da også, men nå er tiden i alle fall overmoden:

Hva i all verden er det som har skjedd med «Rosenborg-kulturen»? Fantes det overhodet noen sånn kultur?

Det kan ikke ha gjort det. Nå er det i alle fall ingen ting å spekulere på lenger. Mange gjør seg i disse dager interessante med å snakke om den tunge arven etter den sterke mann, og det kan være et fascinerende tema – men de fleste kommer ikke lenger enn til fotball, til Ferguson og Nils Arne, før de snubler og blir liggende langflate.

Ferguson bygget lag og klubb som Matt Busby hadde gjort; på en enorm personlighet, og formidable lederegenskaper (og i parentes bemerket; Solskjær løftet denne arven, som den første etter Sir Alex, og har fått litt kreditt for det). Nils Arne bygget på spillestilpostulatene, som nå gjerne blir omtalt som gammeldags og utdaterte, for eksempel av de samme kommentatorene som hyller Bodø/Glimt, som er bygget på Nils Arnes postulater.

Det dagens styre har gjort, og der sitter blant annet direktøren for museene i Sør-Trøndelag, er å vrake kulturarven, som har sin verdi som det, men som først og fremst burde være fundamentet for ny fremgang. Hvis fotballen har utviklet seg siden 90-tallet, og det har den på mange måter, først og fremst fordi spillerne er bedre trent og tempoet er høyere, er det i så fall enda viktigere med et gjennomarbeidet, strukturert eget offensivt spill.

Tror du Glimt-spillerne er individuelt mye bedre enn Roma sine? Eller Milans i fjor? Nei, men Bodø/Glimt var det av de tre lagene med det best organiserte offensive spillet, slik RBK en gang var. Det er veien ut i Europa for norske lag.

Når det for øvrig gjelder den sterke mann, så var han ikke sterkere enn at han var avhengig av flinke folk rundt seg, som Knut Skoglund, Rune Bratseth, Nils Skutle, Bjørn Hansen og Arne Dokken. Men det må også disse ta kritikk for: De klarte åpenbart ikke å legge igjen noe etter seg.

I og rundt Rosenborg nå er det en slags krampaktig «nå-må-vi-støtte-klubben»-kampanje. Det er kanskje forståelig, samtidig som det stakkarsliggjør aktørene og understreker ytterligere at vi har fått en klubb som ikke en gang makter å diskutere med seg selv, der det før var full utlufting hver dag.

Det er vondt å måtte si det, særlig med tanke på det tunge bidraget Rosenborg har gitt til øvrig trøndersk og norsk idrett, og annen kultur: Nå er det slutt.

Heretter handler det om å vinne en og annen kamp, og kanskje et seriemesterskap – med alle tilgjengelige midler.

Oppdraget var opprinnelig så uendelig mye større.